Bokelskere.no

Gert Nygårdshaug gikk for en tid siden til torgs mot den tendensen han mente å se i norsk samtidslitteratur for det som kan kalles "navlebeskuelse". Han mente at forfattere burde være mer opptatt av vitenskap og samfunn enn av nære forhold og egen psyke.

Det hadde vært interessant å høre hva bokelskerne mener. Selv er jeg litt Ole Brum. Jeg fryder meg over tankesprang i uvante retninger vedrørende det samfunnet vi lever i både hos Nygårdshaug, Torgrim Eggen, Jan Kjærstad og andre. Samfunnskritikk og det å tenke nytt i forhold til hvilket samfunn vi ønsker oss, er kanskje en mangelvare i nyere litteratur. Samtidig mener jeg at vi kan lære mye om oss selv og om samhandling med andre mennesker gjennom å lese bøker som går tett på mennesket og dets relasjoner, enten det er innen familien eller overfor venner, kjærester - hvordan vi takler samlivsbrudd, sorg, lidenskap osv.

Men hva mener dere er viktigst for en forfatter å skrive om og hva liker dere best å lese? En bok med et åpenbart samfunnsrettet budskap eller en bok om "de nære ting".

Jeg lurer litt på om det er sånn at folk har sluttet å skrive samfunnsrettet,eller om de bare ikke blir utgitt lenger?

Tenker litt at det er pga alle diskusjonsfora og bloggmuligheter,om de har sluttet å skrive samfunnsrettet litteratur. Man får det ut på andre måter.

Syns forfattere skal skrive de historiene de brenner for. <En halvhjertet roman er bare trist å lese.

Du har et poeng! Kanskje folk ventilerer andre steder. Det er jo fullt av samfunnskritikk på bloggene rundt omkring.

En roman må være skrevet med hjerte og hjerne. 100 %. Helt enig.

Har lest gjennom tråden om temaet du tar opp Jan. Jeg har faktiskt gjort det et par dager nå. Det er interessant fordi jeg leser mye og jeg skriver selv også.
Jeg har ikke klart å gi noe svar og jeg skjønner nå at det er fordi jeg ikke kan gi noe klart og konkret svar på det du spør om.

Jeg er nesten altlesende når det gjelder bøker. Jeg vil ha god krim (Tom Kristensen og Karin Fossum) og spenning (Dan Brown), romaner som gir meg nye synspunkter på mennesker (Per Petterson og Roy Jacobsen), romaner om samfunnet vårt (Gert Nygårdshaug, Khaled Hosseini), romaner som er fornøyelige (John Irving), biografier, bøker om krigshistorie og diktsamlinger.

Så hva bør en forfatter skrive? Vel jeg ønsker å finne et rikt utvalg av bøker i de forskjellige sjangerene. For oss lesere bør vel en forfatter velge det temaet og den historien som man best kan formidle slik at det blir en bok folk ønsker å lese.

Jeg synes du har gode innspill, Hedvig (som alltid). Selvsagt skal vi ha et godt utvalg av bøker å velge mellom som dekker alle mulige genre og temaer. Spørsmålet mitt var vel heller om vi idag har "mistet" noe av den samfunnskritiske litteraturen.

Tanken min dukket opp basert på at noen her inne skrev at de skulle ønske de var en del av en verden der det var mye å kritisere, der ungdom var mer samfunnsbevisste. Jeg tror det er mye å ta fatt i i dagens samfunn, dersom vi bare vil (og tør). Det at mange føler at samfunnskritikken tilhører "en annen tid" er kanskje et resultat av at litteraturen for tida fokuserer på andre og mer nære ting.

Det er interessant at du nevner Hosseini og Nygårdshaug. Hosseinis bøker er kanskje ikke så relevante i forhold til "trygge Norge". Nygårdshaug er kanskje en av de få som tar fatt i vintenskapelige trender og bruker litteraturen for å skape politisk bevissthet. På 70- og 80-tallet hadde vi en haug samfunnskritiske forfattere. Jeg skjønner på en måte at Nygårdshaug føler seg alene på barrikadene.

