Bokelskere.no

Du er absolutt inne på noe. Likevel har vi altså generasjoner som velger uartikulerte uttrykksformer for sin forakt for samfunnet. Det er da jeg savner den revolusjonære litteraturen. Det er uansett bedre enn å brenne kirker. :)

Slik vil det nok ofte være. Skal jeg lese deg dit at du mener det ikke er noe å kritisere ved det nåværende samfunnet, slik at forfattere blir mer introverte i stedet?

Jeg tror at forfattere (som alle andre) styres av trender. Med bøkene til Petterson, Renberg, Knausgård og flere andre som hovedsaklig fokuserer på mennesker i oppvekst som dominerende i mediabildet, så tror jeg forfattere ofte vil velge å gå den veien. Alle har noe de vil ha sagt. Om sitt eget liv, om sine egne traumer og om samfunnet. Det interessante er hva forfattere velger å fokusere på.

Selv sitter jeg i glasshus. Jeg debuterer selv med en introvert roman i år, der tema er menn i krise, skyldfølelse og nære relasjoner.

Bra! Takk. :)

Fint innspill, Hilde. Nygårdshaugs intensjoner er gode. Men han provoserer dersom han mener å diktere hva andre forfattere skal skrive om. Ordet er fritt. En forfatter må skrive om det han har på hjertet, uansett hva det er. Ellers blir det Sovjet-tilstander.

Jeg er også motstander av den polemiske arbeiderlitteraturen som vi har sett mange eksempler på, og der det kun er rom for samfunnskritiske tema. Når det er sagt, så ER det mye navlebeskuelser i norsk litteratur for tida og langt mellom de visjonære bøkene som tør å ta oppgjør med det etablerte.

Håvard Rem sa i bokprogrammet i går at kirkebrenning og svartmetall er uttrykk for reaksjoner mot det etablerte, mot tryggheten og kjedsomheten. Dette representeres ved første generasjon etter 68-erne. De som ble født på midten av 70-tallet. Kanskje denne generasjonen bør la sin reaksjon komme bedre til uttrykk litterært? Selv om Rem aksepterer kirkebrenning som uttrykksform, foretrekker jeg den litterære. Om den så er revolusjonær.

Gert Nygårdshaug gikk for en tid siden til torgs mot den tendensen han mente å se i norsk samtidslitteratur for det som kan kalles "navlebeskuelse". Han mente at forfattere burde være mer opptatt av vitenskap og samfunn enn av nære forhold og egen psyke.

Det hadde vært interessant å høre hva bokelskerne mener. Selv er jeg litt Ole Brum. Jeg fryder meg over tankesprang i uvante retninger vedrørende det samfunnet vi lever i både hos Nygårdshaug, Torgrim Eggen, Jan Kjærstad og andre. Samfunnskritikk og det å tenke nytt i forhold til hvilket samfunn vi ønsker oss, er kanskje en mangelvare i nyere litteratur. Samtidig mener jeg at vi kan lære mye om oss selv og om samhandling med andre mennesker gjennom å lese bøker som går tett på mennesket og dets relasjoner, enten det er innen familien eller overfor venner, kjærester - hvordan vi takler samlivsbrudd, sorg, lidenskap osv.

Men hva mener dere er viktigst for en forfatter å skrive om og hva liker dere best å lese? En bok med et åpenbart samfunnsrettet budskap eller en bok om "de nære ting".

Det er mulig at disse spørsmålene har vært stilt og besvart før, men jeg har i så fall ikke fått det med meg.

Er det mulig å hente ut lister over tråder man selv har startet, sortert på dato?

Er det mulig å hente ut lister over tråder der man selv har deltatt, sortert på dato?

Noen ganger har jeg behov for å gå tilbake for å se hva som ble sagt eller referere i nye tråder til diskusjoner som har vært tidligere. Jeg finner det unødvendig tidkrevende å "bla" bakover for å finne en tråd som ble startet for flere måneder siden, selv om den kan være like aktuell nå.

En søkefunksjon kunne være et alternativ.

Ellers er jeg fortsatt begeistret for et utmerket nettsted med imponerende responstid, høy nytteverdi og oversiktelig grensesnitt.

Hvis du koser deg med Pamuks språk, vil jeg anbefale Det tause huset og Mitt navn er karmosin. Her briljerer Pamuk med ulike innfallsvinkler til samme fortelling ved å la en rekke ulike personer (og i Mitt navn er Karmosin også gjenstander) gi sin versjon av historien.

