Har du sett TV-serien trenger du ikke lese denne boka, den er helt lik.

Dette var mitt første bekjentskap med forfatteren, men frister absolutt å lese flere av henne etter å ha lest Smilefjes...

Suveren historiefortelling!

Litt om forfatteren:

Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist.

Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.

Bakgrunnen for boka:

Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ...

Hva boka handler om:

"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord).

Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc.

Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.

"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)

Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)

Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe.

"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)

Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)

Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister).

En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter.

Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden.

Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)

"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)

Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)

Min vurdering av boka:

Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter.

"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter.

Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka.

Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gikk flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der.

Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning.

Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!

Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!

Pageturner om tarmen!

Berit Nordstrand (f. 1966) er en norsk lege med spesialisering innenfor farmakologi og rus- og avhengighetsmedisin, forfatter og foredragsholder. Hun har utgitt flere bøker om kosthold og helse. "Tarmens medisin" er hennes siste bok. Denne handler kort og godt om en 6-trinnsmetode for å endre tarmfloraen og få store helsegevinster av dette.

Boka er delt inn i fem deler. Den første delen handler om tarmens medisin, og tar for seg tarmens funksjon, konsekvensene av en svekket tarmbakterieflora (forvirret immunforsvar), og hvordan man løser utfordringene med dårlig tarmhelse. I andre del presenteres 6 trinn for bedre tarmhelse. I del tre presenteres oppskrifter på alt fra fermentering av grønnsaker til baking av surdeigsbrød. Del fire har overskriften "Nødhjelp" og handler om irritabel tarm, autoimmune lidelser, ADHD og autisme, depresjon, demens og nevrogenerative lidelser. Del fem inneholder sjekklister for ulike lidelser, dvs. hvilke prøvesvar som kan være relevante for evt. å utelukke eller bekrefte mangelsykdommer før man tyr til medikamentell behandling. Dessuten finner vi ordliste, kildehenvisninger og register i denne delen.

Essensen i bokas første del er at vi må spille på lag med tarmfloraen dersom vi vil sikre oss god helse. Vi får de bakteriene vi forer, og dersom vi bare tilbyr dem dårlig mat, får vi oppvekst av de dårlige bakteriene. De gode bakteriene dør. Dermed skapes en ubalanse i kroppen, som kan gi seg utslag i mange helseplager.

"Hjernen registrerer både prompegass og tarmlekkasje, musklene verker, og bukfettet vokser. Hjernen har problemer med å fornye sine egne celler i mangel på råvarer fra en sliten tarm. Dere nyttige bakterier ber i deres stille, mens de dårlige bakteriene herjer, setter sitt preg på matsuget og får kroppen til å fylle på med enda mer dårlig mat. Når de ugunstige bakteriene får prege hylekoret, er det søtsug og matsug som gjelder. De blir aldri tilfreds og får kroppen til å "gresse" som om den var ei ku". (side 15)

Det er særlig to bakteriestammer som det er gunstig å ha i tarmene sine. Den ene er bifidobakterier og den andre er laktobasiller. De første er spesialister på å holde gjærsoppen Candida og dårlige bakterier i sjakk, og de andre produserer B-vitaminer og hjelper blant annet kalsium inn i kroppen. Dessuten bryter de ned døde bakterierester som ellers kunne ha gitt betennelse. Begge deler sikrer man seg gjennom å spise fermentert mat.

Omega 3 er viktig for hjernen, og mangel på dette kan svekke følsomheten for insulin og gi type 2-diabetes dersom man er disponert for dette. Fysisk aktivitet kan bremse forfallet av hjerneceller i hukommelsesbanene hos eldre og bedre deres kognitive funksjon. Og slik ramser forfatteren opp forhold som er viktig for å bedre vår helse - både på kort og lang sikt.

