Jeg lyttet til hjerteslagene mine. Jeg kunne ikke forestille meg at denne bankende lyden som så lenge hadde fulgt meg, noen gang skulle opphøre.
Hyggelig at Vindens navn falt i smak. :)
(Og det er ikke kjedelig å lese bøker på norsk.)
Morten,
oversetteren
Ja alt som er skrevet på engelsk må leses på engelsk. Det ligger så mye undertekster i bøker, som forsvinner i de norske oversettelsene.
-- Det var nå veldig generaliserende. Mitt inntrykk er heller at norske oversettelser generelt holder god kvalitet. En god oversetter får med seg det som står mellom linjene. Jeg synes ikke det er noen grunn til å si at alt som er skrevet på engelsk, MÅ leses på engelsk.
Morten,
oversetter
Hva var det med oversettelsen du ikke likte? Bøkene er oversatt av nå avdøde Isak Rogde, en glimrende og prisvinnende oversetter, så jeg har vanskelig for å tro at de kan ha vært så håpløse.
Vindens navn, ikke overraskende. ;)
Rothfuss selv kunne i hvert fall ikke skjønne hvorfor ikke flere forfattere gjør seg mer tilgjengelige.
Det er nok ikke så vanlig, nei. Det hender jo at oversettere tar kontakt med forfatteren for å spørre om noe, men Rothfuss har gått et skritt lenger ved å opprette et eget forum på nettet hvor kun oversetterne hans har tilgang, og hvor han svarer villig på spørsmål og diskuterer frem og tilbake med oversetterne. Det har jeg aldri vært borti før.
Jeg har ikke spurt Rothfuss om bok 3, så der vet jeg ikke mer enn andre. Men jeg tror nok ikke vi bør vente noe før om et par år.
Oi, enda flere pene ord om oversettelsen. :) Takk takk!
De navnene som er "eksotiske" også i originalen, er beholdt i oversettelsen, mens enkelte engelske navn er oversatt eller tilpasset. Dette er helt i tråd med forfatterens egne synspunkter; jeg har hatt nær kontakt med ham underveis.
Morten,
oversetteren
Takk for pene ord om oversettelsen! :)
Morten,
oversetteren
Den vanligste måten å framstille sprit på, er ved destillering. Til tross for at destillering er en ganske vanskelig kjemisk prosedyre, har overraskende mange strykkandidater i norsk skole fått med seg dette læreplanspunktet i naturfag.
Flere av arbeiderne døde av beri-beri etter å ha blitt tvunget til å jobbe på tross av sykdommen. Likene ble liggende i dagevis før de fikk gjort noe med dem - slikt var det nemlig "ikke tid til".
Larmen slo sammen rundt Paco og dannet et hulrom av lys og bevegelse der det bare var han og tyren. Gang på gang kjente han den varme dyrekroppen stryke forbi, og langsomt ble de stramme bukselårene mørke og våte av blod. Uten å tenke, uten klar bevissthet foretok han seg ting i dette hulrommet han ikke visste av.
Jeg har tidligere latt meg imponere av Guy Delisles tegnede reiseskildringer i bøkene Pyongyang og Burma Chronicles. Da jeg mottok Jerusalem: Chronicles from the Holy City i posten, framstod den som en gedigen murstein sammenlignet med Guy Delisles tidligere tegneseriebøker.
I tegneserieboken Jerusalem: Chronicles from the Holy City skildrer Guy Delisle ett år tilbrakt med familien i Jerusalem, som er deres bosted mens konen jobber med Leger uten grenser i krigsrammede områder. Denne gangen har paret to barn på slep, og i begynnelsen av boken handler en god del av stripene om barnepassing og praktiske tilpasninger (i likhet med Burma Chronicles), men stripene blir etter hvert mer og mer orientert rundt de mange inntrykkene Delisle får av samspillet mellom arabere og jøder.
