Lesehelg, tralala! Her på Østlandet kan det muligens bli litt lesevær/regn i helgen. Nå spørs det hvor mye jeg får lest i selve helgen i og med at hele sesong 4 av Orange is the New Black ble lagt ut på Netflix i dag :-)

Jeg har nettopp startet på en historisk biografi om selveste Solkongen - Louis XIV (eller Ludvig den 14. som nordmenn gjerne kaller ham). Den er skrevet av historikeren John Abbott som levde på 1800-tallet og ble født om lag 100 år etter Louis' død. Det er interessant lesning spekket med fakta, så jeg må dvele litt her og der. Louis XiV bygde jo ut det fantastiske Versailles-palasset slik vi kjenner det i dag. Jeg har beundret palasset på stedet flere ganger. Solkongen levde i en spennende tid og hadde et ganske utrolig liv. Jeg har ikke akkurat druknet i historielesning etter avsluttede studier, så det er gøy å få litt lesevariasjon ved å lese historie.

Podcasten jeg anbefaler denne uken kommer fra BBC's Radio 4 - nemlig A Point of View. Denne podcasten passer for de nysgjerrige, de som liker litt intellektuell gymnastikk eller de som verdsetter det å tøye tanken litt. I episoder på ca 10 min kåserer tenkere og filosofer over svært varierte tema - sånn sett er der litt for enhver smak. A Point of View-serien har gått i flere år, så det er bare å scrolle nedover for å finne noe som kan interessere deg:
http://www.bbc.co.uk/programmes/b006qng8/episodes/player

Nyt verden og litteraturen! God helg :-)

Enig - denne triologien er fantastisk bra! Et godt driv, bra historie og godt språk.

Selv om jeg ikke er ferdig med En finir avec Eddy Bellegueule, så kan jeg si at jeg synes Edouard Louis skriver og forteller godt om den vanskelige oppveksten og hvordan han opplevde det å være annerledes, hakket på og utstøtt. Og for en gedigen personlig reise og klassereise han har gjort! Jeg er glad for at jeg leser denne boken :-)

Lesehelg! Litt sen trådstart i dag; jeg kan nok ikke alltid rekke å starte tråden tidlig på ettermiddagen. Det er tid for diverse sommeravslutninger for mange. For min del er jeg glad for at årets avslutninger stort sett foregår ute i det fri da det er en deilig årstid.

Jeg holder fortsatt på med M Train (Patti Smith) og er snart ferdig med En finir avec Eddy Bellegueule (Edouard Louis). Har tittet litt i Thinking Fast and Slow (Kahneman) - en bok jeg trolig vil lese litt i nå og da.

Ukens podcast-tips er produsert av Slate Magazine - nemlig Slate Audio Book Club: http://www.slate.com/articles/arts/the_audio_book_club.html

Nyt helgen, livet og litteraturen! :-)

Dette er en vakker liten sak som rommer mye, flotte bilder og tankevekkende små dikt.
Mer om denne i bloggen

Lesehelg! Sommerhelg! Denne helgen føler jeg for å ta årets første sjøbad. Så få vi se hva det blir til når jeg stikker tåa nedi :-)

Jeg er i gang med å lese M Train av Patti Smith. Den har fått gode omtaler - bl. a. av Monica Carlsen her inne. Jeg har ikke kommet langt, men Smith skriver på en måte som får meg til å føle på atmosfæren i opplevelsene og gjør meg nysgjerrig på hva som skjuler seg videre i boka. Ellers har jeg En finir avec Eddy Belleguele (Edouard Louis) som lydbok.

Ukens podcast-tips er Tusvik og Tønne. Humorduoens rappkjefta og til tider grove humor faller nok ikke i smak hos de sarteste. På sitt beste er de suverene. Imidlertid hender det jeg synes det blir for mye kakling og babbel. Og da kan det gå en stund før jeg lytter til dem igjen. Men til tider er de ganske så artige:
http://web.tusvikogtonne.no/

Nyt sommeren og litteraturen! God helg!

Lesehelg! Uken har gått fort og jeg har vært i mer fysisk aktivitet enn jeg pleier, så jeg kan med god samvittighet sette meg ned i sofaen med lesestoff i (deler av) helgen :-)

Jeg har lastet ned audible-utgaven av Edouard Louis' roman En finir avec Eddy Bellegueule (Farvel til Eddy Bellegueule). Den ser jeg frem til å lytte til både fordi det er en liten stund siden forrige lydbok og fordi jeg er opptatt av romanens historie om Eddy/Edouard.
På hjemveien i dag gikk jeg forbi en ARK-butikk og oppdaget at ARK har 50% rabatt på alle bøker denne helgen (fredag-søndag). - Dere er herved advart; det blir fort en kostbar affære for bokelskere. Jeg modererte meg til å kjøpe Mi briljante venninne (Ferrante) innbundet og Nobelprisvinneren Daniel Kahneman sin Thinking Fast and Slow. På baksiden av denne siteres en Freakonomics-forfatter: "There may be no other person on the planet who better understands how and why we make the choices we make." Jeg er fremdeles ikke ferdig med lesesirkelens The Passage, og selv om jeg gjerne vil videre i den, så har jeg hatt mange lesepauser.

