Bokelskere.no

Jeg skulle ut på en lengere togreise og trengte en liten bok som var "leseverdig". I et bortgjemt hjørne i en av mine bokhyller fant jeg en liten "Lanternebok". Det var boka Torso av Solveig Christov, en bok på bare 137 sider ( jeg hater mursteiner). Solveig Christov var en norsk forfatter født i 1918 og død i 1984. Torso er hennes gjennombruddsroman og kom ut i 1952.
Boka er en visjonær allegori der leserne blir ledet inn i en symbolsk verden der undergangen er nær. Menneskene lever på en hylle med en avgrunn og et uoverstigelig fjell, et fjell som mange prøver å klatre over og finne en vei til de åpne slettene, men ikke klarer det, mange faller i avgrunnen. Angsten for utslettelse binder ikke menneskene sammen, men splitter dem i leirer som hater og bekjemper hverandre.
Boken kom ut få år etter andre verdenskrig og skyld og skam fremdeles var et tema og med den kalde krigen som truet med en total utslettelse.
Boken er kanskje litt fremmed for oss i dag, men den ga meg innsikt i samfunn som er delt inn i leirer som bekjemper hverandre. Det er svikere og overløpere, familier som blir splittet, de som ikke har noe håp og de som ser mulighetene.
Jeg legger ut en del sitater fra boken som sier en god del.
Det er ikke bare dagens bøker som har mye å gi, det er mange eldre bøker det er verdt å tørke støvet av og som har noe å gi oss i dag. Torso er en slik bok som kanskje blir mer og mer aktuell.
Det burde ikke være vanskelig å få tak i boka ( min utgave utgitt i 1970). Les selv.

Jeg har nettopp lest ferdig boka. Innimellom må jeg lese en av de "populære" bøkene som jeg ser står utstilt i alle bokhandlere og som jeg blir anbefalt av andre. Ingen terningkast fra meg, kanskje det hadde blitt en firer. Jeg er veldig enig med deg i alt det du skriver om boka. Selv om jeg flere ganger vurderte å legge den vekk, måtte jeg se hvordan det gikk til slutt, jeg hadde et håp om at slutten ville bli annerledes enn det jeg leste mellom linjene, men dessverre. Temaet som ble tatt opp er sikkert viktig for mange, men for meg er det å se det positive og gleden med livet, kjempe for bevaring og gi mening - uansett utgangspunkt.
Boka hadde sine positive sider også, bl a hvordan vi møter funksjonshemmede og setter søkelyset på dette og hindringer som møtes underveis.

Hei og beklager for sent svar. Er ikke alle dager jeg er like flink til å være på Internett og noen dager er jeg mindre på Internett bare for å få et lite avbrekk, gjøre andre ting. Man blir jo litt lei av teknologi av og til, også er jeg vel litt gammeldags:) Synes at Internett stjeler altfor mye tid så prøver å være litt avkoblet også og gjøre andre ting.

Morsomt at du nevner Simon Necronomicon. Jeg leser en annen bok med nesten samme tittel Necronomicon (The Best Weird Tales of H.P. Lovecraft). H.P. Lovecraft har inspirert mange moderne grøsserforfattere, blant annet Stephen King. Ved siden av leser jeg noen andre bøker. Liker å veklse litt. Og godt at det er flere av oss som ikke avbryter bøker og leser helt til siste side samme hva vi synes om bøkene:) Uansett hvor kjedelig eller uinspirerende en bok er, leser jeg den ferdig.

Ja, det er dessverre ikke mye som skremmer lenger. Det har vel kanskje med alderen å gjøre, men er fremdeles fascinert over grøssersjangeren og det er en sjanger jeg alltid vender tilbake til selv om det ikke skremmer lenger. Grøss er likevel fremdeles underholdende:) Og man har jo sin favorittsjanger:)

Godt at du liker å høre på disse youtubekanalene vi snakket om. De som leser opp historier fra "virkeligheten". Det er vel mer opp til oss lytterne å avgjøre om de er sanne eller ikke, men likevel er det underholdende og jeg liker stemningen. Selv om man ikke blir skremt så er det noen historier som gir inntrykk på en annen måte, som klarer å skape en form for uhygge. Så det er fint å høre på de kanalene på kveldene, synes jeg.

Morsomt at du skriver tekster. Jeg skrev mye jeg også i barndommen, ofte spøkelseshistorier og grøssernoveller. Av og til dikt. Nå går det mest i bokanmeldelser, selv om jeg kjenner at man er litt lei av det også av og til. Når man har holdt på med en hobby i flere år så går jo en interesse opp og ned. Men holder på ennå. Av og til savner jeg å lese en bok uten å skrive om den, samtidig så vet man ikke om man klarer å la være å skrive om en bok man har lest fordi det har blitt en vanesak å skirve om bøker:)

Jeg liker å spille spill jeg også, både pc-spill og Nintendo spill. Av pc-spill går det mest tid på Sims-spillene og når det gjelder nintendo går det i Mario og Zelda. Er kanskje for gammel til gaming, men det er underholdende og noen hobbyer klarer man ikke å slutte med slik som bokanmeldelser.

