Bokelskere.no

Denne tråden er selvsagt inspirert av en annen aktuell erfaringsutveksling her inne. :)

Selv er jeg ganske flau over at jeg ennå ikke har lest Halvbroren av Saabye Christensen.

Natten kan brukes til så mangt. En god bok er ikke det verste alternativet. :)

Dette er en diskusjon som går langt ut over rammene til debatten om ei bok eller om litteratur generelt. Hva er et svik? Oppstår sviket når noen føler seg sveket eller når noen tar på seg skylden for at et forhold ikke har fungert. Dette er universelt og samtidig personlig, og nettopp derfor uhyre interessant. Det er denne problemstillingen jeg forsøker å sette lys på i min egen roman. Og i min fortelling forsøker jeg også å gi noen svar, selv om disse ikke er aktuelle for alle i samme situasjon. Det å reise vekk kan oppfattes av andre som en flukt. For den reisende vil det være mer et spørsmål om å reise til enn å reise fra. For det å forlate trenger ikke å være et svik. OG forholdet far/sønn kan også være harmonisk og uproblematisk. Jeg tror imidlertid tanker om skyld og svik kan komme som følge av at noen blir borte. Kunne jeg gjort noe mer mens de var i live, gjort livet lettere for dem?

Wandrup mener Peter Englund denne gangen er "krevende", og uten den "varhet og nærhet" som han kan oppvise på sitt beste. Vel, jeg syntes kanskje ikke dette var spennende ment Stein ... Kanskje ikke Wandrup har svenske gener? Jeg har for eksempel det, og mine forfedre var soldater ... En digresjon selvsagt, og litt flåsete kanskje (av meg), men jeg har alltid ment at den har vært til det nærmeste uforståelig denne svenske fortiden - denne storhetstiden. Redegjørelsen av Englund dekker for meg et tomrom, og så klager Wandrup? Det må kritikere gjerne få gjøre: Jeg skal være enig med Wandrup i en ting at både den svenske pocketutgaven jeg har, og den norske (som jeg har sett på) godt kunne fått med seg illustrasjonene som visstnok skal finnes i den svenske førsteutgaven. Men disse kan du (ved å følge Englunds tekst) gå inn på nettet og studere. Jeg syntes imidlertid at jeg kom nærere med teksten, men uansett. Jeg anbefaler boka på det varmeste!

For å holde oss til temaet Tom Egelands nye roman, så er det mye om mødrenes løgner også i denne boka. For øvrig er vel forholdet mellom mødre og døtre like komplekst som mellom fedre og sønner. Denne hårfine balansen mellom å bry seg og ikke bry seg. Det finnes sikkert bøker om kvinner og deres mødre og bestemødre, selv om jeg ikke kan komme på noen sånn i farta.

For å avvike fra temaet Tom Egelands nye roman, så har jeg jo selv vært gjennom en skriveprosess der forholdet far-sønn er sentralt. Det er nok naturlig for meg som far og sønn å fokusere på dette. Kanskje det er en mannegreie. Det virker imidlertid som om menn er skrudd sammen slik at de må anstrenge seg for å være fedre overfor sine sønner, mens dette faller naturlig i forhold til døtrene (jeg har begge deler). Kvinner har på den andre siden kanskje lett for å stille større krav til sine døtre enn til sine sønner. Med fare for generalisering. Det er nok absolutt romanstoff i dette. Uansett med hvilke øyne man ser.

Takk for gode tips. Blir nok en tur på Deichmann i morgen ... :) Mye reising og lesetid framover.

Jeg tillater meg å anamme sansen for utrydningstruede ord og bejaer den belevne disputt som tillater dannet sjikane av arten: "din forstumpede plattenslager" eller, ja, siden det nevnes: "din elendige stymper, din grobian, din tølper!"

De eneste av disse jeg har et forhold til, er Grisham, Rowling, Follett og King. Det som kjennetegner dem, er at de har fått utlevert språklige fortellerevner som er få forunt. Jeg har stor respekt for forfattere som med enkle ord og relativt floskelfritt forteller en god historie på en slik måte at det er vanskelig å legge boka fra seg.

For øvrig kan selvsagt ikke litterær kvalitet entydig måles i salgstall. De nevnte forfattere har også et markedsapparat i ryggen som kan være misunnelsesverdig.

(Tips til deg, Eirik. Hvis du klikker på tekstformatering under din kommentar, så får du vite hvordan du skal lage en link. Så slipper vi å kopiere url-en du oppgir inn i en web-browser. Jada, jeg er litt lat av meg.)

Jeg har en dyktig og (slik Ida beskriver det) kritisk og blods-ærlig IR som selv er forfatter og oversetter. Han er et filter som trekker ut språklige villvekster. Dessuten luker han vekk vidløftige tanker og får meg godt plassert på landjorda i den historien jeg skal fortelle. Ellers må jeg nevne eratu (Norges Litteraturskole), som har dyktige lesere og som kommer med gode råd.

Takk for et fargerikt og grundig referat. Nå føler jeg at jeg også var litt til stede. Grytten påsto for øvrig på NRK P2 tidligere i uka at han over hodet ikke var nervøs for å møte sin helt. Han framsto også i dette programmet som bedrevitende og lite kommuniserende, mens andre deltagere var mer interessert i å kaste lys over Murakami som forfatter. Leit at vår fremste såkalte ekspert på mannen gjør hans møte med Norge til en pinlig affære. Regner med at Litteraturhuset fanger opp din kommentar.

