Bokelskere.no

I dag har det ene tantebarnet mitt bursdag, men den skal ikke feires før på søndag da han skal feire den felles sammen med begge foreldrene siden de alle har bursdag på under en måned så de slår det sammen. Jeg hater slike anledninger, bursdager altså. Synes det er kleint, men heldigvis er det ikke min bursdag så jeg skal nok overleve. Er ikke spesielt sosial av meg og smalltalk er som kjent min store skrekk (derfor foretrekker jeg bøker og dyr), mye lettere å være sammen med.

Men nok om det og hva jeg skal lese i helga. Jeg har begynt på Sovende hunder av Roar Ræstad som er krim, med handling i Trondheim på 40-tallet. Som nattlektyre leser jeg: Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson (som også er krim). Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Nyanser av svart (historien om norsk black metal) av Harald Fossberg. Den gleder jeg meg til fordi black metal er min favoritt musikksjanger, og Dimmu Borgir er og blir mitt favorittband. (Har vært fan av dem siden 2001) og Dimmu Borgir er terapi for meg:) Har jo vært mye sint de siste årene og har mine grunner til det, haha.

Siden jeg ikke har fullført en eneste bok så langt denne uka har jeg som mål å bli ferdig med to av de nevnte bøkene før helga er omme. Leser som regel tre bøker i uka, men må også bare
gå etter formen. Noen dager leser jeg masse og andre dager lite, men uansett hvordan formen er leser jeg hver dag.

God helg.

Hva om Norge ble splittet i to?

Er det noe jeg er livredd for så er det å anmelde dystopier/fremtidsromaner fordi det syns jeg er konsepter som er vanskelig å forklare på en "fornuftig" måte ... Så jeg har grudd meg lenge til å anmelde denne boka for å si det sånn. Jeg har jo lest noen dystopier oppgjennom årene selv om det ikke er helt min sjanger. Og noen dystopier har jeg likt bedre enn andre. Syns dystopier har så blandet kvalitet. Men en dystopi som jeg virkelig liker er Fluenes herre. Liker noen andre også som jeg syns det er unødvendig å ramse opp her og nå ...

Splittelsen handler enkelt og greit om Nord-Norge mot Sør - Norge og selve splittelsen skjer i Trondheim (av alle steder) som er min nærmeste by. Teknisk sett er Orkanger min nærmeste "by", men siden Orkanger ikke fikk bystatus før i fjor og ikke ligner en by i det hele tatt så klarer jeg ikke å ta Orkangers bystatus så veldig seriøst. Dessuten er jeg heller ikke glad i det stedet eller folka som bor der heller. Har møtt mange orkdalinger og de fleste er temmelig kalde og egoistiske. Men nok om det. Splittelsen i boka skjer i Trondheim hvor det blir laget et avgrunn ved hjelp av et kraftig jordskjelv. Ordføreren i Tromsø Kommune, Martin Varg, benytter seg da av anledningen til å nekte å samarbeide med folk i sør lenger. Norge blir fra da av delt i to. Og tiden vi er i er mellom 2036 og 2103. Vi møter også blant andre Gabriel Swahle Barth - Kræmer (et stødig navn kan man si) som er en voksen mann i sine beste år og han er løytnant. Han får et oppdrag om å være en slags representant/advokat for en veldig ung fange som nekter å kommunisere og har blitt tatt til fange for mistanke om å være en landssviker. Kommer Gabriel til å få fangen til å kommunisere i det hele tatt? I tillegg er Gabriel far til Max og de går ikke alltid like godt overens. Begge er noen stabeister og har vilje av stål. Så her er det både litt jobbproblemer og familieproblemer, noe som regel alle sliter med en gang i blant, men det store spørsmålet for Gabriel og alle de andre karakterene i boka er ... vil Norge noensinne forenes til en nasjon igjen? Eller kommer Nord og Sør alltid til å være fiender og jobbe mot hverandre?

