Jeg er så enig med deg i beskrivelsen av boka. Levi Henriksens beskrivelser er bare så bra. Nok en gang har han levert ei bok med lun humor, varme og alvor, og ikke minst med en levende fortellerstemme.
Han er en av de norske nålevende forfatterne som jeg setter høyt.

Jeg har nå lest den første historien, Veiene omkring Pisa.

Min første tanke mens jeg leste var at dette minner mye om alle historiene som dukker opp i Don Quijote, og sannelig dukker han ikke opp underveis i «Historien om den leiede morder». Her finner vi en krangel om diktede personer kan være like virkelig som noe menneske. «Vet De ikke, elendige skeptiker, at det som Gud i virkeligheten vil skape, det er min Don Juan og Homers Odyssevs og Cervantes’ ridder? – Det er jo for dem Gud har gjort himmel og helvete i stand.» … «Menneske, de er jo lerret for den allmektige Gud, de er materialet hans, og vi, kunstnerne, er hans verktøy, sparkelen og meiselen. Og når statuen står ferdig i marmor eller bronse, hva han nå vil ha den i, så slår han oss alle sammen i stykker og feier oss vekk, og vi fortjener heller ikke bedre. Når de engang dør, monsignore, slukner De som et lys, og det blir ikke mer igjen av Dem enn av et lys som går ut, men i de evige boliger vandrer Orlando og misantropen og min stakkars ulykkelige donna Elvira.» Hos don Quijote blir også de oppdiktede ridderne mer virkelig enn de fysiske omgivelsene, og alle personene han møter på sin vei forteller sine livshistorier. Begge steder er det et svulstig språk, og det er ikke måte på skjønnhet hos personene – skikkelig eventyr!

Som flere av dere har vært inne på, er det mye om identitet og speil i fortellingen. Personene speiler seg i hverandre og påvirkes av hverandre, faktisk så mye at de forandrer utseende og ligner på hverandre. Det er mystisisme med en katt og fugleskrik, og det er tordenvær og slott, en svovelaktig farge og lukt i luften – mange av elementene som Jenny gjengir som kjennetegn på en gotisk roman.

Det er tydelig at forfatteren også liker å leke med seksualitet og kjønn. Den gamle damen ser først ut som en mann før hun får på seg parykken og hatten, og Rositas venninne, Agnese, kler seg og ser ut som en mann. Den gamle damen sier hun aldri i sitt liv for alvor har brydd seg om noen av hankjønn, og at hun har elsket bare tre mennesker, Rosina, Rosinas mor og en venninne som viser seg å være Augustus’ grandtante. Prins Potenziani lider av at «et innfall av naturen hindret ham i å bli noen kvinnes ektemann, eller elsker», og han «gjorde alt for å skjule sin hemmelighet». Antyder hun med navnet av han var impotent? Rosita fikk giftemålet annullert fordi ekteskapet ikke var fullbyrdet. Han sier selv at han ønsket seg barn, og det er ting som sies før duellen som får meg til å lure på om Giovanni ble sendt inn av Potenziani til det han trodde var Rosita for å voldta henne og gjøre henne gravid. Er det flere som lurer på hva den scenen betyr?

Det er mye å ta tak i fra denne fortellingen, så i likhet med Kjell K føler jeg at jeg skulle ha lest den flere ganger for å få bedre tak i hva som skjer, se sammenhenger og forstå hva som er «forfatterens idé». Tror likevel jeg nøyer meg med en gjennomlesing denne gangen, så får jeg heller lese hva dere andre synes. De to lukteflaskene som dukker opp i første og siste kapittel har en tekst som vel betyr noe sånt som «Oppriktig vennskap», og tilfeldighetene har dermed bundet de fantastiske historiene sammen. Han forteller ikke om dette sammentreffet til den gamle damen. «… det var en følelse av at det i alt dette lå noe mer enn hun kunne forstå og som bare var bestemt for ham, en livsverdi, en hemmelig dybde, ja et tilfluktssted som han ikke kunne dele med andre mennesker, likeså lite som en kan dele sine drømmer med dem.» Som Lillevi er inne på, så ser han seg kanskje inn i speilet til slutt og lurer på om dette har forandret ham.

Jeg tror jeg må lese andre ting imellom disse fortellingene for ikke å bli "matlei" - det kan bli litt overdose å lese alle i ett strekk. Det er dermed ikke sikkert jeg kommer til å følge deres leseplan, men jeg vil droppe innom etter hvert som jeg leser.