Det tar ikke lang tid før Delisle beveger seg utenfor Jerusalem og besøker for eksempel byene Nablus, Ramallah og Tel Aviv, for å nevne noen få. Med basis i sine observasjoner underveis beskriver han en rekke religiøse retninger og sekter i områdene, ofte iblandet med en humoristisk undertone.
Boken tar naturligvis også for seg mye av Midtøsten-konflikten, som forfatteren beskriver på en meget varsom måte. Guy Delisle beholder en forholdsvis nøytral tone, og han unngår å komme med altfor kritiske bemerkninger. Dette er nok et lurt valg, siden Delisle tross alt ikke er journalist, men en utenforstående observatør. Leseren bør derfor - etter min mening - ikke tolke boken politisk, men heller lese den som en interessant reiseskildring.
Jerusalem: Chronicles from the Holy City er den desidert beste boken jeg har lest av Guy Delisle! Jeg vil likevel ikke anbefale å starte med denne boken som en introduksjon til hans forfatterskap, men heller begynne med den forholdsvis korte Pyongyang, for å se om stilen faller i smak. Dersom du likte Pyongyang og Burma Chronicles, vil du trolig la deg begeistre av denne!
Her er for øvrig et interessant intervju med Guy Delisle: http://www.youtube.com/watch?v=UFU2xueolmk
Jeg gikk rundt i biblioteket og lette etter bøker. Jeg trakk dem ut av hyllene, en for en. Men det var bløff alt sammen. De var fryktelig kjedelige. Det var side etter side med ord som ikke sa noen ting. Eller hvis de sa noe, brukte de så lang tid på å si det, og når de hadde sagt det, var du altfor trøtt til at det spilte noen rolle.
De eksperimenterte med fattigfolk, og hvis det virket, benyttet de behandlingen på rikfolk. Og hvis det ikke virket, var det stadig nok fattigfolk å eksperimentere med.
Snøen har fem særlige trekk.
Den er hvit.
Den stilner naturen og hegner om den.
Den forandrer seg stadig.
Den er glatt.
Den blir til vann.
Det var som om han aldri hadde forlatt Afrika. Da han kom tilbake til Frankrike, beholdt han vanene fra yrkeslivet: opp klokken seks for å handle på markedet, kle på seg (alltid kakibukser), blankpussede sko, hatt på hodet - slik han før i tiden hadde dratt på legevisitt på sykehuset - tilbake klokken åtte for å lage frokost - alt med kirurgisk presisjon.
Det var ikke før han nå stod og så ned mot et Roma som var blitt spart for den endelige krigs siste brutalitet, et Roma som hvilte blidt og uberørt som en museumsgjenstand i den bleke kveldssolen, at hans tanker med ett så både den og hele verden som fortid. Det som hadde vært Roma. En by uten mennesker er ingen by.
Og jorden skal beve (1967) er en novellesamling redigert og oversatt av det velkjente forfatterteamet Bing & Bringsværd.
Denne gangen har Norges science fiction-eksperter satt sammen 12 noveller med samme tema: hvordan mennesket vil takle å leve i et ødelagt fremtidssamfunn (ofte med en mulig tredje verdenskrig som motiv). Mange av novellene har et budskap som entydig sier at bruk av atomvåpen vil ødelegge verden. Men her foreligger også en rekke andre dystopiske fremstillinger.
Antologien inneholder noveller skrevet av noen av de største forfatterne innen science fiction-genren, som f.eks. Isaac Asimov, Ray Bradbury og Arthur C. Clarke. Det er også disse forfatterne som har de beste fortellingene. Jeg vil spesielt nevne Smilet av Ray Bradbury, som har blitt min favorittnovelle.
Og jorden skal beve er en knakende god novellesamling, med noveller som fortsatt er aktuelle i dag! Dette må sies å være et vellykket forsøk fra Bing & Bringsværd på å samle noveller med et bestemt tema!