Bokelskere.no

Adeline og familien bor fortsatt hos familien Vaughan. Hun er gravid med sitt tredje barn og ønsker at barnet skal blir født på Jalna. Plutselig oppdager hun at fødselen er i gang. Hun bestemmer seg for å handle, til Jalna for å føde skal hun. Legen og Philip må ikke få vite om planen. Den trofaste kusken Patsy, som er blitt med henne fra Irland, tilkalles:–
«Hva er på ferde, fru-frue?
Det skal du få vite siden. Skynd deg-skynd deg! Løp!
Patsy løp mot stallen og svingte med armene for å øke farten. Da han kom tilbake, var det tydeligvis at han hadde slengt selene på hesten. Han så på Adeline med et vilt uttrykk i øynene. Det sandfargede kinnskjegget strittet rett ut på begge sider. Han rev kofferten ut av hånden på henne og slengte den opp på trillen.
---Løp inn og hent Boney! Befalte hun. Han må ikke være igjen!
Patsy styrtet inn i huset og kom springende med fugleburet i hånden. Boney ble glad for denne avbrytelsen i sitt nåværende, ensformige liv, hang den med hodet ned og skrek av fryd. På reisene sine hadde den lært ordet «adjø» og skrek det nå gjentatte ganger, men uten kjærlighet eller takknemmelighet.
Adjø-adjø-adjø! hylte den, og munnen krummet seg opp under det mørke nebbet. Skjelvende krøp Adeline opp i trillen. Papegøyeskrikene hadde gjort den gamle hesten urolig. Den rullet med øynene og forsøkte å flytte seg fremover og bakover samtidig. Adeline tok tømmene. Barnet kommer snart, fortalte hun. «

Fra strekningen Måløy – Kristiansund:

Forfatteren skriver at faren til Agnar Mykle kom fra Harøya, 30 km nordøst for Ålesund. Mykle drev gjøn med sunnmøringen, den ene generaliseringen mer himmelropende overdreven enn den andre, og Mykle sammenligner også sunnmøringen og nordlendingens slik:

«Her slår han innledningsvis fast at begge folkeslag er fiskere på sin hals, sjøfolk som rir havets bølger med en dyktighet som ingen andre nordmenn. Hensikten er imidlertid svært ulik.
I mange århundreder må sunnmøringene ha ligget i saltvann og trukket line, strukket garn, isvann til opp på livet- hvordan har de greid å overleve?
Efterhvert ble de de fremste på sjøen, alltid lengst ute, alltid hjem med de største fangster.
Å, også andre nordmenn er dyktige fiskere! Ta mennene i nord. Når det gjelder skippertak, når det gjelder kapproing over kort strekning, kan nordlendingene endog banke sunnmøringene, men da må det stå kvinner i fjæra og heie. Uten kvinnegunst ikke så mye som leer en nordlending på seg.
Nordlendingen er Norges drømmer, fantast, flottenfeier. Mon tro om ikke nordlendingen, på mange måter, er inkarnasjonen på Norges sjel?
Når en sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken.
Når en nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød! Hans hemmelige valgspråk er: «man må ha det litt godt her i livet…»