Av en eller annen grunn har jeg alltid vært skeptisk til dystopier, men som sagt før så har jeg da også lest og likt noen dystopier. Jeg liker bøker som er annerledes, men syns av og til at dystopier kan være litt vel hinsides. Misforstå meg ikke. Jeg liker å lese både virkelighetsbøker og bøker som dikter opp det ene og det andre, så jeg er åpen for alt når det gjelder bøker, men det jeg har i mot dystopier er at det er en sjanger som lett blir hauset opp av andre og det er mange bøker som har fått mye skryt fra den sjangeren som jeg ikke har likt, men som har blitt elsket av mange andre. Derfor er jeg spesielt skeptisk til dystopier.

Men det interessante med dystopier en gang i blant er at det er jo litt moro å tenke på hva om det og det skjedde i virkeligheten? Hva om det ene etter det andre systemet bare kollapset og hele verden blir ut av styr og når en slags apokalypse? Det er litt moro og prøve å forestille seg det å våkne opp til et helt nytt samfunnssystem med helt nye "regler" eller ingen regler i det hele tatt. Det hadde vært utrolig rart.

Splittelsen er vel den første dystopien jeg har lest som er satt i Norge og det gjør det hele mer "virkelighetsnært". Man "føler" akopalypsen "nærme" seg på en helt annen måte enn man gjør når man leser amerikanske dystopier. For samfunnsnedbrytelse tror man jo ikke kan skje i "trygge" Norge, så det er litt artig å lese en bok som et eksempel på det og få noen til å forestille seg hvordan det ville ha vært. Det blir samtidig litt virkelighetsfjernt også, men det er det som gjør boka hovedsakelig interessant. Hva om noe sånt virkelig skjedde i Norge? Hvordan ville folk ha reagert da og hvordan ville ting ha blitt annereldes hvis en slik landskatastrofe skjedde?

Boka inneholder mange spennende karakterer og oppbygde situasjoner. Det er spennende å lese om en tid vi selv ikke befinner oss i og man vil se utviklingen videre. Personlig savnet jeg litt mer hardbarket språk, mer vold (i og med at dette er en dystopi), og noe sjokkerende. Savnet å lese om noe som skikkelig rystet. Det er jo det som er meningen med dystopier. Det skal være rystende lesing, men Splittelsen var ikke så rystende som jeg hadde håpet på den ville være. Alt i alt en en god bok jeg leste på få dager og en av de bedre (få) dystopiene jeg har lest på en stund.

Hysteriske kvinnfolk, hverdagsdrama og hukommelsestap. Alt dette i en og samme bok ...

Alice våkner opp i et treningssenter og tror hun er ti år yngre enn det hun egentlig er (i virkeligheten er hun 39 år), og hun tror hun opplever sin første graviditet når hun våkner opp. At hun er bare noen uker på vei, noe som er helt feil for hun har allerede tre barn og hun husker selvfølgelig ikke hvorfor hun er i en alvorlig konflikt med sin mann og hvorfor de midlertidig ikke bor sammen. Og hva var det som var årsaken til at Alice kollapset og at hun fikk hukommelsestap? Og kommer hun noen gang til å huske de ti siste årene igjen og bli kjent med sine egne barn på samme måte som før? Er det noe hjernen hennes prøver å fortrenge? Eller vil livet hennes bli forandret for bestandig?

Jeg leste Ektemannens hemmelighet i fjor av samme forfatter og hadde da ingen høye forhåpninger (som vanlig), og likte den noen få hakk bedre selv om Ektemannens hemmelighet ikke var all verdens heller, men Det Alice glemte var katastrofalt i forhold.

Det Alice glemte er en veldig ensformig bok, og boka er på nesten 600 sider. Hele boka dreide seg nesten bare hennes første graviditet. Det var et gjentagende tema som jeg ble innmari lei av å lese om. Er det noe jeg hater så er det dagens mødre, spesielt de gravide og de nybakte. De tror de har førsteprioritering på alt og eier hele verden, og ser ned på oss som er single og barnløse. Lurer på hva vi i all verden bruker tiden til. Dessuten liker jeg ikke barn heller så denne boka var skikkelig en pine for meg å lese. Dessuten likte jeg ikke noen av karakterene heller. De ble for dramatiske, oppmerksomhetssyke og det blir som å lese om "fotballfruen". Alt skal være perfekt og strukturert, fra A til Å.

