Så hyggelig at du synes det! Denne boka kan jeg virkelig anbefale! En ung og lovende fortellerstemme jeg er veldig sikker på kommer til å gjøre seg mer og mer gjeldende innenfor norsk litteratur i årene som kommer!

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser.

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.

En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ...

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham.

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta.

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig!

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju.

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen.

Den gode historien!

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger. Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia.

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb.

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene.

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ...

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ...

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept.

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake.

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv. Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og vedlegger en link.

Ja, det mener jeg!

Mesterlig fra Oksanen - igjen!

Tidligere denne uka var jeg på Litteraturhuset og hørte Sofi Oksanen bli intervjuet om sin siste bok - "Da duene forsvant". Det var en veldig fin opplevelse, og ikke minst var det svært interessant å høre henne fortelle om hva hun hadde tenkt underveis i skrivingen og hva denne boka egentlig handler om. I boka har hun ønsket å fokusere på krigsårene 1941 - 1945 og begynnelsen av 1960-årene - begge perioder turbulente i Estlands historie. Under andre verdenskrig opplevde Estland en dobbelokkupasjon. Da resten av Europa ble fri etter Hitler-Tysklands fall, ble Estland atter okkupert av Sovjetunionen. Kun fem dagers frihet opplevde landet. Plutselig måtte man forholde seg til sin tidligere fiender igjen, og det var de som var "flinkest" til å snu kappa etter vinden, som klarte seg best. Med dette som bakteppe gikk utviklingen videre ... Det er klart det må ha gjort noe med landets historie.

I bokas åpningsscene befinner vi oss i Nord-Estland. Landet er under sovjetisk okkupasjon, og det er ham vi skal bli kjent med som frihetskjemperen Roland som fører ordet, som er boka jeg-person i noen løsrevne kapitler i en bok som ellers fortelles i tredjeperson. Han og fetter Edgar er ute i felten. Dvs. nokså tidlig har Roland mistanke om at hans feige fetter har stukket av. For fetteren er ikke egnet for kamp, og selv ikke tanken på et fritt Estland får ham til å være villig til å ofre noe som helst. Ja, det skal sagtens vise seg at det eneste Edgar er villig til å ofre noe for er redningen av sitt eget skinn. Det er han til gjengjeld villig til å ofre alt for.

"Før jeg rakk å tenke etter, nikket jeg og var på vei med beskjed om at vi dro for å beskytte flyktningene, selv om Edgar sikkert hadde brakt det på bane i håp om å slippe unna et nytt angrep og derved berge skinnet. Han kjente det svake punktet mitt. Hjemme hadde vi alle sammen etterlatt kjærester, forloveder og koner, det var bare jeg som så kvinnen min som en grunn til å forlate kampen. Men jeg forsikret meg selv om at valget var fullstendig hederlig, ja til og med fornuftig." (side 15)

Edgar gifter seg senere med Juudit, men ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hva det er med Edgar som gjør at han ikke engang er opptatt av å fullbyrde det slik man forventer av en mann, er det vanskelig å få øye på. Kanskje er han seg selv nok også her? Ikke bare vansmekter Juudit i ekteskapet, men hun er også nødt til å late som om ekteskapet er lykkelig overfor omgivelsene. Det faller også Edgar tilsynelatende lett å finne frem til sine gentlemannsfakter når andre ser på. Men dette skrus av så snart de er alene.

Så blir Estland okkupert av nazistene. For noen fremstår de som redningen fra det gudeløse Sovjetunionen og de forhatte bolsjevikene. Og det gjelder å være inne med de rette for å overleve også nå. Roland mister ikke sin sjel oppi dette, mens fetteren Edgar atter vet å sno seg. Juudit er på sin side desperat av kjærlighetslengsel, og utstyrt med et oppdrag om å infiltrere tyskerne og dermed kjempe for et fritt Estland, skjer det som ikke burde skje: hun forelsker seg i en av fiendens menn. Det er tale om ekte kjærlighet fra begges side - men en kjærlighet med helt umulige vilkår. Dessuten er det farlig for dem, særlig ettersom krigen skrider frem og nazistenes posisjon atter er truet. Dessuten oppdager Edgar forholdet, og da blir det riktig farlig. Men for Juudit er forholdet redningen - uten sin tyske elsker ville hun ikke hatt noe å leve for.

