Bokelskere.no

Eg synest ikkje det er eit anstrengt forsøk på å skrive humor, men det er vel kanskje det som gjer det så vanskeleg å skrive humor - at ein les slikt på ulike måtar. Eg synest snarare Selma Lønning Aarø kjem med eit svært viktig innlegg i diskusjonen om forholdet mellom fiksjon og fakta. Spørsmåla knytta til dette, er blitt langt meir aktuelle i tida etter at boka blei gitt ut, ikkje minst med Knausgård og også med Heivoll sin siste roman. Aarø problematiserer hukommelsen som noko subjektivt, og reiser ei rekke av dei spørsmåla som Knausgård sine bøker er blitt møtt med, gjennom måten ho vel å fortelje om si oppvekst på.

Eg er veldig einig, både i at boka held spenninga ganske lenge og at slutten er eit antiklimaks. Eit stort antiklimaks, som nesten øydelegg heile boka, for min del. Lee byggjer opp eit spennande persongalleri, med spennande konfliktar, også lar ho det gå opp i flammar på denne måten? For meg verkar det nesten som om ho bare avslutter boka, for å bli ferdig.

Eg er einig i at Lillegraven skriv fint om menneska som burde stå kvarandre nær og alle hemmelegheitane mellom dei. Men eg synest boka klappar litt saman mot slutten. Det er som om vilja til forsoning mellom folka er litt for stor, og etterkvart som fleire og fleire av korta blir lagt på bordet, blir denne spenninga (som er så veldig god), gradvis mindre.

Ei spennande bok om mellommenneskelege relasjonar og det som ikkje blir snakka om, som likevel er "mellom oss". Godt over halvvegs i boka bygger ho opp ei svært god spenning, men ho faller litt mot slutten.

Meir i bloggen

Ei god og annleis kjærleikshistorie, om eit svært kontrastfyllt par. Og kanskje er det kontrastane mellom hovudpersonane som gjer denne boka så god.

Meir om boka i bloggen min.

Eg har lese boka på engelsk, og er svært begeistra over språket. Eg synest Franzen har eit veldig presist og godt språkleg uttrykk, kor han skildrar både personar og fenomener, samt politiske uttrykk på ein treffande måte.

Gjennom dei mange, svært gode skildringane og det presise språket malar Franzen eit stort episk portrett av ei gruppe amerikanske gjennomsnittsmenneske som har fridom til å gjere det dei vil. Samtidig problematiserer han måten dei forvaltar denne fridommen på, både i eit globalt perspektiv og på eit mellommenneskeleg nivå. Freedom er ei stor lesaroppleving, sjølv om ho i periodar nesten fekk meg til å miste trua på mennesket

Meir på bloggen http://boklesebloggen.blogspot.com/2011/03/fri-men-til-kva.html

Eg synest Kafka på stranden er ei av dei sterkaste Murakamibøkene, saman med Trekkoppfuglen. Og det at det er så mange lause trådar, er vel heller ei av styrkene til Murakami. Det er som Tor Jones skriv, livet samlar ikkje trådar. Det som gjer desse bøkene spennande, er alt det dei kan seie om mennesket, både på godt og vondt.

Spennende! Eg setter av kvelden, og ser om eg får til å komme. Så kjekt å finne ut at det er eit kulturhus i nærmiljøet.

Far-sønn-tematikk er en utømmelig kilde innen litteraturen, og Bradley Coopers bok om sin oppvekst med en "noe" spesiell far, er en av de bedre skildringene/ erindringene jeg har lest. Augusten Burroughs' "A wolf at the table" er annen anbefaling, for ikke å glemme fjorårets store snakkis, Knausgård.

Det krever vanvittig mye av en forfatter å skildre noe som er så nært en selv, og når det gjøres på en bra måte, er det litteratur på sitt beste.

Er det andre som har lest gode bøker om forholdet med fedre og sønner?

Jeg kjedet meg absolutt ikke. Hvorvidt det er nobelprisnivå, blir en annen sak. Synes dette var en av de bedre bøkene jeg har lest i denne "kategorien", den dro meg virkelig inn i dragsuget. Spesielt liket jeg delene fra Frankrike og statene.

Jeg synes også at det blir litt for mye å holde styr på. Tror dette er den Gaiman boka jeg liker dårligst. Selve historien kommer i bakkant, og jeg blir for opptatt med å huske hvem som er hvem og hvilken gud som er hvilken gud i virkeligheten, at jeg ikke klarer å henge med.

Jeg trodde det skulle bli for mye musikksnakk for meg også, men det ble det faktisk ikke. Noe av det finest med Hornby, syns jeg, er hvordan han kan skrive morsomt og engasjerende om ting jeg egentlig gir en lang faen i, som fotball og 80talls musikk.

Helt enig! Kunne ikke ha sagt det bedre selv. Alice Munro har virkelig noe helt spesielt. Noen ganger føler jeg at novellene hennes inneholder like mye som hele romaner, ikke handlingssmessig, men innholdsmessig. Noen av novellene hennes blir hos meg lenger enn mange mursteiner jeg har lest, og rører meg dypere.