Handlingen besto heller ikke av annet enn spekulasjoner, sladder og spørsmål. Handlingen var bare vås i grunn. Ingen fremgrang og ofte føltes det ut som om "handlingen" sto fullstendig stille. Så mange sider, men ingen spenning. Er det rart man føler seg litt snytt når man endelig har lest ferdig boka og tenker; var det alt? Jeg hadde forventet meg noe stort, noe gigantisk, en rystende avsløring. Hva som helst og da jeg ble ferdig med boka satt jeg igjen med ikke noe annet enn en stor skuffelse. Selv om det er en stor murstein, brukte jeg heldigvis bare få dager på å lese den ferdig fordi den var jo veldig lettlest og ikke spesielt utfordrende på noe vis.

Det Alice glemte er noe jeg helst vil bare glemme og heldigvis er den fort glemt også. Syns skrivemåten og handlingen var bare irriterende og kjedelig. Det var mange av karakterene jeg hadde bare lyst til å riste i og klappe til. Boka ble rett og slett for masete enn underholdende. Jeg fikk helt vondt av boka og ville bare bli ferdig med den fortest mulig. Chick - lit (damelitteratur) er visst ikke noe for meg. I hvert fall ikke noe ofte.

Ingen årsak:) Jeg ble mest lei av å lese om den kvinnelige sjefen og mannen hennes. Hverdagsproblemstyr som jeg kaller det, haha. Syns det ble for mye av det private enn den kriminelle saken:/

Jeg er så enig i det du skriver. Dette er virkelig en velskrevet serie som tar opp mange viktige temaer. Jeg synes det var fint at forfatteren har brukt denne siste boka til å gi serien en ordentlig avslutning. Alle løse tråder er nøstet opp, og jeg har troen på at det vil gå godt med alle menneskene vi har blitt kjent med gjennom disse 60 bøkene.

Jeg husker at jeg var veldig glad i bøker av Astrid Lindgren og Anne-Cath Vestly. Mamma kunne lese de om igjen og om igjen for meg og søsteren min, og når vi ble større leste vi de også selv.

Hos farmor og farfar hadde vi en billedbok som het Dyra på bondegården. Den boka ble virkelig lest mange ganger. På hver side i boka sto det et lite vers på rim, husker at både jeg og søsteren min kunne disse versene helt utenat. Så den boka kunne vi lese selv også før vi lærte oss å lese. Noen av versene sitter i hode den dag i dag, og det er godt over 20 år siden vi bladde i den bok. Gode minner :)

Bare 3 uker gammel <3 Så leser ikke mye enda :p Men sitter å skriver ned alt jeg ønsker å lese for henne/at hun skal lese etterhvert.

Det finnes en hel haug med barnebøker til barn i alle aldre der ute. Nye og gamle, mange bra...noen ikke fullt så gode. Jeg ønsker at min datter skal få oppleve mange gode bøker...så selv om det er mye bra nye bøker, vil jeg også at hun skal få lese gode gamle bøker.
Hvis dere skulle dratt frem en eller to bøker fra barndommen deres som satte gode dype spor, og som dere ikke kunne vært foruten - hvilken? (spiller ingen rolle aldersgruppe, 0-12år)

Ingen grøsser ...

Denne boka leste jeg for akkurat en måned siden, men ikke vær bekymret. Jeg har ikke glemt innholdet. Jeg glemmer aldri innholdet i en bok samme om det har gått uker, måneder eller år. Ligger litt etter med anmeldelsene på grunn av formen, men prøver så godt jeg kan. Vil jo gjerne blogge jevnlig og leser som sagt hver dag selv om jeg er fanget i en 90 år gammel kropp. I alle fall er det slik det føles som.

