Bokelskere.no

De største forlagene har jo den største bredden i sine utgivelser. Av de mindre og nyere forlagene, har jeg sansen for Press forlag. De startet i 2006 og har siden da hatt bestsellere som Vi, de druknede, Vinter i Madrid og Shantaram på listene sine.

Jason Bourne spilles av Matt Damon. Jeg liker filmene, jeg. Men så er jeg generelt begeistret for Hollywood-action-filmer. En svakhet ved min person, kanskje ... ?

Jeg har bare lest denne på engelsk. Hva synes du om den norske oversettelsen. (Spør fordi jeg kjenner mannen som har oversatt alle Bourne-bøkene til norsk - den samme Roar Sørensen som har skrevet spenningsromanen Magellans Kors.)

Jeg bruker smussomslag hele tiden. Det beskytter innbindingen og gjør at boka holder seg lenger, både i hendene, i veska og i bokhylla. For en god stund siden fant noen i familien ut at det så rotete ut med smussomslag i hylla, så de tok dem av og kastet dem, slik at bokhylla skulle se penere ut. Jeg har aldri vært så sint ... Nå står mange av bøkene mine der nakne og fryser ... :)

hehe, han glemte jeg og! Herman Melville og "Moby Dick" er jo fantastisk!

Denne tråden ga meg en anledning til å gå tilbake og mimre litt om min utvikling som leser, den gangen for snart 50 år siden. Kanskje ikke av interesse for så mange nå, men dog allikevel...

Det startet selvsagt med Egner og Anne Cath Vestly, Alf Prøysen og Astrid Lindgren. Så kom guttebøkene for fullt; Hardy-guttene, Biggles, Fem-serien og slike. Samtidig mer seriøse handlingsmettede bøker for barn; Leif Hamre, Håkon Evjenth, Finn Havrevold, Barbra Ring, Gabriel Scott og mange andre. Ture Sventon, Privatdetektiv av Åke Holmberg var en favoritt.

Gyldendals serie med klassikere tilrettelagt for ungdom var med og forberedte overgangen til voksenlitteraturen : Skatten på sjørøverøya,Kong Salomos Miner,B S Ingemans historiske romaner, Ivanhoe, Quo Vadis og andre. Jules Verne var topp: En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants Barn, Tsarens kurer o.a. Disse fantes på barneavdelingen på biblioteket.

På voksenavdelingen fant jeg først Rafael Sabatinis sjøromaner. Herlige eventyr for en gutt! Like eventyrlige for meg, men mange hakk nærmere dagens virkelighet var Upton Sinclairs romaner. Et gløtt inn i den store verden; Lanny Budd den store helten med penger nok og likevel sosial samvittighet.Eventyr og historiekunnskap i fin blanding. De andre amerikanske forfatterne fra mellomkrigstiden ble også lemmet inn i lesningen: Hemingway, Steinbeck, Dreyser, Richard Wright, Faulkner, Wilder m.fl. Og da var veien over til samtidslitteraturen kort.

En periode på gymnaset var det de store norske som dominerte, Hamsun, Falkberget, Undset, Borgen - og ikke minst Duun og Vesaas. De to siste leste jeg samlede verker av - så intenst at jeg en dag oppdaget at jeg drømte på nynorsk.

Siden har jeg vært så godt som altetende, synes alltid det er morsomt å prøve å følge med på det nye norske.Og er blitt bare mer og mer glad i lyrikk. Krim har jeg også fått mer og mer sans for, men det går litt i perioder.

Sitter og koser meg med en av høstens diktsamlinger : Denne Kjærligheten av Johann Grip.

KJÆRLIGHETEN STÅR FOR DØREN

Å, jeg har ventet
så lenge

sier Kjærligheten

Hørte du ikke
at jeg ringte på, du da?

En kveld - nei, to,
følger du Kjærligheten hjem

Å,det skulle jeg visst,
sier Kjærligheten,

at det var meg.