En fin anmeldelse i bloggen din!

Jeg ble også begeistret for denne boka. Synes den er svært velskrevet. Den balanserer godt slik at den ikke blir så snill at den blir intetsigende, og heller ikke så utleverende at den framstår som et oppgjør.

Hva heter boka til fosli?

Takk for tipset - den skal jeg legge til i lista.

Å ja, denne hadde jeg glemt! Morsomt at du fant den igjen nå. Jeg har ikke kommet igang med Syv fantastiske fortellinger ennå, men var og fikk lånt den på biblioteket i går. Så nå skal jeg bare lese ferdig Linn Ullmanns De urolige før jeg starter på felleslesingsboka.

På vei hjem fra syden kommer jeg til å begynne på boka Frihet eller død av Niko Kazantzakis. Han har også skrevet den gode boka Fortell Zorbas, fortell., så det skal bli spennende med ei ny bok fra samme forfatter.
Ellers har jeg på lur Mens du hviler av Tomas Sjødin.

Hørte anmeldelse av "Håndbok for vaskedamer" på Bokprogrammet på P2, og den virket fristende. Med lovord også fra deg, så er den nå notert opp på lese-lista mi. Takk for tips :))

Skjønner deg godt. Jeg måtte ta et valg, og det endte med at alle bøkene av Nobelprisvinnerne kom i en hylle. Det er ikke helt optimalt i forhold til de andre hyllene men slik ble det nå.

Her er en eldre tråd om Nobelvinnere

Veit ikke om du opplever dette som et svar på ditt spørsmål, men skriver i vei likevel.
Jeg har laget en hylle som jeg kaller gjenleste, der jeg parkerer bøker jeg lest mer enn en gang. Skjønner ikke helt dette med lesestatus da dette forsvinner når du markerer "har lest".

Jeg har laga meg ei egen Bokhylle som heter Nobelprisvinnere. Der prøver jeg å samle bøkene av de prisvinnerne jeg har lest.. Det har blitt noen gjennom årene...

En helt ok reiselektyre, med mange artige beskrivelser av noen menns desperate handlinger og tanker.

Første bind i Knausgårds encyklopedi

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er i gang med et nytt bokprosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. "Om høsten" er den første boka i serien. Den andre heter "Om vinteren". De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" kommer ut senere i år. Selv begynte jeg med "Om vinteren" først, og denne har jeg omtalt her på bloggen for kort tid siden (linken går til bloggomtalen min). Hver av bøkene er illustrert av spesielt utvalgte kunstnere. Mens "Om vinteren" er illustrert med vinterbilder av Lars Lerin, er "Om høsten" illustrert med høstmotiver av Vanessa Baird.

Siden hver av bøkene dekker en fjerdedel av et år, er det naturlig at hver av dem er delt inn i tre - en del for hver måned. Hver av delene i "Om høsten" har i tillegg overskriften "Brev til en ufødt datter". Det er til denne ufødte datteren fortelleren henvender seg - i den grad han henvender seg til andre enn oss lesere. Etter å ha lest halvparten av bøkene som inngår i encyklopedien, har jeg dannet meg et inntrykk av at hele kroppen skal beskrives. Mens nesen, ørene og hjernen blir utførlig beskrevet i "Om vinteren", er det munn, fingre, kjønnslepper, ansikter og øyne - i tillegg til kroppsvæsker som piss og blod - som beskrives i "Om høsten". Og når det gjelder dyrene, får vi her høre om frosker, veps, niser, huggormer, maneter, grevlinger, lus, fluer og rovfugl. Det aner meg at disse temaene vil bli ytterligere supplert i de kommende bøkene i serien.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: få kan som Knausgård beskrive hva det skulle være, og ikke bare få dette til å høres interessant ut. I tillegg blir det stor litteratur av det. Og så er det atter slik at det er når han beskriver det universelt menneskelige at han er aller best. Eller når han skriver om litteratur.

I kapittelet om ensomhet skriver han om sin far, og for alle oss som har lest Min kamp-bøkene, gir dette sterk gjenkjennelse. Faren som ikke hadde venner, bare kollegaer. Faren som skydde det sosialt intime ...Var han noen gang ensom?

