Bokelskere.no

Dette er ei herleg leseoppleving. Tang er lettlesen og godt skrive. Sivilisasjonskritikken i boka er sterk, men på ingen måte påtrengjande, noko som jo er eit kunststykke i seg sjølv. Dei absurde og surrealistiske opplevingane til Asbjørn blir fortalde med eit likefram språk, og verkar naturlege og kvardagslege - som lesar får eg inntrykk av at dette kunne skjedd kven som helst.

Nei, det kan jo vere spennande å ha ulike utgåver.

Eg er gjerne med på å lese ho, når det nærmar seg sommaren. Eg veit av erfaring at det blir lite lesetid i tida fram mot karakteroppgjeret i begynnelsen av juni, og med 52 noveller og eit par andre utfordringar eg allereide har meldt meg på, er planane ganske mange framover. Men som sommerbok, er Tolstoj ein god plan.

Johan Theorin skriv intelligent krim på eit heilt anna nivå enn nokon anna krimforfattar. Det er både språkleg kvalitet over denne, og kvalitet over personskildringane og handlinga. Også slipper vi sånn unødvendig film-action, som skandinaviske krimforfattarar er blitt så glade i (slikt egner seg betre på film, enn i bok).

Vente, blinke er ei bok eg ikkje kjem til å gløyme med det første. Eg liker dei surrealistiske spranga og den underlege vi-forteljarstemma som ikkje forklarar seg sjølv før til slutt. Eg liker den tablåliknande framsyninga av scener som viser fram ulike overflater. Eg liker bruken av ordet "ser" i forteljinga. Eg liker den draumeaktige logikken, eller mangelen på logikk, i oppbygginga av romanen og eg liker draumen si rolle i teksten. Eg liker dette at så mange personar, først tilfeldige og uavhengige, viser seg å ha ulike meir eller mindre tilfeldige møtepunkt. Og ikkje minst liker eg dei klare og tydelege sanselege skildringane i boka, dei som gjer at eg kan sjå og høyre og lukte saman med houvdpersonane.

Eg hadde ein gong ein førelesar som omtala ein roman som "a bookish book". Med dette meinte han at det var ei bok som blei halden saman av intertekstualitet til ei rekkje andre bøker og av alle referansane til desse. Vente, blinke er også "a bookish book". Og dersom vi utvider intertekstomgrepet og snakker om interartielle allusjonar i romanen trur eg vi sit igjen med ei uendeleg lang liste av sangar, bilete, vekeblader, bøker og filmar som boka alluderer til. Nokre av desse allusjonane er svært vellukka, til dømes dei som viser til Lost in Translation, Den guddommelige komedie, Slottet og Peer Gynt. Andre av desse allusjonane blir litt påtatte, som dei som viser til Kill Bill, Paul deMan, Olav H. Hauge sitt "Drift" og van Goghs' "Solsikker". Det Øyehaug har gjort, gjennom å skrive på denne måten er ambisiøst. Det er ambisiøst fordi det har med seg ei fare for å tippe over i ei oppramsing av kor godt ho, forfattaren, kjenner sin kultur-og litteraturhistorie. Og dei gongene dette skjer, framstår avsnitta som litt i overkant pompøse. Men dei allusjonane som er vellukka, fungerer så godt at dei får boka tilbake til jorda igjen.

Ja, og etter å ha sjekka og funne ut at eg har Krig og fred i ei to-bindsutgåva som er litt meir håndterleg enn den boka eg held på med nå, er eg gjerne med på ei samlesing av denne også.

Eg skal telle, neste gong eg rydder i bøkene mine. Eg er ganske sikker på at eg ikkje er under 200, og som Solveig har eg også hatt periodar kor eg har handla veldig mange brukte bøker, og bøker på sal. Eg kjøper sjeldan bøker til fullpris, men når dei er billige, kjøper eg dei.