Man kunne selvsagt undre seg fra starten om grunnen til navnevalget. For øvrig rører du ved noe sentralt i leseropplevelsen, Rune, når du beskriver de to delene som ikke henger sammen. Jeg tror det var det jeg fikk problemer med. Når det er sagt, mener jeg også at en forfatter feiler i noen grad når han ikke gjør budskapet klart nok til å tåle en førstegangs lesning.

Tror ikke du har oversett noe Jan, men det er nok en vanskelig avveining - hvor levende? og hvor avviklingsklar? skal forfatter gjøre sin fiktive hovedperson uten at leseren blir forvirret når forf. leker med genrene? Mange av leserne her har hatt glede av en lesning nr. 2 ser jeg, og det tror jeg så absolutt har mye for seg. De er dermed advart på forhånd og går ikke i forventningsfella. Ja, for den kan selvsagt ødelegge et prosjekt. En del av boka går med til å levendegjøre, andre delen til å legge sammen den levende Åberg som om han var en marionett. Så blir det to deler som ikke henger sammen. Jeg kjente vel at Albert Åberg aldri helt kunne bli levende, men vet ikke konkret hvorfor, men foreslår - fordi han var nettopp Albert Åberg.

Gleder meg til å ta fatt på denne. Den står langt oppe på ønskelista. :)

Godt sagt og godt observert, Rune. Jeg mener selv at siden Harstad har etablert en så fiktiv person at han faktisk kan avvikles, så burde han varslet om denne muligheten tidligere i boka. Eller er det noe jeg har oversett?

Likte Harstads grep umiddelbart - fiksjonen Albert Åberg som liksom får liv, og leseren som er så flink at han følger denne, men får en nesestyver av dimensjoner da fiksjonen absolutt viser seg på nytt, men denne gangen med en innlagt overstyring der Albert Åberg blir stilt ovenfor muligheten av at han rett og slett ikke har grepet de mulighetene han har hatt til å leve et ekte liv. Med denne "leken" syns jeg Harstad får sagt mye viktig om livets vilkår; særlig der det butter og livet til Albert Åberg avvikles, skaper han en marerittstemning som på sitt beste er ganske så grensesprengende.

Harstad krever mye av leseren i denne boka skal jeg innrømme, og man kan spørre om han ikke krever for mye. Men fiksjonen er der fra første stund: eller kanskje ikke? fordi vi har levd oss så inn i figuren Albert Åberg at vi har levendegjort denne fiksjonen - slik at Harstad ikke har de premissene han tror han har hos leseren?

Jeg ser at det dukker opp annonser på diskusjonssida. Dette synes jeg er helt greit. Noe skal jo dette nettstedet leve av, og annonser gjør at vi fortsatt kan være her inne, uten at det koster oss noe. Det er bra!

For øvrig har jeg en liten bønn om at annonsene ikke finner veien inn på våre egne sider eller på boksidene. Jeg er på andre nettsted der dette er praksis, og det kan virke forstyrrende. Slik det er nå, og i en så moderat grafisk utforming, synes jeg det bare er fint. Mye god informasjon er det også å finne blant annonsørene.

Herlig liste Bernt; der traff du meg helt hjemme. Jeg kan legge til flere sjøfarende menn som følger din bemerkning " jeg ikke ville valgt å gå til sjøs med", nemlig Kaptein Mac Whirr i Joseph Conrads "Taifun" som er den nye typen sjømenn (med maskin) som kaster håndboken der sjøfolk i seilskutenes tid seilte med stormen, seiler Mac Whirr rett på (selv om han har menneskelast ombord i snart umulige forhold). Jeg vil legge til kaptein Larsen i Jack Londons "Ulf Larsen", en av Londons tyngre bøker om denne tøffe og filosofisk nihilistiske skipsføreren (med skandinaviske aner) du elsker å hate. Jeg ville lagt til en reise ombord i skonnerten "Fulton" i Aksel Sandemoses "Vi pynter oss med horn", og absolutt en reise med barken "Neptun" i Jens Bjørneboes "Haiene", der du ikke bare treffer en bemerkelsesverdig sjømann, men fler "du ikke ville valgt å gå til sjøs med".

