Bokelskere.no

Dette er jo et veldig interessant tema, - egentlig burde jeg hatt mer tid på meg enn jeg har nå på tampen av lille juleaften, så dette blir kort og spontant! Jeg har hverken lest eller sett Dracula, så der har jeg ingen ting jeg skulle sagt. Men en av de best filmatiserte bøkene jeg kjenner, er "Jerusalem", skrevet av Selma Lagerlöf og filmatisert av August Bille. Jeg holdt på å lese boken da jeg så filmen, og alt stemte, - en fascinerende følelse!
Den verste opplevelsen som jeg husker her og nå, har vært filmatiseringen av noen Agatha Christie-romaner hvor de har forandret så mye at man ikke kjenner seg igjen, - bl.a. en relativt ny versjon av "Why didn't they ask Evans", mens den som gikk på 80-tallet var glimrende!

Jeg har ikke lest boken siden jeg var ung, bare sett filmen fra 1990-tallet, men opplever den som et viktig tidsbilde i tillegg til en koselig historie.

Jeg ser at en helt nylaget innspilling av Little Women kommer på nrk i julen, - det blir storveis, håper jeg!
Boken som kom ut i 1868, er skrevet av Louisa May Alcott og handler om hennes og søstrenes oppvekst i Concord i nærheten av Boston. Foreldrene som tilhørte den intellektuelle kretsen rundt Ralph Waldo Emerson og H.D. Thoreau, ga døtrene en etter forholdene fri og spesiell oppdragelse. Romanen har vært filmatisert ihvertfall to ganger tidligere, og nå gleder jeg meg til å se den tredje!

Ååå, - det fikk meg til å tenke på enda en av F.H. Burnetts bøker, En liten prinsesse, - hun hadde tydeligvis en til hvert av kjønnene :-) Jeg har nok ikke gjenlest den, men husker den med stor glede, - og særlig forsiden av GGP-utgaven med denne stakkars fattige prinsessen som satt ved vinduet i et loftkammer og så utover Londons tak!

Begynnelsen ligger så langt tilbake at ingen kan se den mer.
Som gammelt løv som er blitt til jord ligger den der, forvandlet, og er det kanskje best slik, at vi slipper å gjenkjenne den?
Nå er den bakken vi går over, bare, uten å se hva den gjemmer, uten å høre hva den kunne fortalt, men ville vi ønsket å høre det?

Britt Karin Larsen: Av lys er du kommet

At jeg kunne glemme den, - jeg som til og med har Erik Werenskiolds illustrasjon av "Julelasset kommer fra byen" hengende på veggen!

I disse dager vil jeg slå et slag for Levi Henriksens julefortellinger. Jeg vet at noen synes de kan bli for triste, men fortellingene er så fulle av kjærlighet til disse ikke helt A4-vellykkede livene at de kryper inn under huden min og fyller meg med varme og julefølelse, - anbefales!

"Tante Pose" av Gabriel Scott er jo ypperlig som julelektyre også, - ikke bare på film. Også vil jeg jo anbefale Levi Henriksens noveller, "Hjem til jul", - de er alle veldig rørende, mye "feelgood", men med sterke innslag av tristesse.
Ellers har jeg noen bøker som jeg for egen del forbinder med jul, men som egentlig ikke handler om jul, men de foregår i "gamle dager", med kanefart og ball: "Gösta Berlings saga" av Selma Lagerlöf og ungpikeboken "Paul og Lollik" av Dikken Zwilgmeyer, - med unggutten Paul som hovedperson :-)

I disse førjulstider fant jeg frem Tryggve Andersens "Fortellinger i utvalg", for jeg tenkte at de ville føre meg inn i livet på storgårder i "gamle dager", - og det klarte de med glans. Tryggve Andersen har et fascinerende språk som skildrer omgivelsene i detalj og får meg til å føle at jeg virkelig er til stede ved punsjebollen og bostonspillet. Og det passet jo bra, - bortsett fra at grunntonen i historiene er så trist og alle de jeg leste endte med døden ...
Så nå legger jeg den bort og finner frem Levi Henriksens noveller "Hjem til jul" i stedet, - de har jo også en tristesse over seg, men på en mye mer rørende måte. Jeg er så fornøyd med at jeg kom på at den samlingen står i hyllen min, og at jeg ennå ikke har lest alle :-) Forresten, - Levi Henriksens noveller er så gode at de tåler å leses om igjen!

Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.

Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.

Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.

Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.

Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.

Det var i romhelgen, og husets ungdom og alle julegjestene var på ball.

Tryggve Andersen: Fortellinger

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.

"De urolige" av Linn Ullmann

Den kjente jeg igjen, - selv om det er over 30 år siden jeg leste den!

Takk skal du ha, - dette var interessant!

Det lar seg vel vanskelig gjøre for Britt Karin Larsen å skrive flere bøker om Folket på Finnskogen, de er jo ført helt frem til vår tid, - men hun kunne kanskje gått bakover i tid, fra den første? Poenget er ihvertfall at jeg syntes det var en fantastisk bokserie!

Ja, - jeg håper VELDIG at det kommer flere bøker om Ingrid fra Barrøy!

Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!