Ukens podcast-anbefaling er Nrk P2's Salongen: https://radio.nrk.no/serie/salongen. Den kan abonneres på via iTunes. Jeg bruker appen Podkicker og laster ned og hører alt av podcaster gratis der. Frode Grytten er forresten "Salong-poet" og har jevnlig innslag der han leser egne dikt som gjerne er relaterte til ting i tiden. Opplesningene hans, med musikk, er ganske så fine.

Riktig god helg alle sammen! Nyt livet og litteraturen :-)

Moon Palace er fantastisk. Har lest den mange ganger og kommer til å lese den igjen. The New York Trilogy er også veldig bra, ja. Jeg har lest nesten alt av Auster, men Timbuktu har jeg ikke lest ennå. Leviathan er og The Invention of Solitude er også bra. Alt av Auster er bra! :-)

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Jeg leste den ferdig jeg også - men må innrømme den var en skuffelse sammenlignet med "Ove".
Mer om den i bloggen

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Det var enda en fin "kina-bok" - ser temaet har vært populært ja.

Lesehelg! I dag er det lett regn. Det er deilig da jeg har hatt mye pollenplager de siste to ukene. Pollenplagene er kanskje en (dårlig?) unnskyldning for sneglefart mht leseprogresjonen.

Når man er nedsylta, daff og "tett i pappen", så er det lett å ty til Netflix. Der har jeg sett den nye serien Marseille (som var halv-bra, litt melodramatisk) og en del franske filmer fra de siste 5-6 årene. To filmer som var bra er Killer Instinct (del 1) og Public Enemy Number One (del 2). Disse er filmatisering av den franske gangsteren Jacques Mesrines liv og levnet/forbrytelser. Han var litt av en type og ble faktisk i sin tid ansett som samfunnsfiende nummer en av franske myndigheter. Mesrine har også skrevet en slags selvbiografi - L'instinct de mort (Death Instinct). Vincent Cassel spiller Mesrine veldig bra.

Jeg har en del igjen å lese i The Passage og er glad for at den dystopiske lesesirkelen her på bokelskere valgte å utvide leseperioden!

Denne uken slår jeg et slag for podcasten til BBC's World Book Club. Det hender jeg blir klokere av å lytte til den. De har holdt på lenge, så der er mange forfattere å velge mellom. Sendingene er med live audience, en intervjuer/journalist og en forfatter. Publikum får dessuten anledning til å stille spørsmål. Hver sending varer bortimot en time:
http://www.bbc.co.uk/programmes/p003jhsk/episodes/downloads

Ha en fin helg alle sammen! :-)

Takk skal du ha, Vibeke. Jeg synes DU gjorde en kjempejobb med å føre tråden (videre). Det er ennå litt uvant for meg å huske på og poste innlegget i tide.

Så gøy at du leser The Passage! - Hyggelig om du blir med i den dystopiske lesesirkelen :-) Jeg tør ikke spørre deg hva du tenker om handlingen lenger ut i romanen. Men om du har lyst til å si noe om ca de 250 første sidene, så gjør gjerne det :-) Jeg ble ganske engasjert i handlingen, men har en pause.

Så flott at podcast-anbefalingene kan komme til nytte for noen - det er jo nettopp det som er meningen :-)

Jeg googlet litt på Banalitetens tyranni - en bok jeg ikke var oppmerksom på. Jeg ble litt nysgjerrig og hører gjerne hva du tenker om den etter hvert. I utgangspunktet faller det meg i alle fall lett å være enig i at samfunnet (for lengst) har fått en for kommersiell vending som forårsaker uheldige ringvirkninger.

Ja, denne er fin - så nettopp filmen nå den gikk i reprise, vakker den også.

Lesehelg og hipp-hurra! Vi står foran en langhelg som forhåpentligvis blir fin for mange. Jeg kan ikke si annet enn at vi er heldige med været på Østlandet. Her i huset blir det en del festivitet og noen plikter i forbindelse med 17. mai. Vi har små barn som gleder seg stort - 17. mai er en viktig dag for dem. Dessuten skal vi ha gjester flere av dagene, så nå må jeg sannelig ta meg selv i nakken og begynne på forberedelsene.

Lesetempoet mitt er ingenting å skryte av for tiden. Det er så mye annet som dukker opp. Men jeg har da kommet litt videre i The Passage av Cronin.

Ellers så har jeg oppdaget en podcast jeg definitivt kommer til å følge med på: Magasinet Slate sin bok-podcast. Der fant jeg en av mine favorittromaner (The Goldfinch av Donna Tartt) diskutert på en levende måte. Sjekk det ut - de diskuterer mange andre romaner også:
http://www.slate.com/articles/arts/the_audio_book_club.html

Ønsker dere alle en glimrende helg! Hurra for 17. mai! :-)

Morsomt. Da har jeg lest gjennom boken. Takk for link. - Koselig tekst og fine bilder. Tror spesielt jeg kjenner igjen drage-tegningen på s.86 - spennende tekst for barn.

Jeg trenger mer tid på å få ferdig denne. Minst 2 uker til. Håper det er ok med forlenget tid :-)