Krø er stemplet som en grøsser, nærmere bestemt en nygotisk grøsser, men det må jeg si meg uenig i. (Det er vel ikke noe nytt i at jeg er uenig i noe ...). Vil heller kalle Krø for en roman, en mørk roman sådan som handler om Adam. Han er en voksen mann, tidligere narkoman og prøver å få skikk på livet sitt. Han har en fast jobb (jobber som 3D - animatør) og på fritiden er han avhengig av å designe sine egne verdener med disse 3D-programmene på laptopen. I tillegg til jobben er han forelsket og er i forhold med Ylva. Ylva har en sønn fra et tidligere forhold som heter Dennis og han har diagnosen; leukemi (blodkreft). Adam og Ylvas sønn, Dennis har en god tone og går godt overens.

Adam har sine indre demoner som alle oss andre og forholdet til foreldrene hans var stort sett fraværende. De hadde aldri tett familiebånd. Og livet som narkoman var heller ikke noe å skryte av. En dag får han en beskjed om at bestefaren hans ikke har lenge igjen og litt motvillig drar Adam til hjemstedet Krø. En øy som virker "gudsforlatt". Han bestemmer seg for å bli der noen dager og møte bestefaren sin. De var aldri noe nære de heller. Vil Adam lære nye sider ved seg selv og hjemstedet sitt? Vil han få vite mer om familibakgrunnen sin eller vil denne turen bare bli et "vanlig" avskjed med hans bestefar?

Siden boka ble beskrevet som en nygotisk grøsser hadde jeg sett for meg noe mørkt, skrekkelig og krypende uhygge, men det var det dessverre lite av. Ingen tvil om at boka var mørk, at den hadde mørkt innhold (det har jeg sansen for), men syns grøssende elementer og den krypende uhyggen var fraværende. Så sånn sett ble jeg skuffet, spesielt siden den snikende uhyggen ikke var der for jeg hadde håpet det ville bli en slik bok, men det var det ikke. Styrken i boka er karakterbeskrivelsene; hvordan personlighetene deres fremstår, men selve miljøbeskrivelsene og drivet i handlingen var litt tregt og kjedelig. Jeg forventet mer spenning og noe som ville overraske. Savner bøker som forbauser og sjokkerer meg. Det er altfor lenge siden sist.

Ingen tvil om at Didrik Morits Hallstrøm skriver godt. Han har ordene med seg og er spesielt god i karakterbeskrivelser, men syntes bare ikke at handlingen engasjerte noe særlig. Det var grei underholdning for noen dager, men dessverre ikke noe som ga evig inntrykk. Samtidig ble jeg litt skuffet over at det var ikke en grøsser som jeg hadde håpet på. Syns boka ble litt for lettvint og beveget seg inn i en helt annen retning enn det som kan kalles en grøsser. Jeg hadde håpet på at den ville påvirke meg på en eller annen måte, men det gjorde den ikke. Krø er en god bok for all del, men selv savnet jeg mer trøkk og enda mer mørkhet ...

Nei, i tilfeldig rekkefølge. Hva som faller meg inn der og da.

Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...

Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.

Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...

Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:

It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.

Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...

Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...

Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.

Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...

Denne boka leste jeg for noen år siden og jeg husker hvordan jeg slet med å komme meg gjennom den (avbryter aldri en bok). Husker boka kjedet meg enromt og syntes det var veldig lite som skjedde. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den.

Jeg ble ikke helt begeistret jeg heller. Noe var interessant, men det ble ikke helt den boka jeg hadde forventet meg. Syns pyromandelen av boka var mer interessant enn forfatterens liv. Syns at det var litt "unødvendig" at han brukte seg selv i boka selv om han var fra samme sted som tragediene skjedde.