Jeg synes din liste er god fordi den har et langt historisk perspektiv. Jeg finner imidlertid en overvekt av engelsk sjøfartslitteratur (fra Hornblower, Peter Simple, R. L. Stevenson og Patrick O' Brian). Sjefen sjøl Joseph Conrad (som kunne vært representert med Lord Jim f. eks) er ikke med, men Lord Jim er på grensen til å være en akseptabel person, selv om du absolutt ikke ville vært der da han oppdaget sin store bommert. "Mytteriet på Bounty" kunne vært nevnt. Ok, ok, men jeg er en samler av disse bøkene ...

Flott at bibliotekene tar ibruk blogg og nett som virkemidler i kulturformidlinga. :)

Fin gjennomgang, Billy, selv om du kanskje skulle hatt en "spoiler alert" i starten for dem som ikke har lest boka.

Jeg oppfattet ikke boka på samme måte som deg. Loe skriver om et samliv der mannen absolutt er den svake part. Han lar ting skje med seg hele tiden. Dette er typisk for mange menn. De tar ikke fatt i sitt eget liv. De glir ubemerket over fra mors omsorg til omsorgen fra en annen kvinne. For meg ble dette troverdig nok. :)

Ja, dette blir spennende. Selv har jeg bare lest After Dark, Norwegian Wood og Kafka på Stranden. Av disse må jeg nok si at den siste er min favoritt, selv om Norwegian Wood er en meget god nummer to. Jeg frydet meg over boka og leste den mer eller mindre i ett strekk over 3 dager. Masse herlige litteraturreferanser har den også.

Nå har jeg fått Trekkoppfuglen til jul, så det blir neste Murakami-opplevelse for meg. :)

NB! Spoiler Alert! Jeg har også gått litt og tenkt på boka. Jeg tror noe av problemet knytter seg til leserforventninger. Boka starter som en ganske ordinær utviklingsroman, der vi følger Albert Åberg i samlivet med sin far.Tematikken rundt sønnen som blir sin fars "verge" er god. Det er mange fedre og sønner som sliter med rollene. Harstad beskriver det godt når han sier at fedre på et eller annet tidspunkt slutter å være fedre og blir kamerater. Når Albert ringer faren fra Hong Kong, roper han: Jeg vil bare at du skal være pappaen min!

Alt dette er glimrende. Turen til Hong Kong er også morsomt og flott skrevet. Så langt er jeg helt med. Jeg synes faktisk at Harstad kunne gjort enda mer ut av det finurlige i å ta utgangspunkt i en barnebokfigur. Her er det masse og ta av som Harstad gjør relativt lite ut av, synes jeg.

Men så rakner det for meg som leser. Jeg tror at fortellingen skal fortsette i dette sporet, at forholdet mellom far og sønn skal utvikle seg, at begge etter hvert skal gjennom en prosess for å lære seg å stå på egne bein, for å skaffe seg et liv.

I stedet tutes vi ørene fulle av det som for meg blir meningsløst svada om sammenhenger mellom hendelser og kausalitet og mister etter hvert grepet om fortellingen. Den blir mer og mer kryptisk. Som leser ønsker jeg svar, ikke en masse spørsmål som boka aldri gir svar på. Da blir jeg som leser skuffet. Jeg føler meg lurt.

Det virker på meg som om Harstad ikke har visst hva slags bok han skal skrive og ender opp med noe som er verken en dommedagsprofeti eller en utviklingsroman.

Du har selvsagt rett. Jeg roter alltid med hva som er Tanum og hva som er Norli etter at de to forlagene slo seg sammen. :)

Er helt enig med deg i at de fleste norske bokhandlere er altfor små. Det er trangt. Det er blyanter og hviskelær overalt, og det er vanskelig å få oversikt. Jeg savner de store åpne rom, slik vi kan finne det i utenlandske bokhandlere. :)