"Tryptofan for et lysere sinn
Du vet nå at et rikt mangfold av hjelpsomme tarmbakterier er avgjørende for å holde produksjonen av tryptofan oppe. Tryptofan er en aminosyre som kroppen ikke kan lage selv, men den er påkrevet som byggekloss når hjernecellene skal produsere lykkekjemi eller serotonin. Det er økosystemet i tarmen som påvirker hvorvidt tryptofan blir brutt ned eller gjort tilgjengelig for kroppen og hjernen. Lite tryptofan er forbundet med depresjon." (side 26)

Men hvorfor blir ikke alle syke? spør Nordstrand. Fordi vi er like forskjellige innvendig som utenpå. Imidlertid sliter mange med diffuse helseplager uten engang å vite at det er en helseplage. Uansett - et forstyrret tarmbakteriemangfold utvikler forskjellige symptomer hos genetisk ulike individer, påpeker Nordstrand.

"Myndighetene definerer grenser for hva vi kan tåle av kjemikalier i maten vi spiser. Grensene endres til stadighet, samtidig som de varierer fra en råvare til en annen. Er det mindre farlig med et plantevernmiddel i bananer enn i appelsiner? Er trygghetsgrensen endret fordi plantevernmiddelet er blitt mindre farlig, og hvem er det farlig for? Er det kreftrisiko for kroppens celler som avgjør, eller tar myndighetene også hensyn til at plantevernmidler, tilsetningsstoffer og miljøgifter kan drepe våre venner mikrobene?" (side 29)

Og hva med "coctaileffekter"? Heldigvis er det nedsatt et utvalg som skal granske dette. For antall plantevernmidler er doblet siden 1977, samtidig som antall kontroller er halvert. I dag blir bare de mest spiste råvarene kontrollert. De kontrollene som er utført viser urovekkende mye mengder med plantevernmidler - godt over grenseverdiene. Av den grunn anbefaler Nordstrand at man holder seg til økologisk dyrkede grønnsaker og frukt. Avlingene er lavere, prisene høyere - men maten er sunnere og sikrere.

Utviklingen i vårt kosthold viser at vi har gått fra fermentert, næringsrik, naturlig fet og syrnet mat til kjemisk konservert, raffinert, næringsfattig, mager og søt mat. (side 35). Samtidig har vi som befolkning blitt fetere og fetere. Nordstrand anbefaler oss derfor å fermentere og melkesyregjære maten eller heller handle syrlig enn søtt. Hun presenterer oppskrifter på hvordan man kan lage beinkraft av knoker, skinn og brusk, og hun anbefaler vill fisk fremfor oppdrettsfisk. Hun anbefaler belgfrukter, korn, nøtter og frø som helst skal bløtlegges og spires før man spiser maten. Og hun anbefaler at man spiser surdeigsbrød - dvs. slik brød ble laget i gamle dager. Det handler også om å tilberede maten uten å ødelegge proteinene, og hun viser til at for hurtig oppvarming av mat kan gi betennelse i kroppen. Årsaken er at det skapes oksidativt stress i kroppen. Forsiktig oppvarming er derimot viktig. Underveis kommer hun med mange mattips.

Kapittelet om 6 trinn til bedre tarmhelse handler om følgende:
1. Sikre deg fermentert mat og drikke
2. Spis lavkarbo - reduser inntaket av karbohydrater og sikre deg godt fett
3. Beinkraft, animalske råvarer fra beitedyr og sjømat
4. Nok fermenterbare fibre og antioksidanter
5. Bløtlegg korn, belgfrukter, nøtter og frø
6. Grønn te, rødvin, kakao, sjokolade, kaffe og uraffinert søtt

Teoriene og innvendingene mot lavkarbodietter har vært mange i årenes løp, men selv har jeg merket meg at denne dietten har overlevd likevel. Folk går på lavkarbodietter som aldri før. Selv gikk jeg på denne dietten i tre år, med godt resultat. Det er viktig å presisere at dette ikke handler om ekstremvarianten med inntak av mengder med bacon og den slags, men at det handler om å styre unna de verste raske karbohydrat-kildene. For egen del følger jeg fremdeles mange av de gode prinsippene ved lavkarbodietten, men er ikke fanatisk hva gjelder brødmat, selv om jeg også forsøker å begrense dette.