Leste den i fjor og jeg likte den ikke noe særlig. Syns den ble for langsom. Det føltes ut som at det ikke var noe som hendte i det hele tatt og ting ble for forutsigbart. Ga den terningkast to. Men godt med forskjellige lesesmak. Verden er mer "spennende" med ulike meninger:)

Smaken er som baken,delt på midten .og heldigvis har ingen lik smak då hadde det vært kjedligt

Jeg leser i de samme bøkene som i forrige helg for i denne uka har leselysten dalt litt og det har gått trått, men håper det tar seg opp igjen. Blir så apatisk når leselysten forsvinner ...
Så jeg leser fremdeles i Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr og Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.

I slutten av mars kjøpte jeg en fargeleggingsbok for voksne som heter Kreativ fargelegging (100 mønstre av planter og dyr). Jeg foretrekker å male landskap selv og tegne motiver selv, men siden jeg nå strever med disse svimmelhetsanfallene, kvalmen og den dårlige energien har jeg ikke ork til å skape noe selv, så da får jeg fargelegge litt istedet ved siden av å lese. Prøver å fargelegge minst en side pr.dag. Husker jeg fargela i mange fargeleggingsbøker da jeg var lita også, så det er ikke mye som har forandret seg, haha. Men kunsten er jo å finne på noe. Dagene blir jo så lange når man trør hjemme.

Flere som har prøvd disse fargeleggingsbøkene for voksne eller er det bare jeg som driver med det? Sikkert et rop om hjelp, haha.

God helg til dere også.

Ingen årsak:) Ja, den skogen virker jo vakker på dagtid og ikke skummel og hjemsøkt i det hele tatt, men med tanke på navnet på den skogen så er det vel ikke rart at det er creepy der på nattetid. Sikkert mange som har opplevd rare ting der de som har våget seg der i nattetid:)

Lei av å lese bøker som blir fort glemt jeg også. Savner å lese grøssende gode bøker som setter et støkk i en lenge etterpå:)

Beklager, men jeg overså Falkberget, forøverig en av mine tidligere yndlingsforfattere, leste mye av han, også biografier, for mange år siden.
Hans Ernst Kinck ( 1865 - 1926), fra Norges Litteraturhistorie bind 4 sakser jeg følgende:
En dikter skulle være en karakter, steilt personlig, kompromissløs, uten baktanker om å tekkes et publikum. Selv kom han idealet meget nær. Det var hans skjebne å leve i skyggen av Knut Hamsun - verdensry og store opplagstall ble aldri ham tildel. Hans diktning måtte oppdages ... Kinck skrev omkring 40 bøker, romaner, skuespill, noveller, essaysamling ...

Jeg fattet interesse for Kinck omkring 1970 da Aschehoug forlag begynte å gi ut bøkene hans på nytt. Det var særlig novellene hans jeg syntes var fantastiske. Kinck bodde flere steder i landet og mye av handlingene er lagt til Ytre Hardanger og Setesdal. Han skriver på riksmål og bruker utrolig mange dialekt ord og uttrykk. Mange vil vel si at Kinck tilhører en annen generasjon og er lite aktuell i dag. Det er lenge siden jeg har lest noe av han, men han ligger i min liste over norske forfattere som skrev i femtiårsperioden fra 1890 til 1940, som jeg har stor kjærlighet til og han blir nok tatt opp igjen om ikke så lenge. Særlig er novellene hans stor diktning - forsøk med novellen Hvitsymre i utslaatten.
God lesing!

Hvis jeg går inn på profilen din får jeg opp en linje med følgende valg:
-Boksamling
-Bokomtaler
-Oppdateringer
-Felles bøker
-Profil

Når jeg trykker på felles bøker kommer jeg til en ny side som viser alle bøkene vi har felles, totalt 42 bøker, blant annet Det Tapte symbol av Dan Brown

Her er linken til videoen: https://www.youtube.com/watch?v=4FDSdg09df8 Men advarer dere alle om at det er ikke innhold for hvem som helst.

Synd at boka ikke innfridde forventningene. Savner å lese bøker som gir meg gysninger. Det er altfor lenge siden sist:/