:-) Wow! FOR en samling! Imponerende!!!! Og så morsomt at du har vært med på å skrive en bok selv! Er den fremdeles tilgjengelig?

Nei, sikker kan vi nok ikke være, men det er absolutt en tolkningsmulighet som virker rimelig sannsynlig. Og uavhengig av hva en forfatter opprinnelig har lagt i sitt verk, så lever det jo videre og kan tolkes på forskjellige måter av leseren. (Jfr. for eksempel mange av sangene som ble brukt etter 22. juli.) Det er det som er så bra med god litteratur :D

Både i 2012 og 2013 leste jeg flere bøker av samme forfatter like etter hverandre (Falkberget, Steinbeck, Coetzee, Mykle), og det tror jeg at jeg skal fortsette med. I år er det Prøysen-år, så da har jeg planer om å gjenlese noen bøker av ham. Amalie Skram er også en dame jeg har lyst til å lese litt av i år.

Jeg ser at det er mest europeisk litteratur jeg har fått med meg i fjor, bortsett fra noen fra Afrika og litt russisk. Er nå i gang med Balansekunst av Rohinton Mistry, så det går kanskje som indisk siden handlingen er derfra, og forfatteren er født og oppvokst i Mombay før han bosatte seg i Canada. Tenker også å lese litt mer fra Russland, pluss fra Kina og Latin-Amerika.

Noen noveller må også med i leseplanen. Jeg har mange novellesamlinger stående i hylla, så jeg vil plukke litt lesestoff derfra. Er halvvegs i "England forteller", og regner med å få lest en til i Bokklubbens forteller-serie.

Så kan det godt hende at lesingen blir helt annerledes. Innfallsmetoden skal fremdeles være godt representert - ikke minst etter gode tips jeg får her inne om bøker jeg aldri ville funnet fram til på egen hånd :-)

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.

• Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.

• Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.

• Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...

Et mesterverk!

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet.

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart.

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen.

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen.

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ...

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt.

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen.

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette.

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt.

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia.

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk!

Her er linken til mitt blogginnlegg - med flere linker og bilder.

Jeg skal også lese samme utgave som deg Kjell. Jeg tar bøkene med meg på ferie, blir nok ikke så aktiv, men skal følger dere tett, og du skal ikke se bort fra at det kommer et innspill eller to.

Din gode omtale inspirerte meg til å lete opp boka på antikvariat, og nå har jeg begynt å lese. Ser ut til å bli en god start på leseåret ;-)

Forfatteren er fra et jordbruksdistrikt i Midt-England og den engelske jorden og landsbygden har hatt stor betydning for forfatteren når hun beskriver området i Middlemarch.

Hun har uttalt,
Et menneskeliv burde ha dype røtter i en eller annen jordflekk av hjemlandet…”

Som ung gikk hun imot faren og ble ateist og nektet å gå i kirken.
Det er vel derfor ingen overraskelse at hennes hovedperson i verket, Dorothea er så opptatt av religion at hun blir sett på som fanatisk. Dorothea er også intelligent og egenrådig noe som også er fremtredende trekk hos forfatteren. Eliot behersket flere språk og var svært samfunnsengasjert. At hun valgte å leve ugift med forfatteren Lewes og få fire barn med han vitner om en sterk kvinne. Denne form for sivilstand var ikke akseptert, men hun argumenterte heftig mot alle som anklaget henne for dårlig moral.

Eliot har vært et uskrevet blad for meg og jeg er imponert over hennes ettermæle. Hun sies å være den største engelske romanforfatter og har blitt kalt Englands Tolstoj.

Spennende reisemål du har valgt, Ava. Godt nyttår til deg!

Og ja, det gjelder å ikke irritere seg for mye over bagatellene. Så forresten denne nyttårshilsenen fra Åge Aleksandersen på nett i dag som handler litt om det...:
Godt Nytt År.. Liksom..

Jeg er en ivrig radiolytter. NRK p2 er favoritten gjennom morgentimene.
Politisk kvarter 0745 og kulturnyhetene kl 0805 er høyt prioritert.
Jeg registrerer at språket vårt forandrer seg, og tar veier som jeg nok forundres over.
Jeg har for lengst akseptert at kjøkken har blitt schøkken, og kjøtt er schøtt..
Har også på NRK hørt om schedekollisjon I Okstadbakken.. Merkelige greier.
Så også en reporter på tv fortelle om en mann som I Tour de France hadde problemer med sykkelscheden.. Stakkars menneske tenker nå jeg..
I dag registrerte jeg til min store glede at denne språklige rikdom også har inntatt P2.
Det blir liksom,, en egen scwung over de til tider veldig lokale kulturbidragene fra Oslobyen når de strømmer mot oss vakkert dandert i egentlig og liksom..
Denne liksomeringen og egentligeringen foregår nå overalt, hele tiden.
Innenfor min egen bransje, sang og musikk, har jeg I den siste tiden på div radiokanaler fått med meg mange lange og dype radiointervjuer om liksom storheten I forbindelse med de siste plateutgivelsene egentlig liksom..
Blir jeg iritert ? provosert ? forbannet ? egentlig liksom ikke..
Jeg kunne jo bodd I Sør Sudan.. eller Syria..
Vil nok påpeke at i min verden er det er stor forskjell på “det foregår krig liksom”
og . “det foregår krig”..
Vi får bare henge med og håpe at det egentlig ordner seg liksom.

Om noen år starter sangen vi alle kjenner kanskje sånn, egentlig liksom ?

Ja, vi elsker egentlig liksom dette landet
som det liksom stiger frem...