Jeg mener det ofte er to sider av samme sak. I ettertid er det lett å se tid og lokalitet et verk er skapt i.

Interessant tema dette her. Forfattere flest er meget dyktige på mennesker, relasjoner etc, relativt dyktige på samfunn, politikk osv, men dummer seg ofte ut når det gjelder økonomi, teknologi og lignende "harde" former for kunnskap og aktiviteter da de generelt synes å nære et hat for disse tingene. Greit nok, om du er en menneskevenn så liker du mennesker, men mennesker lever i en økonomisk og teknologisk virkelighet som også bringer med seg legevitenskap, generell velferd, vaskemaskin, oppvaskmaskin, TV, internett med sider som bokelskere osv. Hvorfor er det ingen andre enn Jon Bing som interesserer seg, og har faktisk kunnskap, om dette viktige feltet i et moderne menneskes liv?

Åh, det er nok ikke bare Jon Bing serru! Du burde sjekke ut Neal Stephenson. jeg anbefaler deg å begynne med Cryptonomicon. Sjekk også ut 'In the Beginning was the Command line', (tilgjengelig på nett i sin helhet).

Men tradisjonelt har jo litteratur som omhandler "harde" former for kunnskap blitt litt uglesett og stemplet som lavere kvalitet og "geeky". Jeg tenker på den litteraturen som går under betegnelsen 'science fiction'. Det er nok ikke mangel på sci-fi forfattere, men det å skrive sci-fi er nok ikke noe sjakk trekk ift. å bli tatt på alvor av "seriøse litteraturkritikere".

En forfatter bør skrive om noe han/hun brenner for, noe som gjør vedkommende levende, engasjert og tankefull. En bok kan være god uavhengig av hva den er skrevet om. Det er uttrykket, oppbygningen, spennningen, følelsene, tankene osv. som teller. Hva forfatteren gjør det til. Hvordan og hva h*n formidler.

Dette er hva som i mine øyne gjør en bok bra. Bryr meg ikke om hva en forfatter 'bør' skrive om. :-)

Du uttrykker nok det mange mener og føler om litteratur, Ami. Likevel tror jeg at opinionen (folket, representert ved oss bokelskere, hva vi snakker om, hva som skrives i pressen osv.) er med på å påvirke hva vi (og forfattere) er opptatt av. Noe som igjen reflekteres i litteraturen. For å si det litterært: Det gjenspeiler tidens ånd.

Jeg har også sagt akkurat det du sier, at det er ikke så farlig hva forfatterne skriver om så lenge de engasjerer med sitt språk. Men jeg er ikke sikker på om det er riktig å tenke slik. Noen ganger lengter jeg etter den gode fortellingen, historien som forteller noe viktig, noe jeg kan lære av, noe som kan gjøre meg mer bevisst på viktige ting.

Jeg synes temaet er interessant fordi det forteller noe om hva vi som mennesker er opptatt av. Det har lenge vært skrevet mye av forfattere om det å skrive, om selve prosessen å uttrykke seg. (Auster, Kjærstad og mange flere jeg ikke kommer på nå.)

Det har også lenge vært fokus på nære relasjoner og indre spenninger i mennesket. I det siste kan vi ane en annen trend: den apokalyptiske litteraturen (Akkurat nå kan jeg bare komme på The Road, Brodecks rapport og Jern, men jeg vet det finnes mange flere.)

Og hvorfor liker vi fantasy? Er det fordi det representerer en flukt fra en kjedelig hverdag? Eller er vi enda mer opptatt av kampen mellom det gode og det onde?

Trender opptar meg. Det forteller noe om oss. Hva vi liker å skrive om. Hva vi liker å lese om. Jeg synes det er viktig.