"Dette la jeg ikke merke til den gangen. Først da han døde og vi fant dagboken hans, kunne jeg se livet hans i det lyset. Han var opptatt av ensomhet, han hadde tenkt mye på det. "Jeg har bestandig kunnet gjenkjenne de ensomme", skrev han i dagboken. "De går ikke på samme måte som andre. Det er som om de ikke bærer noen glede, noen gnist i seg, enten de nå er kvinner eller menn." Et annet sted skrev han: "Jeg leter etter et ord for det motsatte av ensomhet. Jeg skulle gjerne finne et annet ord enn kjærlighet som er altfor utskjemt og utilstrekkelig. Ømhet, fred i sjel og sinn, felleskap?" Fellesskap var et godt ord for det. Det er det motsatte av ensomhet. Hvorfor han ikke kjente det, vet jeg ikke. Det er en av de gode følelsene i livet, kanskje den beste. Likevel gjør jeg ofte som ham, lukker døren bak meg og er alene. Jeg vet hvorfor jeg gjør det, det er godt å være alene, for noen timer å stå helt utenfor alle de kompliserte båndene, alle de små og store konfliktene, alle krav og forventninger, alle viljer og ønsker som bygger seg opp mellom mennesker, og som allerede etter kort tid blir så tett sammenvevd at både handlings- og refleksrommet innskrenkes." (side 142)

Og så skriver han sterkt og engasjert om Flaubert.

"Madame Bovary er verdens beste roman, om det er jeg ikke i tvil; det finnes en skarphet i den, en krystallklar følelse av rom og materialitet, som ingen annen roman hverken før eller siden har vært i nærheten av. Flauberts setninger er som en klut som dras over et vindu gjengrodd av eksos og skit, som du lenge har vent deg til å se verden gjennom. Følelsen du får da, når verden for første gang på lenge igjen lyser klart." (side 191)

Kan det vakrere sies? Er ikke dette i grunnen essensen i all god litteratur, der det graves dypere og bak fine fasader, og hvor ingenting er slik det tilsynelatende fremstår som? De fleste ønsker nemlig å fremstille seg i et bedre lys enn de kanskje strengt tatt fortjener, og må kompromisse for å få kart og terreng til å stemme. Men når en skarp observatør begynner å gå de vedtatte sannheter etter i sømmene, kan det dukke opp svært mye ubehagelig som mange kvier seg for å bli konfrontert med ... Dette gjør vel også noe med lesernes opplevelse av hva som er god og dårlig litteratur. Det som gjør vondt å lese, kjennes mer ekte enn det som er overfladisk og morsomt.

Det er utrolig mye nostalgisk gjenkjennelse i en del av tekstene i denne boka. Som når Knausgård skriver om morens knappeskrin. Alle mammaer på den tiden hadde et knappeskrin som barna opplevde som det reneste eventyr å få leke med. Det hadde i alle fall min mamma. Han skriver om telefoner, om oppkast, om termosen i ulike kontekster og på måter som jeg egentlig aldri har tenkt på før, om det skamfulle ved å være en lusebefengt familie og om tilgivelse ... Det er ikke et eneste aspekt som unngår forfatterens oppmerksomhet, og jeg kan ikke annet enn å beundre hans prosjekt. Dette er og blir spennende lesning!

"Det kan hende at du fester deg ved det, det kan hende du ikke gjør det, i løpet av et liv ser vi inn i tusenvis av øyne, de fleste glir ubemerket forbi, men så er det plutselig noe der, i akkurat disse øynene, som du vil ha, og som du vil gjøre nesten hva som helst for å være i nærheten av. Hva er det? Ja, ikke er det pupillene du ser da, ikke er det irisene eller de hvite legemene. Det er sjelen, det er dens arkaiske lys øynene fylles av, og det, å se inn i øynene til den du elsker, når kjærligheten er på sitt sterkeste, tilhører den høyeste lykken." (side 236)

Det er en fest når det kommer ut en ny bok av Karl Ove Knausgård - verken mer eller mindre! Denne boka er - sammen med "Om vinteren" - blant de beste norske bøkene som ble utgitt i 2015!

Nå da?

Det er en fin egenskap å kunne ta en sånn utfordring på strak arm. Og du skriver ikke kjedelig :))

Fin anmeldelse! Det må være morsomt å bli spurt om å skrive for NRKbok - du har grunn til å være stolt :))

Jeg har vanskelig for å tro at de får nye lesere på dette når leserne oppdager at det ikke er den type tekst de forventer, men interessant forsøk ;))