Bokelskere.no

Kom tilfeldigvis over L på lydbok på biblioteket for noen uker siden og har kost meg enda en gang med denne flotte fortellingen. Selv om det meste av det Loe skriver at guttene gjør på øya er fiksjon, dro han faktisk sammen med sin bror og fem kamerater til Cook Islands i Stillehavet vinteren 1988. Hva de egentlig gjorde kan du lese i de daglige rapportene til Dagbladet i perioden 20.2. til 27.3.1988. Denne dagboka er et herlig supplement til L, nesten som en parallell fortelling om "det som egentlig hendte".

For øvrig er lydboka et artig eksperiment: Loe leser høyt på et utested i Bergen. Han leser med sin særpregede monotone og avslepne trønderstemme, avbrutt av kremting, vanndrikking, latterutbrudd fra tilhørerne osv. I begynnelsen syntes jeg det var litt forstyrrende, men etter hvert opplevde jeg en intimitet i dette, som om jeg selv var til stede og hørte ham lese. Det var fint. Det eneste man går glipp av i lydboka er de fine bildene fra Stillehavet. De er bare i boka.

Jeg leser mye norsk litteratur, både de "gamle store" og samtidslitteratur. Jeg synes det jeg leser av norske forfattere er helt på høyde med det som skrives i andre land.

"Obligatoriske gamle":

Falkberget
Duun
Undset
Hamsun
Vesaas

og mange fler ...

Mine nålevende favoritter:

Jan Kjærstad
Tore Renberg
Saabye-Christensen
Dag Solstad
Gert Nygårdshaug
Fosnes-Hansen
Erlend Loe
Roy Jacobsen

og mange fler ...

Jeg anbefaler deg også å ta en titt på en eldre tråd.

Søk opp originaltittelen:

L´homme qui rit

Du kan jo lagre den i originalutgaven selv om du har lest den på norsk.

Jeg gikk skikkelig lei etter nesten 20 år med aktiv lesning som toppet seg i et studium der norges- og verdenslitteraturen skulle tråles fra ende til annen. Jeg trengte en pause. Den varte i over 10 år. Vel, ikke helt. De siste 5 av de 10 var jeg en aktiv krimleser, leste alt jeg kunne komme over, bare det var krim. Det er først de siste 5-6 åra at leseinteressen for skjønnlitteratur har tatt seg opp igjen.

Noen leser hele livet. For andre går det i rykk og napp. Jeg tror ikke det er så farlig. Jeg har et inntrykk av at noen her inne nærmest er desperate etter å feie gjennom mest mulig litteratur på kortest mulig tid. Da er det greit med tre små huskeregler fra en mann som har levd en stund:

1) Du greier ikke å lese alt. Det er helt greit om du går glipp av en bok eller to.
2) Hver bok er et lite mysterium som fortjener din tid, respekt og konsentrasjon.
3) Livet endrer seg. Det som er viktig i dag, kan være uvesentlig imorgen.

har sagt noe på en annen tråd her, og må strø litt salt til anbefalningene dine svein. Lettlest, for all del, men mer og mer irriterende, fordi det var så alt for opplagt at Langeland (forf) ville dolke sin romanfigur. Og da kommer det inn tanker om konstruksjon og troverdighet i mitt hode, som et pistolskudd i en romantisk strykekvartett omtrent. Men jeg er en positiv kar og har foreslått andre lesninger som inkluderer Langeland. Og det er morsomt at du svein tydeligvis gjenkjenner akademia og syns dette er festlig ("ligget ved universitetet") - her er det verdifullt stoff - ellers detter Meyer sammen - som en papirtiger? i min forståelsesverden

enig, uten å ha lest Roth. Uten å like sammenligninger en gang, fordi jeg engang ikke liker sammenligninger - jeg tviler på at å sammenligne er noen lur syssel. Men et tegn på hvor "kokko" Francis Meyer er, som du skriver, er vel at Langeland lar Umberto Eco vinne i konkurransen om kvinnens gunst; hvor troverdig er det? om ikke dårlig gjort ovenfor egen rollefigur? Jeg mener som deg at herr Meyer virker oppkonstruert, men jeg har tidligere slått et slag for parallellesning av Langeland, Uri (De beste blant oss) og Solstad (Professor Andersens natt) for å nærme oss en tilstandsrapport av det norske akademiske liv, så hvorfor ikke utvide med verdens akademiske liv? (ta med Roth). Og uten å sammenligne kan etter min mening bøker speiles i hverandre - og er det ikke sånn vi utvider horisonter? God/dårlig, lang/kort er typiske sammenligningsresultater, uten at spørsmål som begynner med hvorfor og hvordan besvares ...!

Takk for fine tips, Hilde. Jeg er også begeistret for Hauges dikt.

Dette er ingen solskinnshistorie og kan ikke anbefales til folk som lett faller i depresjoner. Språket er usminket og skildrer samfunnets overgrep på enkeltmennesket, særlig de som skiller seg ut. Fortellerstemmen tilhører også et slikt utskudd fra normalen, en "Fremder". Assosiasjonene går til jødeforfølgelsen og de verste utslag av janteloven. Samtidig er dette en metaroman. Det handler om å skrive historien "slik den var" eller "slik mange tusen løgner føyer seg sammen til sannheten" (fritt gjengitt). Vi forstår at dette er fiksjon, men samtidig tett på "virkeligheten", slik forfatteren ønsker å fremstille den.

Mine innvendinger mot boka er at den til tider blir så dyster at det nesten gjør vondt å lese den. I en god roman skal de personene vi identifiserer oss med oppleve motstand. Ellers skapes ingen spenning mellom leseren og fortellingen. Men det får være måte på!

