Bokelskere.no

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det vil jeg tro. Det er iallfall samme oversetter/gjendikter i utgavene. Jeg har ingen av dem, så jeg kan ikke sjekke.

Har den.
Er det de samme fortellingene som er tatt bort i de ulike utgavene?

Utgaven i Bokklubbens Verdensbibliotek er også forkortet.

Og jeg har lest så mye William Shakespeare
at angsten herjer og nattesøvnen uteblir..

..men da er den på 528 sider og muligens litt mer krevende å komme seg gjennom!

Mange gode forslag her! Jeg har gitt både Den gamle mannen og havet og Tre kamerater terningkast 6. Det sammen gjorde jeg med Sjakknovelle av Zweig. Verden av i går er sikkert like bra. Hans Falladas Lille mann, hva nå? frister også. Sangen med samme navn summer stadig i bakhodet.

Jeg har gitt opp å få dere med på å lese Shakespeare og forsøker meg denne gangen med Canterbury-fortellingene i utdrag på kun 207 sider. Det bør jo være overkommelig før sommeren.
Jeg kjenner flere som går på pilegrimsvandringer og sørger litt over å ikke kunne delta. Det de forteller om etter turene er, foruten landskapene, alle møtene med forskjellig mennesker og historiene deres. Det hadde derfor vært fint å lese litt om 1300-talls mennesker på vandring. Sansynligvis har de mer til felles med oss enn vi tror. Lenke til wikipedia.

Mitt forslag:
Tre kamerater av Erich Maria Remarque.

For noen dager siden hørte jeg et radioprogram der lytterne skulle ringe inn og fortelle om sin yndlingsroman. En mann ringte og fortalte om Tre kamerater som han hadde lest 3-4 ganger opp gjennom årene. Svært positiv omtale, og jeg måtte se om jeg hadde den i bokhylla.

Og det har jeg (Bokklubb-utgave), så nå skal jeg lese den med det første.
Kanskje vi skal lese den sammen. Håper det.

Den leste jeg for noen måneder siden.
Lærerik og tankevekkende.

Fredag 10. mai 2019

Ny tråd: Forslag til Ev9

Kategori:
Eldre verdenslitteratur (unntatt nordisk, utgitt før 1976)

Hver deltaker kan foreslå én - 1 - bok.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan foreslå og velge (ny tråd etter forslagsfristens utløp) bok, men alle kan delta i diskusjonen under felleslesingen.

Begrunn gjerne forslaget, og helst med lenke til boka.

Forslagsfrist for Ev9:

Søndag 19. mai, kl. 18.00

"Der er folk, som elske tøv" sa Henrik Wergeland og jeg er nok en av dem. Jeg synes det er godt med innlegg som ikke er helt A4. Dette har etterhvert blitt et ganske kjedelig nettsted og jeg heier på alle som tør å være litt originale.

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg holder på med en e-bok på svensk, men det kommer til å gå seint, både pga formatet og sikkert også språket.

Mandag 6. mai 2019

Nå har jeg lest hele Multelandet.

Lidman skriver godt, men stilen hennes er ganske spesiell og uvant for meg. Jeg la merke til at det brukes en god del ellipser (ukvedede viser), bl.a. i replikker. Finnes nok i mange andre (alle?) romaner, uten at jeg kan nevne noen her og nå.

Mange fine og originale person- og miljøskildringer. Årstider med vær og vind kommer og går, mennesker fødes, tenker, strir, elsker, krangler, slåss og dør, og naturen er både venn og fiende. Sånn er det bare.

Et omfattende persongalleri (gikk litt i surr for meg av og til) gjør at boken kan karakteriseres som en polyfon roman. Mange spennende og originale karakterer, skildret av en allvitende forteller

Når jeg leser oversetterens (Peter Magnus) etterord i min bokklubb-utgave, ser jeg at det kanskje vil være en fordel å lese Multelandet på originalspråket for å få med seg hvordan personene snakker:
"Västerbotten-personene i hennes bøker taler et ganske spesielt sprog med en rikdom av ord som ikke forekommer i rikssvensk (og som man heller ikke finner i vanlige ordbøker)."

Noen som har lest en svensk utgave?

Jeg leser gjerne én til.

Søndag 5. mai 2019.

Hei,
Skal vi samlese en bok til (Ev9) før sommeren?

God bedring!
Jeg fortsetter å lese Shakespeare og er midt i A Winter´s Tale. Det er konger og dronninger, sjalusi og død - og jeg undres over hva det er med dette forfatterskapet som fascinerer meg så mye. Kanskje er det nettopp at handlingene og omgivelsene er så fjernt fra min egen hverdag?

Jeg gleder meg like mye hver dag til å ta fatt på nye scener og snirklete setninger. Engelsken går mye bedre nå, men jeg leser allikevel Vintereventyret samtidig. André Bjerke er ingen faorittgjenforteller, men han hjelper meg å forstå vanskelige partier. Jeg kan nesten ikke vente med å begynne på Et gap i tiden, som er den moderne varianten av historien.

På lydbok nærmer det seg slutten på Morfar, Hitler og jeg, som har vært en gledelig og berikende overraskelse. Jeg trodde jeg var lei andre verdenskrig litteratur, men tok feil!