Har gått til anskaffelse av En fortelling om kjærlighet og mørke. Andre jeg bør kaste meg over?

Frost er den romanen som for meg løfter Roy Jacobsen opp til en forteller av internasjonalt format. Det å ta fatt i sagatiden og gjøre en historisk biperson fra kongesagaer og ættedikt til et tankesentrum for historiske begivenheter i Norge og England for 1000 år siden, er imponerende. Jacobsen gir ikke bare en troverdig skildring av vikingetiden. Han tillegger folk troverdige tanker og skriver til og med slik en sagadikter kunne ha skrevet, uten at dette virker tilgjort. Historisk er Frost interessant fordi romanen setter den gamle tanken om blodhevn opp mot den kristne idé om tilgivelse, ikke bare i tanker og diskusjoner, men også gjennom handlingen på en slik måte at vi moderne nordmenn forstår dillemmaet ved datidens brytning mellom ulike moralbegreper. Frost er også en psykologisk roman. Skildringen av den indre frosten hovedpersonen Gest kjenner hver gang han føler at fortiden er i ferd med å innhente ham, eller når han står overfor moralske eller fysiske utfordringer, gjør dette ikke bare til en historisk sagafortelling, men til en moderne roman om hvordan vi kjemper med tilværelsens utfordringer. Frost burde være pensum i grunnskolen på lik linje med Peer Gynt og Sult.

Slår et slag for Roy Jacobsen, som ikke bare skriver fra Årvoll i Oslo (der han vokste opp), men som trekker tråder tilbake til Vikingetiden, der hovedpersonen Gest i den fantastiske sagaromanen Frost vandrer fra Trondheim til Nord-Norge og senere tvers gjennom Sør-Norge til "innlandshavet Mjors" (Mjøsa) og tilbake til Trondheim igjen.

Kan dessverre ikke hjelpe deg, da jeg ikke har lest Den Gaadefulde. Den regnes vel heller ikke som et av Hamsuns mest sentrale verker. Var ikke dette hans første utgivelse? Jeg minnes å ha lest at det er en ganske liten og unnselig kjærlighetsfortelling som han senere selv mente ikke nødvendigvis burde ha vært trykket, at han nærmest sendte den inn til et lokalt forlag for å bevise for sin familie at han var en ekte forfatter som kunne greie å få noe på trykk. Mener også at opplaget var bittelite den gangen. Jeg tror neppe den er representativ for Hamsuns diktning. Les Sult, Pan og Mysterier. Hvis du fortsatt ikke begeistres, er kanskje ikke Hamsun noe for deg. Alle kan ikke like alt. :)

Enig i at dette er en av Egelands beste. Han skriver jo alltid trygt og godt og er flink til å få en fortelling til å utvikle seg. For meg ble det i overkant mange handlingsforløp å forholde seg til. Det gikk litt ut over persongalleriet som til tider ble noe overfladisk. Et såpass omfattende prosjekt som går over 4 generasjoner kunne kanskje ha fortjent noen flere sider, slik at vi kunne bli bedre kjent med hovedpersonens forfedre. Resultatet blir at vi i stedet for å forstå bakgrunnen for hvorfor de enkelte personene gjør det de gjør, blir forklart deres motiver. Litt sånn "tell if you do not have time to show". Til tider blir handlingen også noe preget av referat. Det er mye som skal fortelles i løpet av snaue 500 sider. Men for all del: Egeland kommer i mål med sikkert nedslag. Dette blir nok en av hans bestselgere.

Svenskene har vært godt representert, med hele 6 prisvinnere. Det er dobbelt så mange som oss. Men så er det også dobbelt så mange svensker ... :)

Hvorfor ikke Skandinavisk? Det er jo lenge siden ... Askildsen har vært nominert. Hva med Enquist? Jeg mener: En ekte Nobelprisvinner bør ha passert 70. :)

Den israelske forfatteren Amos Oz var et av de heteste tipsene ifjor. Kanskje det blir ham iår?

Et fantastisk sitat: I det svenske språket kommer vi nær Linné, selveste navngiveren i floraen. Da jeg gikk på naturfaglinja på gymnaset hadde vi svensk lærebok, noe som passet godt. Men ikke minst hadde et tidlig bekjentskap med August Strindberg åpnet opp denne verdenen for meg. Først med "Røda rummet" (vi titulerte hverandre selvsagt med "Bror"), siden ble Hemsöborna den absolutte favoritten. Enda ser jeg fjernsynsteaterfremstillingen med Allan Edwall i hovedrollen som Carlsson for meg, et syns som forsterkes hver gang jeg leser boka. Hvis ikke ...? Ok, men da er du også heldig; you're in for a treat!

Gøy at du skriver dette, Ida. Jeg har også manøvrert meg gjennom Kairo på leting etter Middaqq-smuget. Jeg fant ganske mange smug etter hvert. Når jeg tenker meg om, har vi vel liknende småsamfunn her hjemme også, om enn ikke så eksotiske. :)