En drivende god historieforteller!

Enig med deg i at kapittel 32 var flott.
Det er forøvrig så mye vakker tekst i denne boken at jeg flere ganger stopper opp og leser avsnitt om igjen. I kapittel 33 får vi høre om de 16 timers lange arbeidsdagene ute på jordene og da møter vi dette poetiske avsnittet:

Når det var klarvær glemte de en gang imellom det trøsteløse strevets absolutte makt i solens lys, og tankene svevde mot fjerne mål, fant hvile i kommende års forhåpninger om et friere liv på et bedre sted, disse drømmene hadde fra tidenes morgen vært trellens kjennemerke, det er som om solen tar parti med ham i dette, men dessverre var det denne sommeren færre av disse dagene der ønskelandene besøker sjelene i dagdrømmene over ljå og rive, dette var nemelig en regnværssommer, og klissvåt på en gjennomtrukken mark greier ingen å glemme øyeblikkets nærvær.

Jeg skal begynne på kapittel 34 og føler meg veldig i rute i forhold til leseplanen. Det er jeg veldig fornøyd med siden jeg på de to foregående bøkene ble hengende litt etter.

Det er jo ikke for sent, da! :-)

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.

Etter avslutta eksamen (egen) og tentamen og retting (elever), var det herlig å slenge seg på sofaen med ei skikkelig krimbok. Samuel Bjørks Det henger en engel alene i skogen
er makaber, spennende, engasjerende og urealistisk (håper jeg!). En del av meg følte avsky, men jeg klarte ikke å legge boka fra meg og følte meg nesten litt "skyldig" av den grunn... Men søren heller: dette er fantasi og akkurat det hodet mitt trengte der og da for å få fekk alt "stresset".

Får man kjøpt bøkene til Falkberget helt nye i bokhandler?

Jeg mener å huske at i de aller fleste av Laxness bøker handler det om hardt arbeidende mennesker, fattigdom og skjebner, snø og kulde. Det er vel ikke for ingenting han skriver om dette, det var vel en del av å leve i utkantene på Island i sin tid.
Naturen har krevd og krever sitt, så også i denne boka, mektige beskrivelser og mer vil vi nok lese om utover i boka.

Ferdig med første del av boken og som andre her så syntes jeg minnestunden i sauefjøset var fornøyelig lesing. Uforglemmelig når fadervår ble lest og Bjartur som eneste ikke bøyer sitt hode fordi han nekter å bøye hodet for dikt som ikke går på rim .

Akkurat lest ferdig først kapittel i del to, Vintermorgen, og her har vi hoppet frem i tid og mye har skjedd.
Må forøvrig si at starten på dette kapitelet var utrolig vakkert.
Litteraturhistoriker Jon Yngvi Johannsson skriver i etterordet:

Sin egen herre er et utrolig mangslungent og komplekst verk. Det rommer alt fra grov humor som til tider nærmer seg det absurde, som i samtalene mellom Bjartur og sambygdingene om verdensproblemer og ormekurer for sauehunder, til vare og vakre lyriske kapitler, som begynnelsen på den andre bolken, Vintermorgen, som er noe av den sterkeste prosa som er skrevet på islandsk.

Du verden, hva du vet annelingua. Under verset står det "Da hun hadde sagt frem denne hellige gamle bønnen, korset hun seg og sa: - Vi overgir oss alle i Guds makt og god natt".

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

Jeg har 15 bøker av Falkberget.
De er:
Runer på fjellveggen
Eli Sjursdotter, Lisbet på jarnfjeld, Bjørneskytteren
Brennoffer, Sol
Den fjerde nattevakt
Christianus Sextus, De første geseller
Christianus Sextus, I hammerens tegn
Christianus Sextus, Tårnvekteren
Nattens brød, An- Magritt
Nattens brød, Kjærlighetens veier
Nattens brød, Johannes
Nattens brød, Plogjernet
Vers fra Rugelsjøen, Bergstadens dikter
Der stenene taler
Hauk uglevatn, Svarte fjell, Bør Børson jr.
Fortellinger

Hva mangler jeg?

Liker så godt alle de flotte naturskildringene i boken og når vi får følge Bjartur på sine vandringer er det poesi forfatteren skriver.

Men heiene hadde også en annen verdi for denne mannen...
Den var hans åndelige mor, hans kirke, hans bedre verden, slik havet uunngåelig blir for den reisende.

Liker utrolig godt språket i boken.

Hei, igjen!
Ja, det er et veldig alvorlig tema, med mange lag av alvor. Jeg er heldig som ikke har trengt å ta stilling til disse spørsmålene personlig (bank i bordet), og jeg kan bare prøve å forestille meg hvor vanskelig det må være.
Min ene ungdom i huset leste boka etter min anbefaling, og det førte til mange gode samtaler i etterkant.
Bøker kan i grunnen føre til mange gode stunder, ikke bare for egen lesegledes skyld, men også som en innfallsvinkel til å snakke om de vanskelige temaene.
Jeg leste "Den ene pluss en" også. Forfatteren har definitivt funnet en nøkkel til å skape gode historier :)

Ja, den bør du få tak i, artig bok. Det var liksom ikke for ingenting jeg plukket den opp. Bob Dylan "er" også med i boka....

Jeg er også en av de som har varslet for jeg vil ikke finne meg i å bli uthengt her inne og at andre medbokelskere blir sjikanert. Like viktig er det at André får innsikt i hva som skjer, derfor trykket jeg på varslerflagget slik at han ser hva som står der. Har også sendt han melding.
Vi får avvente å se hva han vil foreta seg, tror jeg.

Endelig fikk jeg les ei bok av Torgrim Eggen, og det var ikke så vanskelig å plukke ut boka, jeg tok den på tittelen "Den nye Dylan".
Her møter vi en sliten og alkoholisert middelaldrene musiker som sliter, om platebransjen og livet som rockemusiker.
Kommer også litt bak kulissene og hører oppdiktet sladder om andre navngitte kjente personligheter i underholdningsbransjen.
Det er Sæverud vi følger store deler av boka, og jeg synes Eggen tegner et godt og troverdig bilde av denne musikeren. Boka er til tider både underholdene og har gode miljøskildringer. Må si jeg ble positivt overrasket over både tema og fortellingen om en fallende stjerne.

Kan også anbefales ung ungdom som etterhvert ønsker seg over på voksenlitteratur. Boka har et tema som mange unge er opptatt av, og den har passe doser med kjærlighet, empati og drama :)

Og når du nevner Andre Bjerke (som jeg elsker!), så kom jeg til å tenke på Roald Dahl og novellesamlingen Et hode kortere og andre hårreisende historier.
Herlige, finurlige grøss med en dæsj humor.

Jeg tenkte på bøkene til Georges Simenon om detektiven Maigret. Kan godt huske den som fredagskrim på tv i hine hårde dager. Vet ikke om det passer til det du ønsker, men du kan jo undersøke litt..Her f.eks Store Norske leksikon