Ellers ser det ut som du har en spennende handleliste.

Jeg vil også utfordre deg med en fascinerende tematisk "trilogi" som går like tett på mennesket som Pamuk gjør: Remarque: Tre kamerater, T. Mann: Trolldomsfjellet og Murakami: Norwegian wood. Gjerne i den rekkefølgen.

Morsomt at denne tråden fortsatt holder seg levende. For tida er jeg i Japan sammen med en trekkoppfugl.

Ja, du har rett. Dette er komplekst. Rart noen tør å skrive i det hele tatt. :)

Vi har trykkefrihet i Norge. Rører vi ved det prinsippet, rokker vi ved noe av grunnlaget for vårt demokratiske samfunn. Det betyr selvsagt ikke at vi skal hive alt som heter takt og tone, toleranse og respekt, overbord. Enkeltpersoner beskyttes også juridisk mot sjikane.

Debatten om Muhammed-tegningene begynner å bli forslitt. Alle har sagt sitt. Vi sparker en død hest. Mer interessant synes jeg (i et litterært perspektiv) det er å diskutere om en forfatter kan navngi personer eller gjøre det tydelig i en bok hvem man skriver om (familie eller ikke familie), og gi seg selv et alibi for å snakke nedsettende om denne personen.

Her synes jeg forlagene bør ha et ansvar for å unngå spark under beltestedet. I en åpen presse kan folk forsvare seg dersom de blir angrepet. I en skjønnlitterær, biografisk eller halvbiografisk tekst er det ikke så lett. Det er vanskelig å få til et mot-litterært verk, dersom man mener at man er blitt urettmessig angrepet eller beskrevet på en ensidig negativ måte. Selv om man kan gå til avisene, er det ikke sikkert avisene leses av de samme som leser boka. Boka har som regel også et betydelig lengre liv enn dagens avis.

Lite aktuelt. Men takk. :)

Det er mange gode (og betydningsfulle) forfattere i Norge i dag. Din liste er god, Brit. Kunne tenke meg å tilføye Roy Jacobsen og Per Petterson. Men det er sikkert mange flere som fortjener en plass på lista.

Begrunnelsen er vanskelig fordi det både snakkes om "betydningsfull" og "best". Knausgård er kanskje den mest betydningsfulle samtidsforfatteren i dag, siden han omtales i media nesten hver dag og får stor oppmerksomhet også utenlands. Det betyr ikke nødvendigvis at han er "best" eller fortjener en plass på min liste. Petterson faller også inn i begrepet betydningsfull. Han er oversatt til mange språk og ble til og med kåret til en av verdens mest betydelige forfattere internasjonalt.

Hvilken forfatter som er "best" synes jeg det er vanskelig å si noe om. De har alle sine kvaliteter. Jacobsen har en særegen evne til å ta norsk etterkrigstid på pulsen. Ellers signerer jeg Brits begrunnelser over. Bortsett fra at jeg i tillegg til språket synes at alle fire forfattere skriver om viktige ting.

Jeg begriper ikke hvorfor man fullfører bøker som er klisjéer, der personene er pappfigurer eller der man har lyst til å sparke hovedpersonen bak. Da ville jeg heller brukt tida mi på noe annet.

Jeg kan være enig med Line i at det er noe pretensiøst over både Coelho og Zafon. Men det står respekt av å skrive bøker som har millioner av lesere, selv om man kan være enig eller uenig i om dette er bra litteratur eller ikke.

Jeg synes også det står respekt av Wiese som debuterer i en alder av 62 og som etter min mening har skrevet en glimrende fortelling som bryter med mye i norsk skrivetradisjon. Jeg ser ikke den manglende evnen til å skildre "det vakre".

Coelho er nok høyt oppe på lista over de forfatterne som har gitt meg minst. Jeg liker ikke betegnelsen "den verste boken" fordi jeg stort sett styrer klar av bøker jeg ikke liker, men ville nok lagt fra meg Elleve minutter hvis det ikke var for at jeg skulle lage en sammenliknende analyse av den og en annen bok. Det var for fristende å hente fram de flateste skildringene i boka og å sette dem opp mot virkelig god litteratur.

Takk for korreksjon; for opplysningens skyld er minareten det spisse tårnet i moskeen - tegnet som sier Her er vi!

Heia Torgrim som er en av de få forfatterne som resirkulerer egne bøker. Ellers håper jeg i det minste at bokbålet blir til fjernvarme i vinterkulda.