Selvfølgelig går det "trender", det ser vi jo lett ved at forskjellige perioder i litteraturhistorien har forskjellige navn - realismen, romantikken osv., men dette er igjen noe forfatterne brenner for. Noe som er i tiden, noe de interesserer seg for - og dermed bruker sin skrivekunst på det. What comes around, goes around.
Det jeg mener er - om en forfatter blir påvirket av opinionen og skriver om noe i samfunnet eller om vedkommende heller velger å se inn i seg selv og mennesket - eller i de beste tilfeller hvor de gjør begge deler - er forfatterens eget valg. Det er ingen regel for hva en forfatter bør skrive om. Selv om det er "trender" vil det alltid være en stor mengde som ikke henger på den.

Vi mennesker er så individuelle at hva vi liker å lese vil variere kolossalt. Jeg kan ikke kjenne meg igjen i et "vi" når det gjelder boksmak. Det finnes selvsagt trender, men disse er det jo flere av.

Så spørs det da, om man vil skrive på en måte som gjør at et størst mulig flertall får lyst til å lese det - eventuelt en størst mulig trend - eller om man vil skrive om det man virkelig har på hjertet, uten å vite på forhånd om det er mange eller få som vil like det man skriver. Dette valget vil vel også variere, fra forfatter til forfatter.

Godt innspill, Bente. Men tror du ikke at det vi har på hjertet også er inspirert av "tanker i tiden"? Vi påvirkes jo av det som skjer rundt oss. Eller tror du det finnes noe universelt som vi alltid er opptatt av, uansett hvilken tid vi er i?

Jo da, vi eksisterer ikke i et vakuum. Likevel, tanker i tiden innbefatter jo så mange ulike trender på en og samme tid. Et eksempel: mange mennesker var fryktelig opptatt av OL, - mens noen av oss bare håpet at det snart skulle ta slutt, så vi kunne få se andre ting på TV!

Det finnes tanker i tiden som enkelte er helt besatt av, mens andre ikke har hørt om det engang.

Universelle ting - jo da, i løpet av et langt liv tror jeg nok de fleste av oss har vært opptatt av endel felles temaer. Men det vil nok variere veldig utifra både alder og andre faktorer (bosted, kultur, refleksjonsnivå, vennegrupperinger).

Et annet eksempel: Det finnes mennesker som nesten aldri tenker på temaet Døden før de er godt voksne, mens andre (inkl jeg selv) har vært opptatt av slike temaer helt ifra barnsben.

Forskjellige sjangere bør vi ha, men dersom din "bekymring" gjelder at det "overfladiske" overtar, - både i litteraturen og i samfunnet ellers, - ja da deler jeg denne bekymringen Jan.

Jeg er vel egentlig ikke så bekymret. Jeg synes vi har et godt og variert lesetilbud med et stort utvalg av samtidslitteratur å velge blant.

Men trender opptar meg. Det er spennende å kunne se tendenser i kultur, kunst og litteratur. For eksempel er det interessant å se om det finnes utfordringer i samfunnet som forfattere tar fatt i. Jeg tenker for eksempel på forhold mellom innvandrerfamilier og etablerte opprinnelig norske familier i små og større miljøer. Jeg tenker på velferdsstaten, på intoleranse, på økende grad av materialisme blant unge, på den globale situasjonen i forhold til fattigdoms- og miljøproblem. Jeg tenker på trender i naturvitenskapen, utfordringer knyttet til genproblematikken, sykdomsbekjempelse, sunn/usunn livvsstil, new age, nyreligiøsitet osv.

I en tidligere tråd var det noen som "lengtet" tilbake til den tida Renberg skrev om, da det var "noe å kjempe for". Jeg synes det er masse å ta fatt i idag, problemstillinger som er like viktige som det vi var opptatt av på 70- og 80-tallet.

Jeg tror kanskje den forfatteren som greier å ta fatt i samfunnsmessige problemstillinger på en naturlig og lite polemisk måte og samtidig klarer å skildre mellommenneskelige forhold slik at vi kjenner oss igjen, er en type forfattere vi trenger i framtiden.

Jeg er enig med deg, Ami! Jeg har for øvrig veldig sansen for litt navlebeskuende litteratur, som graver litt nedi psyken til romanpersonene - enten de er fiktive eller reelle. Tror vel trygt man kan si at Knausgård-suksessen viser at svært mange liker denne type litteratur.