I tillegg opplever jeg språket som til tider noe svulstig og i overkant rikt på metaforer. Den ene sammenlikningen slår nesten den andre ihjel. Når Brodeck leverer sin "rapport", sier mottakeren: Jeg ser at du liker bilder. Jeg oppfatter dette som forfatterens forsiktige spark til seg selv.

Men dette er mine personlige synspunkter. Tidssprangene i boka kan også til tider være litt forvirrende. Dette skyldes også at persongalleriet er noe overveldende og krever leserens konsentrasjon.

Hovedinntrykket er likevel at dette er en godt skrevet og godt fortalt dyster historie som tar tak i deg og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest. Den fikk en fem-er av meg.

TILL SMÄRTAN

Jag vet ej om fullare fröjd står att nå
än när läpparna skälva av gråt,
om vi någonsin läva så gränslöst som då,
när pannan av ångest är våt.
Och ingen kom så hel och ren
till lyckans vardagssal,
som den som var med sig själv allen
en natt i skakande kval.

   DAN ANDERSSON

Jeg kunne ha tenkt meg et langt måltid sammen med Kjærstad, Knausgård og Renberg. Mest for å lytte til en spennende debatt om norsk samtidslitteratur.

Av kvinner måtte det være en date med Jette Kaarsbøl. Hun fascinerer meg.

Boka er en av flere der handlingen er hentet fra Røros på 17 og 1800-tallet. Jeg mener å huske at boka starter helt på begynnelsen av det 19. århundret. Romanen er svært tett på personene som gjennomgår en utvikling i brytning med hverandre og med datidens virkelighet. Brytningen mellom adel og bonde-/arbeiderstand er et viktig tema. Det er også den indre utviklingen i menneskene, der det oppstår kjærlighetsforhold på tvers av stand og moral som får katastrofale følger. Boka har en spennende ytre handling, er en fantastisk skildring av mennesker i kjærlighet og krise og er som alle Falkbergets bøker en svært troverdig beskrivelse av samfunnet i Bergverkstaden.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt forskrekka over utfallet av dette eksperimentet! Jeg snudde meg vekk fra PC'en, strakte armen ut mot bokhylla og plukket helt tilfeldig ut ei bok blant alle de andre. Det var "For så høgt har eg elska" av Bjørn Sortland i heftet utgave. Litt lange og innvikla setninger med mange komma førte meg ned til omtrent midt på siden. Der fant jeg setning nr.5 med uthevet skrift:
- Det er Jesus vi må venta på, sa ho.

Jeg skjønner godt at det hele stoppet opp på O. Oman er et land jeg ikke forbinder med noen forfatter. Når jeg googler på "Oman writer" viser det seg at de få som skriver fort kommer i trøbbel med myndighetene, så jeg foreslår at vi hopper over Oman. Hva med en delstat i stedet?
Ohio!
Derfra kommer Toni Morrison som nylig imponerte meg stort med sin lille perle "En nåde". Om slavekår i den første nybyggertiden i Maryland på Amerikas østkyst. En sinnrikt konstruert fortelling som sitter i sjelen lenge etter lesningen.
Toni Morrison er som de fleste vel vet en tungt prisbelønt amerikansk forfatter - toppet med Nobelprisen i 1993.

Velskrevet og svært interessant bok. Historien gir et alternativt bakteppe til aktuelle nyheter fra Sudan og møtet mellom vestlig naivisme i forhold til brutal maktkamp.

Hvis du liker sære bøker, så kan sikkert søthjerte være noe for deg. :) Boka har fått blandet mottagelse. Selv hadde jeg glede av å lese den. Mest fordi jeg kjente meg igjen i alenelivet på fjellet.

En herlig bok: Poeter på 70-tall som fikk meg til å minnes poetiske opplesninger og kvelder på anarkistiske Hjelms gate i hovedstaden og min egen ungdomstid. "Ville detektiver" er også potent, og treffer ungdommelighetens puls før den går over i et puslespill og et speilrefleksivt fortellersett som utvider horisonten; her finnes ikke bare latinamerika, men latin Europa. En evig referanse er f. eks. poeten Octavio Paz, som ikke bare er meksikansk, men en verdensberømt og uklanderlig litterat, noe den poetiske motbevegelsen i "Ville detektiver" er programforpliktet å hate: Selvsagt dukker han opp i levende live hos Bolanos. Det eneste vi ikke får så mye av er faktisk poetenes produkter - et dikt eller to forekommer - og det faktum at motbevegelsen ikke er opptatt av lyrisk litteraturteori, men denne leseren hadde tålt flere dikt - så absolutt. Jeg ga boka en femmer, men den fortjener nok en 6'er, og om en stund har den sikkert fått det også - nettopp fordi den lurer i vannskorpa liksom, som en gjedde, som er god på bunnen.

Absolutt en bok jeg vil anbefale til inspirasjon og kunnskap om skriveprosessen.

Jeg har jobbet med min roman i 7 år. Førsteutkastet skrev jeg på 3 måneder. Siden har det vært omskriving og sletting og skriving på nytt osv. Har også fått hjelp i denne prosessen.

Ellers skriver jeg mye, men det bare samler jeg opp for å hente det opp siden en gang og se om det holder mål eller kan være utgangspunkt for noe bra.

Kjell Askildsen sa i et intervju at han var like fornøyd når han slettet 3 setninger som når han skrev 3 nye. :)

Togturen med Solstad var ubetalelig. Ellers har Bokprogrammet egen gruppe på Facebook. Her er det link til et opptak av hele den 2-timers togturen til Nordagutu med Dag Solstad.

Jeg synes for øvrig at programmet er opp og ned. Av og til blir det for mye snakk om annet enn bøker. Programmet om Torgrim Eggen haltet litt. Det er interessant å snakke om mat (en av mine pasjoner), men dette er tross alt et bokprogram.