Hei Grethet87!
Vi hadde jo en passiar om temaet lydbok, og deriblandt, Gone Girl, for litt siden. Så gøy at du får noe ut av lydbok! :-)

Helt enig. Stusselige greier. Nettbokhandlene jeg bruker presterer mye bedre enn det til en hver tid på året. Ja. ja...

Fint du det ble ryddet opp i denne :-)

Så hyggelig at du synes det! Denne boka kan jeg virkelig anbefale! En ung og lovende fortellerstemme jeg er veldig sikker på kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende innenfor norsk litteratur i årene som kommer!

Adlibris er Libris og Norli...

Jeg fant også bare 23 bøker på salg på nettbokhandelen. Og ikke mye å rope hurra for...

Ha-ha :-) Denne boka tok jeg faktisk frem i går! Den ligger klar til lesing :-)

Den beste boka jeg leste i april er:

"Det var DDR. Forteljingar om eit nedlagt land" av Astrid Sverresdotter Dypvik.

Dette er virkelig en bok jeg anbefaler.

Forfatteren skriver intelligent, saklig, lettlest og underholdende om menneskeskjebner og fortellinger i etterkant av DDR's oppløsning.
Hva var DDR, hvordan var det i DDR, hvordan så og ser Vesten på DDR osv.

Jeg leser sjelden historibøker, men denne boka gir meg virkelig interesse for det feltet. Det er nok også fordi her gås inn på enkeltskjebner samtidig som de store linjer ikke går tapt.
Vi får kjennskap til rystende enkeltskjebner (som sikkert kan ses som eksempler på hvordan ganske mange hadde det).

Da jeg leste kapittelet om tvangsadopsjoner og hvordan barna som havnet på barnehjem hadde det, ble jeg innimellom fysisk uvel. Det var sterk og gripende lesning om forhold og hemmeligholdelser som absolutt bør bli kjent for allmenheten. Mye urett ble begått mot disse barna (og familiene) av tvang, mishandling og umenneskelig disiplinering.

Boka er skrevet på en klar og lettfattelig måte samtidig som det ikke simplifiseres. Viktig er det at DDR var, og er, så mange fortellinger. En rekke perspektiv kan antas, og det er forfatteren god på å forstå og formidle.

På forsiden av boka står det et sitat-utdrag fra Dagbladets Jon Rognlien: " ...norskskrevet bok av internasjonalt format...". - Det vil jeg sannelig skrive under på!

Så vil jeg takke bokelskere.no som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok. Tråd til boka m/ andres vurderinger finner du her:

http://bokelskere.no/bok/det-var-ddr-forteljingar-om-eit-nedlagt-land/360500/

Denne ønsker vi oss også - vi er en Lego-familie :-)
Er det noe for de yngste der også (så lenge de er store nok til å bruke vanlig Lego, vel å merke)?

Jeg skal ikke lage reklame her til et stort problem - det er det vel ikke verdt.

Men det er BØKER jeg er interessert i - ikke reklame (ser kun på nrk og netflix også og slipper reklame...). Og, ja., det hender jeg blir irritert når noe jeg anser for "idiot-reklame" dukker opp og liksom henveder seg til meg... Da får jeg utrolig lite sympati for det reklamerte produktet...

Reklame gjør mange mennsker rike (på andres bekostning) og mange mennesker fattigere (de som kjøper alt de egentlig ikke trenger). Synes ikke du har et knallargument i at det er reklame verden trenger for å gå rundt ;-)

Men, som sagt, alt med måte: jeg skal nok overleve og fortsette og bruke bokelskere.no :-)

Ha-ha, den tuben skulle jeg gjerne kjøpt :-D Det blir å holde ut, ja. Ikke ha det travelt og ta litt innimlellom.
Bøker uten ISBN har jeg også - kjenner til det. Fin holdning du har arvet fra din mor. Bøker er skatter! - Helt enig :-) Selv om troen på nytten av digitale bøker begynner å melde seg her, så er det noe eget med fysisk bok. Fint med papir-arkiv også. Artig å ha sånne permer.

Takk for tips. Jeg bruker også firefox. Trodde jeg hadde installert block, men får sjekke igjen :-)

Nettopp lyttet ferdig Sandmannen, må innrømme at denne hadde for mye blod og vold for meg, den "verste" Lars Kepler har skrevet av de jeg har lest. Noe usannsynlig også...og vel mye "oppklaring" og "forklaring" på slutten - spennende var den nok, men jeg vurderer den til høyst terningkast 4. Er det flere som synes at denne var noe "overdrevet".

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Ha-ha, gretemor - en viss galgenhumor i å lese at du synes det var utrolig moro å registere bøkene dine. Jeg biter tenna sammen og vier kvelden til fortsatt registrering. Er jeg heldig blir jeg ferdig til sommerferien.... :-/ Og jeg har lovt meg selv at ingen bok kommer inn i huset uten umiddelbar registrering heretter. Vi snakker om at jeg sitter på mange år med uregistrerte bøker (svelg).

Samtidig tvinger jeg med selv til opprydding og systematisering i bokhyllene. Det er jo et stort pluss..

Søk på ISBN-nr.: hvorfor tenkte jeg ikke på det?! (det gikk ikke tydelig frem av søkefeltet at du kan gjøre det, så da tenkte jeg vel ikke lenger... - hallo...). Tusen takk, gretemor!! Det hjalp mye. Fremdeles en god del bøker jeg ikke finner via ISBN og må legge inn alt selv eller søke via tittel, forlag osv, men det hjalp likevel! - Takk, takk! :-D

Bær over med meg - her kommer et hjertesukk:
Jeg har så mange bøker jeg ikke har registrert. Men jeg vil så gjerne registrere dem for det vil skape mer system i galskapen, he-he. Jeg har utsatt og utsatt, men i dag begynte jeg. Foreløpig må jeg finne frem kasser for å legge vekk de jeg har registrert. Noen kan jeg registrere hylle for hylle. For et møysommelig arbeid! Når mine barn blir store nok, så får de venne seg til å registrere alt de leser og har av bøker med en gang - så slipper de dette!
Noen som kjenner seg igjen? Tanker/trøst? :-)

S. King skrev episoden med en ond dukke, ja. Stikk inn på youtube:
http://www.youtube.com/watch?v=wy_OzBEXhMA

Nå ble jeg veldig nysgjerrig på filmatiseringen (selv om jeg vil lese romanen først). Dette fordi jeg fant ut at jeg har sett (minst) en film av denne filmskaperen - en flott film som heter Cyclo. Det er jo betryggende at en så anerkjent regissør fikk grønt lys for å filmatisere romanen :-)

Hmmm... jeg er ikke sikker på om jeg fikk så mye ut av denne. Etterlyser mer stringens.