"Foran alle disse menneskene, guttevalpene, skrapselgerne og gatefeirne oppførte SS-Hauptsturmführer seg på den måten, lot henne løpe til bilen for å ta avskjed, enda vinden limte nattkjolen til lårene og lot silken gli ned av skuldrene, og han belønnet blottingen med å kjærtegne øret hennes. En sånn mengde uanstendighet, en sånn berøring som hørte til mellom laknene i de private budoarene, en sånn mengde ømhet midt i gata, en sånn berøring som ikke var for et ludder. Edgar hadde sett hvordan krigsbrudene ble behandlet, her var det noe annet. En sånn berøring er bare for én her i livet, mange får aldri oppleve den." (side 179)

Så vakkert, så skjørt og så farlig - fordi kamelonen og svikeren Edgar, Juudits egen ektemann i navnet (men ikke i gavnet), bevitner det hele og skjønner hva det dreier seg om ... En ektemann hun ikke kommer fra, fordi man rett og slett ikke skilte seg på den tiden, men var prisgitt det feilaktige valget man en gang hadde foretatt, en gang og for alltid til døden skilte dem fra hverandre ...

Parallelt følger vi ekteparet Edgar og Juudit Parts i begynnelsen av 1960-årene. Edgar har blitt kamerat Parts, og kamerat Parts skriver bok. Han skriver bok om sin og andres roller under andre verdenskrig, og han dikter seg selv inn i boka som helt, mens han gir de fleste andre skurkeroller. Bl.a. levnes fetteren Roland ingen ære. Hvor ble det forresten av ham? En historieforfalskning som dessverre ikke er fjernt fra hvordan det foregikk under kommunistveldet, hvor det gjaldt å slette alle spor fra fordums estisk storhet og erstatte dette med en kommunistisk vi-følelse som ikke tillot separatistisk tankegods. På litt avstand kan vi betrakte Juudit, som er blitt en alkoholisert og fetladen sjuske, som lar alt rundt seg forfalle. Hva skjedde egentlig med henne underveis?

Jeg kjenner til at denne boka har fått litt lunken mottakelse av enkelte anmeldere. Bl.a. er boka kritisert for å være noe rotete bygget opp. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne beskrivelsen, all den tid kapitlene er tydelig merket med årstall, og det forhold at persongalleriet ikke er stort eller vanskelig å få oversikt over. Boka handler i all hovedsak om Roland, Edgar og Juudit, mens alle andre bare er bipersoner. Og det handler om å takle en kaotisk situasjon i et land med mye svik, hvor man ikke kan være trygg for angiveri, heller ikke innad i sitt eget ekteskap.

Oksanen skriver som en gudinne, og jeg elsker hvordan hun noen ganger ikke avslutter setningene, men bare fortsetter og fortsetter, like fullt med korrekt bruk av tegnsetting sånn ellers, selv om bruk av punktumene altså er sparsomme. På den måten får fortellingen noe fortettet over seg, og som leser fikk jeg følelsen av at forfatteren holdt meg i et strupetak og nektet å slippe før jeg hadde fått med meg alt. Det er for øvrig en hel del symbolikk i boka, som tilstedeværelsen på Litteraturhuset tidligere denne uka hjalp meg med å forstå bedre. Som at tittelen på boka - at duene forsvant - er et bilde på at nazistene faktisk spiste dem opp. Og siden duer er et symbol på fred, kan dette tolkes som at nazistene spiste freden. Oksanen presiserte også under intervjuet at det aldri er tilfeldig hvilke navn hun velger på hovedpersonene sine. Jeg liker for øvrig at hun skriver historisk korrekte bøker, og at hun gjennom sitt forfatterskap på et vis har viet seg til Estland, hennes mors hjemland, og dermed bidrar til å gi andre verdenskrig-elskere som meg mer kjøtt på beina i forhold til å forstå hva de baltiske landene faktisk har gjennomgått i årenes løp.

"Parts husket godt at da hammeren og sigden ble heist i standa på Lange Hermann 22. september 1944, var det ikke flagget til Hitler som ble fjernet, det var Estlands eget. Selvstendighet i fem dager. Fem dager med frihet. Parts så flagget selv, men i manuskriptet kunne han naturligvis ikke nevne det, for Sovjetunionen befridde Estland fra hitleristene. Hva med Roland, hadde han sett det samme, og hvis så var, hadde han klart å løsgjøre seg fra synet?" (side 290)

Det kan faktisk ikke bli annet enn terningkast seks denne gangen!