Mars ble en rekordmåned for fine leseopplevelser, men jeg må vel likevel trekke frem Knut Hamsuns "Markens grøde" og Axel Jensens "Ikaros" som de mest fremtredende :)

Jeg var, som de fleste, medlem av Bokklubbens Barn, og jeg husker meget godt "Bestevenn og bestefar". Den handlet om en skolegutt som skulle ta med seg et eller annet interessant til skolen for å snakke om det. Klassekameratene tok med seg blant annet kjæledyr og hobbyer, mens denne gutten tok med seg sin egen bestefar - som satte seg ned foran klassen og fortalte dem historier om gamle dager. Den boken likte jeg utrolig godt!

Jeg har en notatbok hvor jeg med fyllepenn og sirlig løkkeskrift noterer gode sitater og andre utdrag fra hver skjønnlitterære bok jeg leser, samt at jeg skriver et ørlige sammendrag i stikkordsform for meg selv. Foran i notatboken har jeg en liten innholdsfortegnelse. På denne måten holder jeg styr på handling og hovedpersoner, noe som ellers kan bli rotete med et tempo på et par bøker i uken. Sært - men nyttig ;)

De fleste av mine venner og kollegaer har fått med seg at jeg skal lese de "viktigste" verkene i den norske litteraturhistorien i tiden frem til nyttår. Med et tempo på et par bøker i uken, skal det holde hardt. Men da blir det jaffal "De 100 viktigste" ;) Finnes det for øvrig en slik liste, eller må jeg ta det på slump og nysgjerrighet?

Mitt siste kjøp til meg selv var Sigurd Hoels "Syndere i sommersol". Imidlertid kjøpte jeg Sigrid Undsets "Jenny" i gave til en jente i dag :)

Vi treng vel ikkje vere så høgtidelege, kan vi ikkje bare velje ei liste?

Eg klarte ikkje lese denne ferdig. Eg kom til side 148, og innan då rakk eg bli så lei av det klisjefyllte språket at eg innsåg at eg orkar ikkje lese 200 sider til med dette. Laila sitt forhold til mora blir for eksempel skildra slik:

Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank. (s. 148)

Dette sitatet er dessverre representativt for språket i boka.

Det er litt merkeleg, ja. Atonement av Ian McEwan er også eit eksempel eg heldt på å seie at eg hadde lese, men så kom eg på at eg bare har sett filmen fleire gonger.

Eg likte også denne boka veldig godt!

Eg er i førstnemnde kategori, og tenker at det snart er på tide med endå ei omlesing av denne. Eg liker boka, veldig, veldig godt.

Eg er ueinig i at norsk er eit mykje fattigare språk enn engelsk. Det er greit at engelsk har langt fleire ord enn norsk, men på norsk har ein heilt andre moglegheiter til å sette saman ord, og få nye ord med nye betydningar, slik som Jan Erik Vold sitt ord "blåtrikken". Det blir aldri det samme som "den blå trikken". Og dette er ein unik moglegheit vi har i dei skandinaviske språka. Vi har eit veldig fleksibelt språk, og denne fleksibiliteten er med på å gjere språket rikt.

Eg les boka på originalspråket så sant eg beherskar det (det vil seie norsk, svensk, dansk og engelsk. Også har eg eit håp om å komme dit med tysk). Men når eg først skal lese bøker som er oversett, les eg heller den norske enn engelske oversettinga. I alle fall om ho finst.

Ja, det er ein ganske rocka gjeng som pleier å vere på sommarkurs på Blindern om somrane. Eg satt like ved språklabben og skreiv masteroppgåve ein sommar...

Nei, film teller ikkje. Eg har eit par titlar eg blei veldig usikker på. For eksempel Dickens A Christmas Carol er ei historie eg har sett så mange ulike adapsjonar av, at eg nesten trur eg har lese ho. Men det trur eg ikkje eg har, når eg tenker meg om. Eg har bare lese diverse donald-variantar og sett fleire ulike filmar.