Det er samma for meg hva forfattere skriver om - bare de skriver om noe. Jeg opplever ikke at det er et problem at forfattere bare skriver om seg selv, for man kan si mye om mange ting i en oppvekstroman. Men jeg syns det er problematisk at en del forfattere ikke egentlig skriver om noe som helst. Vedig mange pene ord, gjerne fem hundre sider av dem, med innhold nok til en liten novelle spredd utover kapitlene. Sånt finner ikke jeg noen mening i ...

Godt innspill, GuroS. Jeg er helt enig i at innholdet må stå i forhold til bokas lengde. Uttværing kan være slitsomt! Og dersom en forfatter leverer et manus på bortimot tusen sider (eller lengre), så mener jeg at de har ganske mye å forsvare. :)

Der fikk du meg til å lure på hvilke bøker det er? :-)

Tror ikke jeg skal gå den veien, Brit. Jeg har brent meg før. Men det er ganske ufarlig å nevne Larssons Millenium-trilogi. De tre romanene kunne hatt godt av en dyktig forlagskonsulent. De kunne vært halvparten så lange.

Det er jeg enig med deg i. Men den handler da om noe ;-)

Det korte svaret er fortsatt: "Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv".

Oppvekstromaner finnes det sikkert nok av, men hele ideen om at det er en motsetning mellom det samfunnskritiske og det personlige er for meg et falsum. Enhver forfatter må få lov til å vurdere i hvilken grad han/hun vil knytte det eksistensielle opp mot det samfunnsmessige, uten å bli beskyldt for å være navlebeskuende. Og det kan ofte ligge en sammenheng der som ikke umiddelbart er oppe i dagen, men som man må lese mellom linjene.

Godt observert. Det er selvsagt ikke alltid et enten-eller. Som sagt, jeg er Ole Brumm og absorberer gjerne både det personlige og det samfunnsmessige plan i samme skriftstykke. Noen gode eksempler?

Er det nå ikke slik at forfatterene gjenspeiler det samfunnet de lever i?

Brit det tror jeg du har så rett i. Jeg føler nok at mange norske forfattere skriver mye likt. Mange skriver om barn/ungdom oppvekst og miljø. Det formidles mye "reality" i alle medier i dag og det gjenspeiler seg i en del av litteraturen. Det er kanskje en trend av i dag og det ser ut som at det er det vi vil ha, for det selger.

Jeg leser litt av hvert men er bl.a. glad i å lese bøker fra andre land i både fortid og nåtid. Å bli kjent med mennesker og de nære ting i andre samfunn er viktig for meg, det utvider min horisont og forståelse.

Slik vil det nok ofte være. Skal jeg lese deg dit at du mener det ikke er noe å kritisere ved det nåværende samfunnet, slik at forfattere blir mer introverte i stedet?

Jeg tror at forfattere (som alle andre) styres av trender. Med bøkene til Petterson, Renberg, Knausgård og flere andre som hovedsaklig fokuserer på mennesker i oppvekst som dominerende i mediabildet, så tror jeg forfattere ofte vil velge å gå den veien. Alle har noe de vil ha sagt. Om sitt eget liv, om sine egne traumer og om samfunnet. Det interessante er hva forfattere velger å fokusere på.

Selv sitter jeg i glasshus. Jeg debuterer selv med en introvert roman i år, der tema er menn i krise, skyldfølelse og nære relasjoner.

Jeg tror at den realistiske litteraturen døde da man gikk inn i det postmoderne. Hva er realisme når den ikke gir noen veiledning eller svar? Da spiller man kun på en gjenkjennelse - den kan man like gjerne finne i kiosklitteraturen eller diktsamlinger. Jeg savner modige nålevende skjønnlitterære forfattere som viser hva de mener om mennesket i en større sammenheng, ikke bare nødvendigvis refererer det de tenker eller bruker grovt språk for å provosere... er nok gammeldags der!