Hva alt dette har å gjør med en nyttårshilsen forstår jeg vel ikke.
Det ble bare sånn, med glimt I øyet,, liksom..

Ønsker Dere alle et Godt Nytt År..
Egentlig Åge Aleksandersen Liksom.

Grei avklaring som også antakelig forklarer hvorfor annonsen ikke er fjernet :)

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket avdette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Den franske forfatteren Gustave Flaubert fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Madame Bovary.
Romanen ble beskyldt for usedelighet og måtte gjennom en rettssak før den kunne utkomme i bokform i 1857.

Boken forteller om unge, vakre Emma som gifter seg med legen Charles Bovary og om hennes lengsler og drømmer etter romantikk, kjærlighet og spenning for sitt liv. Tilværelsen som legefrue blir slett ikke slik som Emma hadde sett for seg. Hun har lest så mange romaner og har så mange forestillinger om hvordan livet skal være. Ektemannen som er svært forskjellig fra Emma tolker hennes ulykkelighet som tegn på at hun er syk. Ektemannen forstår henne ikke, de er svært forskjellig og lever hvert sitt liv i ekteskapet, men Charles elsker henne høyt og gjør alt for at Emma skal være lykkelig. Emma er ikke lykkelig og innser at hun ikke burde ha giftet seg med legen.
Hver dag lengter, drømmer og håper Emma at noe spennende skal skje. Ektemannen kjeder henne, livet kjeder henne og hun føler seg ikke hjemme i den lille landsbyen hvor de bor.

Emma bruker dagene til å lese romantiske romaner, mote- og interiørmagasiner, mens drømmene om et annet liv stadig blir større. I sin jakt etter lykken begynner hun å handle både moteklær og interiør i håp om at dette kan bidra til en lykkeligere tilværelse. Da det viser seg at dette ikke tilfører noen endring i livet hennes innleder Emma et kjærlighetsforhold til Rodolphe og seinere til Leon. Hver gang tror hun at nå skal endelig livet hennes bli slik hun har drømt om, men hun blir forlatt av begge mennene og sitter igjen mer ulykkelig enn noen gang. Hun hater ekteskapet sitt og mannen sin, har kjærlighetssorg og den økonomiske situasjonen er kritisk på grunn av hennes kjøpegalskap.

Som leser lider vi med Emma og skjønner at hennes jakt etter lykken vil bli hennes undergang
Mens jeg leste tenkte jeg at Emma var en egoistisk og naiv kvinne som ødela sitt og familiens liv i sin jakt etter rikdom og lykke. Men jeg tenkte også at det var synd på Emma som var en romantisk sjel og som drømte om romantikk og kjærlighet uten å få det.
Fremdeles klarer jeg ikke bestemme meg for hvem Emma er og det er kanskje det som er forfatterens mening.

Emma Bovary har blitt en berømt skikkelse i verdenslitteraturen og romanen har blitt en sentral klassiker.

Forfatteren imponerer med sin beskrivelse av mennesker og miljø. Historien er ikke spesiell og personene er ikke bemerkelsesverdige, men med sin fortellerkunst klarer forfatteren å dra oss inn i boka og gjøre oss engasjert i hverdagen og livet til menneskene der.
Jeg liker veldig godt forfatterens måte å fortelle historien på.

Det har blitt gjort en pussig sammenligning mellom Don Quijote og Emma Bovary og det syntes jeg var ganske treffende og ikke minst veldig morsomt.
Don Quijote som har forlest seg på ridder-romaner og jakter på vindmøller og Emma Bovary som har forlest seg på kjærlighetsromaner og jakter etter lykken.

Historien om Emma Bovary er en tragisk beretning, men er også til tider veldig morsom.

Glad for at jeg kom over denne boken og siden den også er filmatisert skal jeg selvfølgelig se filmen.

Terningkast 5 :)

Har startet og syntes dette virker veldig lovende :)

Jeg løfter opp denne advarselen igjen siden annonsen fremdeles ikke er fjernet.

Odd Børretzens ord ved årsskiftet 31.12.2007

jeg vil si noe om å lytte
om å sitte helt rolig
og høre at jorden puster

jorden puster langsomt

det er, tror jeg, mye godt å si
om å høre at jorden puster
sånn som jorden har pustet i millioner av år

jeg vil si noe om å drømme
drømme om et land
en jord
en verden uten lange kniver
hvor barn går på skole
hvor du ikke hører noen skrike
fra noen kjeller
hvor du hører vinden som
synger i en park
hvor gamle folk sitter helt
stille og mater duene
om å drømme
om en verden som smiler langsomt mot skyene

det er, tror jeg, mye godt å si om å drømme

det er mye godt å si om å vite at tiden ikke går

det er vi som går
toget som går
alle verdens klokker som går
tiden går ikke .
den ligger stille og venter
som tiden alltid har gjort

og det er mye godt å si om å vite
at når et eldgammelt år dør
så blir det født et nytt samme natt
og det er mye godt å si om å håpe
at det neste vil smile til oss
som et nyfødt velpleiet barn
som smiler nede i en hvit seng

det er mye godt å si om å drømme
om neste vår

det er mye godt å si om å
sitte helt stille og høre at
jorden puster

det er mye godt å si om å
sitte helt stille
og håpe
og drømme
og merke
jordens langsomme tålmodige puls

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg!

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?

Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ...

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke så snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ...

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en så spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående.

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer.

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ...

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren?

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt.

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen.

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Kjære alle Bokelskere, jeg ønsker dere en fin nyttårsfeiring.

Takk for et fint bokår med dere her inne og Et Godt Nytt År ønsker jeg dere alle.

Avslutter dette året med et fint lite dikt av Andre Bjerke:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.