Bokelskere.no

Har kun den engelske. Men jeg vet at de har den norske på biblioteket.

Ja, å hate er et sterkt ord. Særlig i disse tider. Mislike er bedre, som Annebj skriver nedenfor. Men at du misliker en genre synes jeg er vanskelig å forstå. Krimbøker er av natur retrospektive. Det finnes krim-elementer i mange retrospektive bøker (der plottet altså avslører noe som har skjedd tidligere). I farten kan nevnes flere av de russiske klassikerne (Forbrytelse og straff for eksempel) og vår egen Ibsen, som avslører en rekke kriminelle forhold i sin dramatikk. Kanskje det er den retrospektive fortellerteknikken du ikke liker? Uansett, deg om det. :)

Selv har jeg ikke mange bøker på fy-lista mi. Det må være Sansom, Vinter i Madrid, en av de få bøkene jeg har lagt fra meg etter hundre sider. Jeg kan være kritisk til litteratur, men i utgangspunktet synes jeg alle forfattere fortjener vår oppmerksomhet. Noen taler bedre til oss enn andre. Noen kjenner vi oss igjen i eller vi imponeres av språk og fortellerevne. Andre stiller vi oss mer likegyldige til. Jeg tror også det har med hvor vi er i livet å gjøre. Vi utvikler oss og får nye erfaringer og behov. Av og til må vi legge vekk bøker en stund. Noen ganger har vi bare behov for å underholdes og kan velge en lettlest roman som krever lite av oss.

Jeg var 13 år og leste Utvandrerne av Moberg. Det var sannsynligvis mitt første møte med litteratur. Det var i utgangspunktet en kjedelig sommerferie på landet med mor og far, men jeg oppdaget lesegleden. Jeg kan fortsatt, førti år senere, ta bøkene ut av bokhylla og kjenne duften av nyslått gress og høre fluer som surrer i vinduskarmen.

Det er sommerferie og tid for de lange og gode litterære opplevelsene som krever ro og en kald pils i skyggen. Tankene går umiddelbart til våre klassikere. Undsets Kristin Lavransdatter-trilogi for eksempel. Eller Falkbergets Christianus Sextus. Og om man ønsker noe lettere stoff, hva med Palme-trilogien til Leif GW Persson eller Sevilla-kvartetten til Robert Wilson. Hundrevis av velskrevne sider som (nesten) aldri tar slutt og som krever den deilige langsomheten bare sommeren kan by på.

Likte denne. Var over halvveis i boka 22. juli. Dette gjorde kanskje at fortellingen om det fiktive terrorangrepet på Sevilla ble ekstra levende for meg. Generelt er Wilson god til å skildre kompleksiteten i menneskenaturen og de enkelte karakterenes kamp med seg selv, sin moral og sin drivkraft. Det gjelder i særlig grad Falcon, men også menneskene han møter. Det kan bli litt mange å forholde seg til, men dette gjør bare at vi som lesere må skjerpe oss litt.

Registrerer mange negative lesere her, og selv om jeg ikke hadde problemer med å lese ut boka, merket jeg at det haltet mange steder. The magic has gone, som de sier over there. Syns Lisbet Larsen treffer bra i det hun poengterer at fiskjonen er nokså lite troverdig. Og når John Irving da innfører en forfatter som hovedperson (og da i grunnen morder, etterhvert dobbelt drapsmann) så stemmer dette ikke helt, for å si det pent. Nå skal ikke jeg ta av her, påstå at fiksjonen er blitt en tvangstrøye for mannen, han sliter som en krabbe langt oppi Hadeland. Interessant syns undertegnede det er at han påstår, via sin forfatter-tredje-person at han aldri vil skrive noe om 11. september, mens han selv bryter regelen med å skrive om en forfatter som påstår at han aldri vil bruke 11. september i noen fiskjon. For meg blir dette bare et slags sukk: Sorry, men jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med fiksjonen, det vil si romanen om dagen, men jeg skriver - ecco jeg lever. Trist.

Det Irving skal ha masser av cred for er at han har svært mange gode beskrivelser av det italienske samfunnet i Boston, han har beskrevet en tømmerhogger av all verden og som alle egentlig skulle ønske som en de liksom hadde i bakhånd. Irving er en mester i research så lesern får alltid noe ut av hva han presterer (mener nå jeg). Men bevares: Jeg skjønner at mange kanskje gir opp. The magic has gone.

Mange flotte svar her: Jeg har siden første gang jeg fikk eget pass hatt tittelen "Student", så det har jeg fortsatt med. Jeg er fortsatt "student", selv om yrket ikke lenger spørres etter, bare av og til, som når du kommer til et eldgammelt hotell der de holder på formene fra den tid. Husker at det var et skjellsuttrykk å si at en var "evig student". Ja, men jeg er vel det. Fortsatt student, og derfor leser jeg ... Jeg er nok mindre opptatt av underholdningen; men får jeg den på kjøpet er jeg med!