Livet er en ensom sak ...

Det er ingen tilfeldighet at jeg nok en gang har plukket opp en Ingvar Ambjørnsen-bok. Ambjørnsen har en enorm produksjon bak seg, og jeg har langt fra lest alt av ham. Ikke alt treffer like godt, men det som treffer gjør det til gjengjeld til gangs. "Natten drømmer om dagen" er en slik bok. Og det er stemningen som treffer. Kanskje også det outsider-aktige som i grunnen hefter ved alle hans bøker ...

"Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jeg begynte å ta meg nedover mot Veggeli, så jeg taket på hytta inne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høstfarget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Så tok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fant under hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på listverk, eller under store blomsterpotter, dersom de har slikt stående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jeg kan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg hadde låst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk. Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. To soverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite bad uten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå mot kvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik og lytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med stedet.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våken dersom jeg ikke fant noe spiselig ..." (side 9)

Sune har trukket seg unna folk og har beveget seg mot skogen, hvor han vandrer fra hytte til hytte, som han bryter seg inn i. Men han er ikke som innbruddstyver flest, for han behandler hyttene med respekt og etterlater seg alltid det meste i den skjønneste orden. Det eneste han stjeler er maten han finner, og kanskje et og annet klesplagg når han finner dette nødvendig. Aller helst vil han være alene, men det er vanskelig å isolere seg fullstendig fra omverdenen skal det vise seg. Selv Sune har et nettverk som krever at han er til stede - i alle fall av og til. Samvittigheten hans gjør dessuten at da han treffer på Vale, en ung asiatisk kvinne med ødelagte og verkende hender, klarer han rett og slett ikke å overlate henne til sin egen skjebne. Etter dette blir ikke vandringen i skogen som før ... I stedet for å gå mutters alene, har han nå et menneske å ta seg av.

Sune og for den sakens skyld vennene hans holder seg langt unna myndighetene generelt og politiet spesielt. De handler ut fra nokså korte tidsperspektiver, hvor det handler om den neste rusen eller den neste kvinnehistorien som kan gi dem et øyeblikks sjelefred. På den ene siden handler det om en dyp og inderlig frihetstrang, om å slippe unna forpliktelser - på den annen side handler det om å høre til et sted. Kanskje er det her samvittigheten tross alt melder seg? Den virkeligheten som beskrives ligger kvantesprang fra det vi vanligvis forbinder med kos og hygge og hytteliv. Og for meg som selv vokste opp med hytte i øvre Telemark, nettopp i de traktene hvor Sune vandrer fra hytte til hytte, og hvor vi alltid pleide å legge nøkkelen oppe på listverket over hyttedøra (i tilfelle vi skulle glemme den hjemme), skaper dette et aldri så lite gufs fra fortiden. Var det virkelig så opplagt hvor nøkkelen ble gjemt? Og kunne vi i grunnen vite om noen hadde vært der siden sist vi selv var der?

Som et årvåkent dyr med en hørsel som virkelig kommer godt med, hører Sune etter lyder av for ham "uvedkommende", uten tanke for at det er han - ikke de andre - som faktisk er nettopp "uvedkommende". Noen ganger kommer samvittighetskvalene riktignok kastende over ham, og da hender det at han foretar enklere vedlikeholdsarbeid eller hogger ved. Som om dette skal rettferdiggjøre alle innbruddene han foretar seg på sin ferd.

I Ambjørnsens bøker og kanskje i særdeleshet i novellesamlingen "Natt til mørk morgen", er det outsideren som går igjen. I så måte har romanen "Natten drømmer om dagen" noe erketypisk Ambjørnsensk over seg. Det er dystert, mørkt og noe dessillusjonert over det hele, og som tittelen antyder - her forfølger nattens mørke også dagene. Få forfattere klarer som ham å beskrive naturen så levende. Jeg tror faktisk det bare er Per Petterson som når opp, og som kanskje til og med passerer Ambjørnsen, når det gjelder å beskrive naturens magi. Tendensen i Ambjørnsens romaner er for øvrig at det meste av handlingen foregår på det indre plan og ikke i særlig grad i det ytre. "Natten drømmer om dagen" er en av hans virkelig bedre romaner. Her blir det et sterkt terningkast fem! Avslutningsvis må jeg nevne at Ivar Neergård leste lydbokutgaven helt nydelig.