Bokelskere.no er en utmerket måte å holde styr på de bøkene man har lest. Samtidig er det morsomt å se hva andre leser og hva de synes om bøker jeg selv har lest. Meningsutvekslinger om litteratur er alltid interessant.

Blogging er en upretensiøs måte å nå fram til et publikum med sine skriftlige uttrykk og tanker og meninger. Det opplever jeg som utelukkende positivt. Det er samtidig en måte å publisere på som ligger utenfor det etablerte. Selv har jeg hatt stort utbytte av å blogge som skrivetrening. Det finnes enkelte bloggsider der det er dyktige fagfolk på språk og litteratur og der jeg har fått nyttige tilbakemeldinger på det jeg selv skriver.

Blogging er demokrati og ytringsfrihet i praksis. Det finnes eksempler på blogger som leses av flere enn dem som leser dagsaviser i Norge. Dette er også noe vi bør være bevisst. Blogging skaper meninger, trender og oposisjoner. Det finnes eksempler på at blogger er løftet opp og blitt en del av det offisielle kulturnorge. En god venninne har fått utgitt sine tanker på VG-blogg som bok. En annen har lagt ut et av sine dikt på blogg som senere er blitt brukt som eksamensoppgave i den videregående skolen (ja, hun fikk honorar). En tredje brukte sin egen blogg, facebook og twitter som grunnlag for en antologi om mobbing (som det i dag er mye snakk om).

Blogging er kommet for å bli. Det er kanskje den mest interessante kulturstrømningen i samfunnet i dag. Les blogger og blogg-kommentarer dersom du vil vite hva som egentlig foregår i samfunnet. Det er også derfor Torgrim Eggens nye bok, Jern, er basert stort sett på fiktive bloggtekster og e-poster. Forfatteren er kjent for å være en av dem som tar samtiden på pulsen og oppdager kulturelle trender før mange andre.

Jeg tror ikke dette er gjort for å virke eksotisk. Jeg er enig med Stian at det ikke er så viktig. Men det gir assosiasjoner til ukjente skriftspråk, til en annerledes typografi. Og dette er jo som tema sentralt i Rand.

Det er noe grensesprengende i dette å tyde mønstre. Det går igjen i samtlige av Kjærstads bøker. Videre: Om forfatteren skal avsløre mysterier (som Rand handler om), så vil det (universelt) være hans oppgave å sette nye ord på det vi har sett, hørt og opplevd før, det etablerte. Og om han ikke greier det, om det ikke finnes flere ord, flere måter å si ting på, om til slutt alt er klisjeer, ja da må vi kanskje finne opp nye ord (som i Jeg er brødrene Walker), eller en ny typografi (som i Tegn til Kjærlighet). Eller kanskje vi kan finne løsningen på mysteriet i gamle, ukjente og til og med speilvendte tegn.

Jeg er enig i at denne relativt korte romanen komprimerer mye av Kjærstads univers. Men for oss som begeistres av dette universet, frister Rand også til dypdykking i både trilogien og i Kjærstads senere og tidligere utgivelser.

Det er noe annerledes ved Kjærstads bøker. Det er en febrilsk søken etter å se bakenfor tilværelsen, til å avsløre, til å finne det egentlige, til å sette søkelys på sammenhengene. Og hvordan gjør man det? Jo ved å studere tilværelsen nærmere, med både forstørrelsesglass og med stjernekikkert. Fra alle mulige vinkler.

Hva er det i vår tilværelse som utløser et slikt nær- og fjernstudium. Jo, en forbrytelse. Et mord. Da tas det bilder fra alle vinkler. Da henges bildene opp og studeres i minste detalj. Da plukkes alt som finnes på bakken rundt åstedet opp, gjenstandene katalogiseres, sammenliknes og analyseres. Det er dette Jan Kjærstad gjør. Med språket som verktøy. Og som en dyktig etterforsker åpner han opp, lager sprekker i det tilsynelatende og håper og tror han at han vil oppdage noe nytt, løse mysterier, finne de bakenforliggende åpenbaringene.

Genialt.

Jeg likte romanen godt, selv om jeg kjente på ordet konstruksjon ... Ta "Skammen" i forhold som vel er Haffs næreste til å ta en Knausgård, og dermed tror jeg en side ved de eksemplene jeg har nevnt kommer tydelig fram: De er hentet fra egne erfaringer, de er ekte liv, og ekte galskap.