Hyggelig å høre! Kanskje du også fortsetter? Uansett lykke til med studiene!

Leser idag en artikkel i Klassekampen "Det avgjørende øyeblikk" av Jo Stein Moen som tar utgangspunktet i det mislykkede kuppet 1981 der militæret nok en gang viste sitt stygge tryne. Men kong Juan Carlos sa nei! På tross av nobelprisvinner Vargas Llosas utsagn om at det har vært vellykket å glemme borgerkrigen, se framover, går stadig prosessen med å se tilbake for seg. Ja, hvordan glemme et sår? Selv har Jo Stein Moen skrevet boka "Tusen dager - Norge og den spanske borgerkrigen". Merker jeg blir en smule pragmatisk her og undres: "hva er fakta i en slik situasjon" spør du? Selvsagt kan man tilnærme seg fakta ved hjelp av skjønnlitteratur og av og til får skjønnlitteraturen sagt det usagte. Uten at dette fenomenet bør stå uten en prosaisk faktasøken: Det finnes mange veier til faktum ikke sant? Artikkelen herved anbefalt, og boken sikkert vel verdt å lese. Noen ganger er fakta mer spennende enn fiksjon. Så spennende at fiksjonen ikke fungerer.

Liker utgangspunktet, men synes det er veldig greit å ha fakta i nærheten. Plukker derfor fram "Kampen om Spania" av Antony Beevor og kapitlet "Propagandakrigen og de intellektuele". De var ikke så rent få forfattere som aktivt støttet republikken. Mest kjent selvfølgelig Ernest Hemingwy som skrev "Klokkene ..." rett etter krigen var tapt. George Orwell skrev "Hyllest til Catalonia", og ga den ut mens krigen ennå varte (1938). Et åpenbart problem for forfatterne som deltok var å kunne gjøre denne harde realismen de hadde opplevd om til lesbar fiksjon. De lyktes ikke særlig heller kan vi vel slå fast, selv om mange vil bli og har blitt fascinert av både Hemingway og Orwells bøker og fordi vi kan lese dem i en historisk kontekst i ettertid. De bøkene du nevner som Sansom og Hislop har kommet til med solid avstand til hendelsene, og kanskje det fungerer bedre? Nysgjerrig på de med spanske titler. Slapsgårds biografi likeså ... (hennes om Undset var framifrå)

... og si noe om bildene da! Gjennomført svart/hvitt. Alle utvalgte for å speile tekst, mange av dem høydramatiske, andre sjeldent vakre, fotografiets historie, kunstfotografi ... ved siden av utvalgte, viktige tekster av vår tids viktigste: Bjørneboe, Beckett, Swedenborg, Kafka, Beauvoir, Orwell, Buber ... filosofiske tekster, poesi, drama ... ja et collage! Fantastisk bok!

Skjønner din ambivalens; den er ikke annet enn veldig sunn. Hvordan ord balanserer langs en egg som synes umenneskelig. Men han har vært der. Han har en nærhet til stoffet, og det er kanskje mer enn nok. Mange journalisters forbilde Ryszard Kapuscinski har skrevet bøker som også har avstand i tid i seg; kanskje er Tomm Kristensens bok for tidlig skrevet? På den andre siden: Hvorfor ikke? Han kan da ikke gi alle svar? Og han gir deg god anledning til å tenke videre! Og meg.

Greie oversikter du gir oss her: Vil føye til at AGORA som er "Journal for Metafysisk spekulasjon nr. 1-2" utg. 2010 omhandlet Wergeland med artikler, essays og "lesebok" med prøver på W egne tekster.

Du er ikke alene om å ha lest lite av Wergeland. Skal jeg anbefale deg noe må det være "Hasselnødder" en feiende selvbiografi som han skrev på dødsleiet. Wergeland var veldig populær på Hadeland forresten, og jeg har i ett års tid arbeidet med en boksamling fra 1800-tall der jeg fant over 50 titler med Wergeland. I Hasselnødder beskriver W en tur til Hadeland der han "fant" en gutt han ville ta seg av; senere kalt "Wergelandsgutten". Det eksisterer et vrimmel av fortellinger om ham. Jeg har også lest Ustvedts - i sin tid noe utskjelte biografi, men den fikk for min del virkelig opp smaken og interessen for W. Men så var det Welhaven da ... Hva kranglet de egentlig om? ... Søtt dikt du fant Karin, han var en foregangsmann her og med sin sans for barnets verden. Han må ha hatt en unik far også - den godeste Nicolai. Og en svært talentfull søster - Camilla ... Jeg føler at jubileet for noen år siden ikke helt klarte å få frem W helt skikkelig. Men nok en gang: Hasselnødder!