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja.

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist.

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene. Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk.

Takk! ;-)

Rettsdrama på sitt beste!

Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.

Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet.

Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde.

"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)

Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser.

Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ...

Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans.

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er.

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren - Knut Ofstad - få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

Det er mulig at du er inne på noe der. Og jeg har forsøkt å komme på bøker jeg har lest, hvor man kommer veldig tett inn på psykiatrien på en (for meg opplevd) givende og interessant måte. Her er noen:

• "De gales hus" av Karin Fossum
• "På St. Jørgen" og "Professor Hieronimus" av Amalie Skram
• "Skråninga" av Carl Frode Tiller
• Janet Frames bøker (hvor mange av dem handler om hennes egen historie innenfor psykiatrien)
• "Mitt urolige sinn" av Kay Redfield Jamison
• "Ansikt til ansikt" av Claudia Reilly
• "Gjøkeredet" av Ken Kesey
• "Gjennom ordene" av Marie Cardinal
• "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" av Hannah Green
• "Ordensforstyrrelse" av Richard Yates
• "Skammen" av Bergljot Hobæk Hoff

Ja, du tar feil. Jeg er veldig altoppslukende og leser det meste. "Jeg lovet deg aldri en rosenhage" er noe av det vnnondeste og vakreste jeg har lest. Bare for å ta ett eksempel. Men
"En dåre fri" fenget meg imidlertid ikke. Kanskje var det en tabbe å "lese" den som lydbok ...

Den tredje og siste boka i trilogien

(Dersom du ikke har lest bok 1 og 2, bør du vente med å lese min omtale - ellers risikerer du at noe av spenningen med bøkene blir ødelagt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for Aomame og Tengo, som har kjent hverandre helt siden barneskolen og aldri har glemt hverandre, til tross for at de ikke har sett hverandre siden de var 10 år. Vi ble dessuten kjent med Fukari som hadde skrevet en roman som heter "Luftpuppe" og som handler om "little people" - en roman Tengo omskrev og som Fukaeri vant en litterær debutantpris for. Fukaeri var på flukt fra en farlig sekt, og etter hvert skal det vise seg at tilværelsen heller ikke er ufarlig for Aomame og Tengo. Før vi forlater bok nr. 1, introduseres vi dessuten for en slags parallell virkelighet - 1Q84 ...

I bok nr. 2 får vi vite mer om den hemmelige sekten, samt det faktum at Aomame er en leiemorder som har planlagt å ta livet av lederen av sekten Sakigake. Utgivelsen av "Luftpuppe" har ført til at Tengo og ikke minst forlagskontakten hans Komatsu ikke lenger er trygge. Det de har trodd var ren fantasi, viser seg å være virkelig. Little people eksisterer virkelig, og de er noen riktig så ondskapsfulle skapninger. Samtidig får vi vite om samtlige av hovedpersonenes oppvekst og bakgrunn. Og i god Murakami-stil er det ingen av dem som har hatt det enkelt her i livet. Så forsvinner Fukaeri, som en stund har bodd hos Tengo og som har funnet ut at hun/de blir overvåket, og Aomame lykkes virkelig i å ta livet av lederen av sekten - med den følge at også hun må flykte.

I innledningen til bok nr. 3 er lederen av Sakigake død og Ushikawa er satt på jobben med å oppspore Aomame, og for den saks skyld også Tengo. I mellomtiden har Aomame gått i dekning i 1Q84, hvor hun har forskanset seg i en leilighet hun aldri forlater. Og hvor hun til stadighet plages av en lisensoppkrever fra NHK ... Mens Tengo befinner seg et helt annen sted og pleier sin far, som ligger på dødsleiet. En far som i sin tid nettopp var NHK-lisensoppkrever og som når han dør, ønsker å bli begravet i sin NHK-uniform. Så oppdager Aomame at hun er gravid, uten at hun har vært sammen med noen mann på det tidspunktet hvor barnet ble unnfanget. Hun er overbevist om at det er Tengos barn hun bærer på, og mens hun venter og håper på en gjenforening med ham, underholder hun seg med trening og lesing av Proust ... Vil de noen gang ses igjen, og hvem er egentlig de som er truende nær og som hun for all del må unngå å komme i klørne på?