Jo det er det helt sikkert :-) men engasjerer jeg meg nok til å kunne skrive troverdig om det som er galt. Nei. Og slik er det vel med mange av dere forfattere også.
Mens det derimot krever lite eller ingen forstudier for å skrive om det nære. Vi har vel kanskje hatt det for godt for lenge? Eller noe slik :-)

Du er absolutt inne på noe. Likevel har vi altså generasjoner som velger uartikulerte uttrykksformer for sin forakt for samfunnet. Det er da jeg savner den revolusjonære litteraturen. Det er uansett bedre enn å brenne kirker. :)

Egentlig krever vel det å brenne kirker ikke så stor tankevirksomhet, skulle de derimot ha skrevet en bok om det de mente så hadde det krevd så mye mer av dem. Men så engasjert i saken er de åpenlyst ikke.

Jatakk, begge deler sier også jeg! Jeg velger mine forfattere og temaer etter egen sinnsstemning, - det har jeg alltid gjort. Når jeg er trøtt i hodet velger jeg krim, - det får meg til å slappe av og jeg bruker ikke så mye mer tid på de bøkene enn hva som trengs for selve lesingen.

Bøker om "de nære ting" synes jeg er nyttige; de får meg til å tenke, reflektere, samtidig kan jeg leve meg inn i de ulike personenes liv osv. De kan berike mitt eget liv, - noe ikke krimbøkene gjør, annet enn for underholdningens skyld.

Samfunnskritiske bøker trenger vi!! Vi trenger å få rusket opp litt i egne meninger, vi trenger å lene oss tilbake og tenke over om kanskje andre har en annen og bedre synsvinkel på ting enn oss selv. Få satt ting i perspektiv eller "på spissen" slik at hjernecellene våre ikke dovner vekk, - eller at vi alle følger "massen".

Men en "felle" man lett kan gå i er å velge samfunnskritisk litteratur kun ut i fra eget ståsted, - da er man jo like langt...

Og til slutt: man kan ikke tvinge underholdningsforfattere til å skrive samfunnskritisk litteratur eller omvendt. La forfatterne få ut det de har "innabords" og så er det opp til oss lesere hva som kjøpes og lånes.

Fint innspill, Hilde. Nygårdshaugs intensjoner er gode. Men han provoserer dersom han mener å diktere hva andre forfattere skal skrive om. Ordet er fritt. En forfatter må skrive om det han har på hjertet, uansett hva det er. Ellers blir det Sovjet-tilstander.

Jeg er også motstander av den polemiske arbeiderlitteraturen som vi har sett mange eksempler på, og der det kun er rom for samfunnskritiske tema. Når det er sagt, så ER det mye navlebeskuelser i norsk litteratur for tida og langt mellom de visjonære bøkene som tør å ta oppgjør med det etablerte.

Håvard Rem sa i bokprogrammet i går at kirkebrenning og svartmetall er uttrykk for reaksjoner mot det etablerte, mot tryggheten og kjedsomheten. Dette representeres ved første generasjon etter 68-erne. De som ble født på midten av 70-tallet. Kanskje denne generasjonen bør la sin reaksjon komme bedre til uttrykk litterært? Selv om Rem aksepterer kirkebrenning som uttrykksform, foretrekker jeg den litterære. Om den så er revolusjonær.

Enig med Hilde i at forfatterne må få ut det de har innabords. Hvis ikke de skriver om noe de brenner for, eller noe som er viktig for dem vil bøkene sannsynligvis ikke bli spesielt gode. Det er bedre med et helhjertet forsøk på å skrive om "de nære tingene", enn et halvhjertet forsøk på samfunnskritikk.

Men personlig syns jeg vi trenger variasjon, og håper forfattere har mange forskjellige interessante temaer de ønsker å videreformidle til oss lesere. Så langt har jeg egentlig ingen grunn til å tro at de ikke har det...

Derfor er det så bra med bibliotekene; her kan vi få låne litteratur som kanskje ikke er bestselgere; "smalere" litteratur som slett ikke er dårlig av den grunn. Men det krever ofte litt mer å finne disse "perlene" som aldri havner på Topp 10-listene.

Men vi får kan få tips på forumet:-)