Jeg synes du beskriver lesningen av Jernbyrden så godt; kjenner meg igjen. Må bare tillegge at jeg leste bøkene som en følge av min teoretiske hovedtese, at kristendommen måtte ha sine kvinneundertrykkelser og bål for å komme fram til kvinnefrigjøringen, like mye som islam står foran dem (eller er midt inni dem). Med et sånt perspektiv syntes jeg at forutsigbarheten du nevner ikke er så påtagelig lenger; jeg mener jeg leste hver side med spenning ...? Ok, men det er en stund siden Karin. Stor fan av mr Scott forøvrig!

Innsiktsfulle kommentarer synes jeg om en bok som er en lettvekter, men akk så skrevet over en lest som slår an. Jeg husker imidlertid ikke det spøtt, noen tid etter at den ... ja den står her i hylla.

Hei Nala! Jeg er utdannet bibliotekar. Erfaring med arbeid både i folkebibliotek og fagbibliotek. Det fleste av oss tenker på er sikkert skolebibliotekaren vi alle møter kanskje (og helst) før barneskolen. I mitt tilfelle var der faktisk en mann (det er jo en solid kvinnedominans i yrket). Jeg husker så godt børsnoteringene som lød i lokalet, hyllene med skjønnlitteratur som jeg gradvis leste meg igjennom og ikke minst de bøkene han etter hvert bestilte til meg. Jeg var selvsagt en drøm for en bibliotekar, og det er vel noe av det flotteste man kan oppleve i yrket – møtet med et publikum som elsker det samme som deg selv. Jeg mener jo at møtet med menneskene burde anses som bibliotekarens hovedbeskjeftigelse, men jeg vet jo at mange bibliotekarer jobber med systemutvikling og deler av virksomheten som ikke akkurat involverer så mange mennesker.
Selv er jeg ikke bibliotekar i mitt daglige virke, selv om jeg jobber med bøker. Jeg har alltid vært forsker primært, og har alltid benyttet arkiver og bibliotek. Må jo si at jeg elsker folk jeg møter her – tjenestevilligheten og kunnskapen folk besitter her er faktisk bare en stor glede for en forsker. Å være og å ha vært på begge sider av disken opplever jeg som verdifullt. Det er uansett mange veier fram til du velger å bli bibliotekar eller arkivar for eksempel, eller velger veien via et fag, eller om du satser spesifikt på å jobbe på folkebibliotek. Alt innebærer forskjellige krav og holdninger, som passer deg, eller passer deg dårlig? Et problem synes jeg det er at Norge er såpass utydelige på hvilken bibliotekutvikling vi ønsker – et politisk spørsmål som enten gjør oss til en kulturnasjon – eller ikke. At satsningen på bibliotek er alt for dårlig i Norge synes jeg er et problem!

how much further into the desert of plotlessness is DeLillo willing to go, and how far are we willing to follow?- spør en amerikansk kritiker på Wikipedia. Ganske langt, vil jeg svare. Boka lover meg i innledningen en langsom, surrealistisk tilnærming til en virkelighet som er blodig og dramatisk. Men som har mistet sin karakter av virkelighet, hvor ordene bare tåkelegger, og selv handlingen oppløser seg selv i slow motion. Ikke akkureat underholdende, men absolutt fascinerende.

Har ikke lest alle, men 4 eller 5. Røsten er også min favoritt. For det første fordi det er noe interessant ved karakterene. Forfatteren greier å tegne et nyansert og godt bilde, ikke bare av de levende personene som vandrer inn og ut av hotellet, men også av den døde julenissen. Det er det ikke ofte man ser i moderne krim. Hotellet som krimscene sender tankene over mot Agatha Christie på sitt beste. Det er også flott at vår kjære helt i denne boka kommer til et slags veiskille, etter at han mer eller mindre har stått i stampe gjennom 3 eller 4 bøker, noe som illustreres ved at han faktisk flytter inn på et kaldt hotellrom midt i jula. En slags katarsis midt i mordgåten. Boka er full av motiver, noe som gjør den spennende. Dessuten gjør forfatteren igjen dette lille mesterstykke å lage en parallellhistorie med mishandlingen av den lille gutten, som tematisk forsterker hovedfortellingen. En absolutt gjennomført og bra krimroman.

Leste den på norsk og har en mistanke om at det var litt av problemet for meg. Glatt og greit skolestilnorsk samt for mange unødvendige forklaringer av amerikanske fenomener ødela for meg. Mer kuriøst; etter 50 sider begynte jeg å irritere meg over kjønnsforvirring i stemmen i hodet og måtte sjekke. Hadde aldri trodd jeg var i stand til å være sikker på at forfatter og oversetter har forskjellig kjønn.