På samme måte som de to foregående bøkene var også bok tre (langt på vei) spennende og godt skrevet. Samtidig må jeg medgi at jeg ble skuffet over slutten. Det sparkes opp så mange baller og jeg opplevde at mange av dem slett ikke landet til slutt. Jeg ønsker ikke å gå i detalj på dette, fordi dette kan ødelegge leseopplevelsen for andre. Det jeg kan si er at jeg nok hadde forventet mer action på slutten, og kanskje også et skikkelig klimaks. I stedet ble det hele nokså tamt og tidvis noe uspennende. Klarere paralleller til George Orwells "1984" skal man virkelig lete lenge etter, men også dette ble liksom litt forutsigbart. Samtidig er triologien en nydelig historie om en kjærlighet som utholder alt og som aldri slukner, uansett hva som skjer. Selvsagt må det bli en film av denne triologien! Og FOR en film det kommer til å bli! Fordi boka er så godt skrevet og fordi dette er litt av et prosjekt, får jeg meg ikke til å gi noe annet enn terningkast fem her heller. Men et betydelig svakere terningkast fem enn det som er gitt for bok 1 og 2 blir det definitivt!

Og dermed er en lydbokopplevelse på anslagsvis 48 timer omsider over - med glitrende Duc Mai-The i oppleserrollen!

Om mentoring i teori og praksis

Jeg har skrevet om boka på bloggen min og vedlegger en link her.

Innføring i kognitiv terapi

Fullversjonen av min omtale ligger på bloggen min, og her vedlegger jeg en link til denne.

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialfelt. Dessuten er han spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han driver Norges eneste klinikk for hykondere, har i flere perioder sittet i styret for Norsk Forening for Kognitiv Terapi og er medlem av Academy of Cognitive Therapy. (Kilde: Wikipedia)

Wilhelmsen har utgitt en rekke bøker som omhandler kognitiv terapi; "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000) og "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997" - i tillegg til herværende bok "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004).

"Sjef i eget liv" består av tre deler; en om pasienthistorier, en om diagnoser og en om ulike terapeutiske teknikker (som jeg har tatt med i min fullstendige omtale av boka på bloggen min).

I den første delen møter vi Inge som nesten har ødelagt sitt ekteskap med sin sykelige sjalusi, Siri som føler at livet hennes er ødelagt etter seksuelle overgrep i oppveksten, Håkon som tidligere var en vellykket forretningsmann og som etter amputasjon av det ene beinet og sterke smerter føler at han er verdiløs som menneske, Kari som har helseangst og tror hun kan dø når som helst og flinke Turid som bare synes det perfekte er godt nok og som synes alt annet er og blir mislykket. Felles for alle er at de kan oppnå bedring ved hjelp av kognitiv terapi.

Wilhelmsen oppfordrer alle til å være sjef i eget liv. For å være det, må vi ha hensiktsmessige holdninger til oss selv og andre, som virkelig hjelper oss til å utøve denne sjefsrollen. Men for å være med på oppturene, må man også tåle nedturene!

Og med dette har jeg fullført enda en spennende bok som er ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen (den første var "Kongen anbefaler holdninger til folket") - og det blir garantert ikke den siste. Wilhelmsen skriver lett og levende med eksempler fra det virkelige liv, og introduserer utover i boka de ulike fasene i kognitiv terapi. Og for meg som først og fremst er interessert i å lære mer om de kognitive teknikkene, synes jeg det meste av det han skriver om har overføringsverdi til kognitiv coaching. Dette er et felt han åpenbart kan og har bred kunnskap om, og som han brenner veldig for. Jeg savnet kanskje noe mer av den strukturen jeg opplever fra lærebøker, men innser samtidig at det er litt urettferdig overfor forfatteren å la dette trekke ned mitt helhetsinntrykk av boka. Dersom man bare har tenkt å lese bare en bok om kognitiv terapi (for å få en viss forståelse av hva det dreier seg om), så kan jeg meget vel anbefale nettopp denne boka. Jeg gir terningkast fem!