Har du lest mer av King i det siste eller har du gått over til andre bøker? Takk for filmtips Sinister og The Conjuring er virkelig gode filmer og det er også The Witch og Excorsisten. De har jeg sett før, også The Cabin in the woods, men den likte jeg ikke så godt som mange andre gjorde. Den ble litt for humoristisk enn skremmende. Klarte ikke å ta den filmen spesielt seriøst noe som også var meningen:) Og kommer til å se Orphan.

Kos deg videre med grøssende historier på youtube, og gjerne si fra når du har lest mer av King hvis du vil. Skal prøve å bli raskere til å svare neste gang:)

Den underligste reisen gjennom bøker jeg har vært med på, men helt klart verdt det, og det er ennå ikke over.

Vi følger videre på reisen med Roland som er fra et annet univers, og to andre personer som er fra vår verden. De entret inn i hans verden og det er kanskje ikke de letteste følgesvennene han kunne få. Eddie har lenge slitt med narkotika og Odetta er schizofren og hun skifter også personlighet. Før var hun Odetta og nå er hun plutselig Susannah. I denne boka får de enda en person som slår seg i lag med dem og følger deres lange vei til det mystiske Det mørke tårn. Denne gang kommer de over en by. Eller by og by fru Blom, men heller noe som ligner på en slagmark. Restene av det som en gang var en by. Samtidig er hemmelighetsfulle Roland, the Last Gunslinger, plaget av minner fra fortiden. Hva er sant og ikke sant av minner han bærer på? Ting blir heller ikke lettere da en av Rolands følgesvenner blir kidnappet ...

Svak begynnelse, men det tar seg opp igjen
Må innrømme at det tok mer tid å komme seg inn i The Waste Lands i forhold til The Gunslinger og The Drawing of the Three. Hvorfor, er jeg noe usikker på. Boka er ikke spesielt stor heller, nesten 600 sider og man blir ikke umotivert siden det ikke er en murstein sånn sett. Det er en vanesak det også. Tror det var begynnelsen som ikke fenget med en gang. Noen bøker trenger man mer tid på å "komme seg inn i" enn andre og slik ble det med denne. Heldigvis løsnet det seg og man ble bare mer og mer motivert til å fortsette.

Denne oppfølgeren er kanskje mer kompleks enn de to forrige bøkene i serien. Dermed blir denne anmeldelsen noe diffus. Det er så mye man vil skrive om og nevne, samtidig vil man ikke røpe noe. Sånn er det med oppfølgere. Det skal ikke være enkelt. Det jeg vil si er at flere aspekter spiller inn og enkelte ting som skjer er vel surrealistisk. Å beskrive bøkene til Stephen King, min forfatterhelt, kan ofte by på utfordringer. Han har fantasi som virkelig sprenger grenser og man blir svært nysgjerrig på hvor han henter inspirasjon fra. Han har også evnen til å ta noe helt hverdagslig og fodrandre det til noe skremmende og rart. Tipper han har det svært morsomt når han skriver; smiler ondskapsfullt og humrer for seg selv, tenker jeg. Litt vittig at ZZ Top ble nevnt i The Waste Lands. King er kjent for å ha en del humoristiske undertoner i alt det mørke han skriver. Man må helst ha en viss form for sarkasme selv for å forstå det.

King kan være en utfordring
Bøkene i The Dark Tower serien er ikke akkurat skremmende, men heller fascinerende og svært surrealistiske. Sier ikke nei til det heller. Alt trenger ikke å være realistisk bestandig og man får samtidig lov til å teste sin egen fantasi mens man leser. Trene seg opp på utfordrende visualisering eller hva man skal kalle det. Å lese bøker er jo som å se en film, men man ser bilder på en litt annen måte og det er ikke bestandig boklesere forestiller seg de samme bildene selv om man leser de samme bøkene. Slik er det med karakterene man leser om også. At man kan forestille oss dem på forskjellige måter. Det er en av de spennende prosessene ved å være en bokleser.

Jeg har lest mange bokserier oppgjennom årene, men ikke opplevd en så sterk serie som denne. Som regel bruker bok to og bok tre i trilogier og serier å være veldig svake eller bare rett og slett skuffende. Denne gang har de vært utrolig sterke og man vil bare ha mer. Det er rart. Jeg har lenge hørt om The Dark Tower serien, så den var ikke ukjent for meg som har vært fan av King i mange år. Jeg er dessverre ikke en av de heldige som leste serien mens King skrev den, men bedre sent enn aldri. Neste bok i serien er Wizard and Glass.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er så glad for at leselysten endelig er tilbake. Her i nord blir det tidlig mørkt nå, og da er det deilig å sitte i sofakroken med en god bok. Denne helgen leser jeg Et helt halvt år av Jojo Moyes. Synes det er en fin og gripende bok som det er vanskelig å legge fra seg.

God lesehelg =)

Hei! Hvordan går det? Har du fått tak i boka om landene som forsvant? Hittil har jeg bare lest sporadisk i boka. Den ligger i stabelen med bøker som skal leses med høy prioritet ( det er bare det at denne stabelen er i ferd med å bli stor- og tid til lesing er mangelvare). Jeg gleder meg til å ta fatt.
God lesehelg!