Bokelskere.no

Disse menneskene tjatret nok ikke bare om vær og vind eller utvekslet matoppskrifter. De snakket, på russisk, om vonde rykter, om mord og brann, om flukt og forvirring, om fortvilelse. ……Fuglefangeren har spent ut nettet sitt og jaget opp en sverm av fugler som bakser redde og fortvilte mot de lumske maskene. Noen har sluppet igjennom, de har søkt tilflukt i Litauen, men kan de føle seg trygge der? Ingen rundt bordet har lenger tro på det. Men finnes det noen mulighet til å komme seg vekk i en verden der aller grenser er stengt?

«Min hjemkomst brakte bare forvirring og uro. Selv om mine gamle venner ikke kunne si det, ønsket de meg vekk igjen, så jeg kunne innta min plass i minnenes mønster – og jeg lengtet bort av samme grunn.»

«Vi sette oss i bilen utan at ord vart veksla.
Carine tok ein spritluktande våtserviett ut av
beautyboksen for å desinfisere hendene sine.
Carine må alltid desinfisere hendene sine når
ho har vore der det er folk.
Av hygieniske årsaker.
For Carine, ho ser bakteriane.
Ho ser dei små hårete beina deira og den
fæle kjeften.
Det er forresten derfor ho aldri tar metroen.
Ho tar ikkje tog heller. Greier ikkje å la vere å
tenkje på dei folka som har hatt fotene på setet
og klint busemenn under armlenet.
Ho nektar ungane å setje seg på ein benk
eller å komme borti eit trappegelender. Ho har
problem med å ta dei med på leikeplassen. Ho
har problem med å setje dei på ei sklie. Ho har
problem med bretta på McDonald's, og ho har
store problem med bytinga av Pokemon-kort.»

«Mens jeg lå på ryggen på det glattskurte berget, tenkte jeg på satellittene som sirklet rundt og rundt jorda. Fremdeles var det en blek stripe av lys i horisonten, men flere stjerner hadde alt
tittet fram på den burgunderrøde himmelen over meg. Jeg så etter kunstige satellitter blant dem, men det var ennå for lyst til at de kunne ses med det blotte øye. Alle stjernene jeg så, sto bom fast som om noen hadde spikret dem der. Jeg lukket øynene og lyttet mens jeg tenkte på Sputniks etterkommere og deres endeløse ferd over himmelhvelvingen, uten noe annet enn tyngdekraften til å binde dem til jorda. Ensomme metallklumper i verdensrommets uendelige mørke. En sjelden gang ville de møte noen som seg selv, for så å passere hverandre og skilles igjen for alltid. Uten et ord, uten noe løfte.»

Fra en samtale mellom Harry Clifton og Old Jack Tar:

"'Mr Barrington doesn't like me,' said Harry, taking
Old Jack by surprise.
'What makes you say that?'
'He treats me differently from the other boys at St
Bede's. It's as if I'm not good enough to be a friend of
his son.'
'You're going to have to face that problem all your
life, Harry,' said Old Jack. 'The English are the biggest
snobs on earth, and most of the time without reason. The
lesser the talent, the bigger the snob, in my experience.
It's the only way the so-called upper classes can hope too
survive. Be warned, my boy, they don't care for upstarts
like you who barge into their club without an invitation.”

Hans Hubermann deltok i 1. verdenskrig. Om denne sier døden bl a:
**En liten merknad man bør merke seg****
Opp gjennom årene har jeg sett
så mange unge menn som tror de
løper mot andre unge menn.
Det gjør de ikke.
De løper mot meg.

*"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer."