Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år.

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver.

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ...

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122:

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263)

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss.

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja."

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ...

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Har noen sider igjen av Tillers Innsirkling 3. Har maratonlest den nå i helga og etter å ha gledet meg så lenge til å lese den, kjenner at jeg ikke vil at den skal ta slutt... Utrolig bra, rett og slett.

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig!

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger.

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare.

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får tolaett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok.

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin.

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ...

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to?

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes!

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Spennende lesing om en spennende tidsepoke i Trondheim - blomstringstid på slutten av 1700-tallet. En liten, men praktfull bok. Omtale i Reading Randi

Har en liste med linker til alle diskusjonene vi hadde under Shakespeare-prosjektet. Mulig det var den den aller første felleslesingen her på Bokelskere? Uansett: her er linken til lista Shakespeare

Jeg leste nettopp Fatale egg av Mikhail Bulgakov. Der nevnes H.G. Wells' Gudenes føde; en bok, som i likhet med Bulgakovs', blant annet handler om vitenskapsmenn og kyllinger. Ble nysgjerrig på denne boken, til tross for at jeg ikke leser alt for mye innen fantasy/scifi. Artig også at Bulgakov nevnte en engelsk forfatter, det var nok ikke populært blant styresmaktene i Sovjetunionen i 1924...

Da jeg leste Don Quijote fant jeg blant annet en referanse til Cardenio; Shakespeares tapte skuespill - trodde jeg. Det gjorde meg enda mer interessert i de to forfatterne. Etter at jeg leste mer om saken, fant jeg ut at litteraturforskere mener at Shakespeare skrev stykket etter at han hadde lest Cervantes' bok. Uansett: interessant at disse to forfatterne visste om hverandre på 15-1600-tallet, til tross for at de levde i forskjellige land. De to storhetene døde forøvrig på samme dag...

Blir nok lydbok her også! :-)

Jeg følger bl.a. med på Man Booker prize-listen. Alltid godbiter der! På longlist står Ali Smith's How to be Both, og den ser svært lovende ut og har fått en god del positiv medieomtale i UK. Tipper den kommer til shortlist etterhvert.

Den nye Murakami vekker også interesse hos meg. Og, som vanlig, venter jeg på at Paul Auster skal utgi noe!

Jeg er alltid interessert i hvilke klassikere som blir gitt ut på nytt eller for første gang. I høst kommer Maupassant sin klassiker Pierre og Jean på norsk for første gang, så den havner nok i bokhylla mi :-)

Du store min tid! Har vært borte fra bokelskere.no i flere år, så dette har jeg ikke fått med meg. Artig! Ble litt stolt nå, kjenner jeg.

Jeg kjøper ikke alt for ofte nye bøker, men noen forfatteres verker MÅ jeg bare få med meg med en gang. En av disse er Carl Frode Tiller. Gleder meg utrolig mye til å lese Innsirkling 3. Under litteraturfestivalen på Lillehammer hadde jeg gleden av å være til stede under to bokbad der Tiller deltok. Jeg ble overbevist om at denne boka blir en god avslutning på trilogien. Det er bare å glede seg!

I tillegg liker jeg Hans Olav Lahlums krimbøker. De er passe gammeldagse for meg (foretrekker arsenikkmord framfor internasjonale spioner o.l.).

Av og til kommer man over små verk av forunderlig karakter. Unge Werthers lidelser av Goethe f.eks. er en slik bok som man bare blir glad i. Denne 104 siders Andalusiske elegien kjøpte jeg fordi den er listet i boka 1001 bøker du må lese før du dør, og for et overflødighetshorn!
Vanligvis i korte noveller/romaner står det at det ikke er et ord for mye. Her er det kun og bare overflødige ord som beskriver jeg-personens opplevelser sammen med eselet Sølvfell. Det er poetisk og inderlig hjertevarmt, det er både menneskelig og eseligt og kjærligheten mellom menneske og esel er både troverdig og vakker.
Og Sølvfell, du ser oss, ikke sant?

Er allerede i gang med "Verden av i går" av Stefan Zweig og gleder meg stort til fortsettelsen....viser til Rose-Maries omtale av boken. Den er en av verdenslitteraturens "store" romaner. Likeledes ligger "Trolldomsfjellet" av Thomas Mann og venter...men jeg får neppe begynt på den før helgen er over, eller litt ut i neste uke. Mye å glede seg over med andre ord....God helg til alle bokelskere her på siden, og ikke minst GOD LESNING

Jeg tror heller ikke at en forfatter skriver under den forutsetning at man bør ha lest en annen forfatters bok/roman før man leser en av hans romaner. (En annen sak er at noen ganger kan man få litt mer innsikt og utvidet perspektiv når man ser ankelte forfatteres romaner i en viss sammenheng....)

Den hadde mye spennende i seg, men det var liksom så uforløst - det virket som om forfatteren grep over noe som hun ikke helt maktet å få det beste utav. Det var synd, for utgangspunktet, tiden, temaene var spennende nok .... for meg var denne langt fra fullkommen... (Mer i Reading Randi )