"Ett land i EU ser imidlertid ut til å ha stanset den bekymringsfulle fedmeepidemien. Vårt naboland Sverige er, så vidt jeg vet, det eneste landet som kan peke på en positivt vektutvikling. Det kan selvsagt ha ulike forklaringer, men en trolig forklaring er svenske myndigheters anbefaling av lavkarbodietter. De gikk ut med en slik anbefaling allerede i 2008, utløst av en tilsynssak mot den kostholdsengasjerte Annika Dahlqvist. Hun hadde oppnådd vektreduksjon selv ved å kutte ut sukker og stivelse og hadde suksess i sin egen legepraksis med lavkarbo til overvektige og til pasienter med begynnende type-2-diabetes.

Etter to års studier kom svenske helsemyndigheter til en konklusjon: Legen hadde helt rett. Det svenske helsedirektoratet gjorde helomvending. Kostråd ble endret, og utviklingen i ettertid taler for seg." (side 55)

Der er ikke Norge ... I stedet bruker man mot dietten at den har like dårlige varige effekter som alle andre såkalte quick fix-kurer ... Ja, det er kanskje ikke så rart all den tid varene som tilbys i butikkene er tilpasset helt andre kostholdsråd fra myndighetene. Dermed er det ikke mulig å forholde seg til det ordinære utvalget av varer i butikkene etter endt vektnedgang, hvor man ønsker å leve normalt igjen. Matvareutvalget tilpasses selvsagt de til enhver tid gjeldende normer for hva et vanlig kosthold bør bestå av. I det siste har også proteinrike matvarer fått gjennomgå i mediene. Men dette er et marked som er kommet for å bli, og jeg håper at i det minste produsentene forstår at det er en del å tjene på å tilby kundene et variert utvalg av proteinrik mat, slik at dette ikke forsvinner som "nok en motebølge".

Tallerkenmodellen er velkjent for alle som har prøvd å gå ned i vekt, og ønsker å finne suksess-formelen for et kosthold det er mulig å leve med resten av livet, uten å risikere å gå opp i vekt igjen. Minst halve tallerkenen skal dekkes med grønnsaker, 1/4 med animalsk protein og 1/4 med stivelsesrike matkorn (evt. enda mer grønnsaker). Tallerkenen bør inneholde naturlig og skånsomt behandlet fett, og inntaket av rotgrønnsaker (dvs. grønnsaker som vokser under jorden - typisk poteter og gulrøtter) må ikke overdrives. "Alt med måte, så går det fint!" (side 59)

Nordstrands bok om tarmen og kosthold for å holde tarmfloraen i orden, er uhyre interessant og den reneste pageturner. Selv leste jeg hele boka ut på mindre enn et døgn, fordi jeg rett og slett ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fikk så mange aha-opplevelser underveis, og jeg ble kjempeinspirert! Jeg er allerede i gang med å planlegge å lage beinkraft, og å fermentere grønnsaker. Dette skal bli moro!

Denne boka anbefaler jeg av hele mitt hjerte! Måtte riktig mange finne frem til den! Boka inneholder mange vanskelige begreper, men disse er svært pedagogisk forklart, slik at boka er både tilgjengelig og lettlest. Dessuten er det ikke meningen at man skal gå rundt å huske absolutt alle begrepene, men i stedet bruke boka som et oppslagsverk som aldri er langt unna når man trenger den.

Les Anne Bitsch´ essay og bli litt klokere!

Det er litt mer enn et halvt år siden jeg leste Anne Bitsch´ sterke selvbiografiske bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter". Boka gjorde et så sterkt inntrykk at jeg selvsagt måtte få med meg denne siste bokutgivelsen, som er et essay skrevet som et brev til en datter forfatteren aldri har fått. Derav tittelen *"Brev til en ufødt datter". Anne Bitsch har valgt ikke å få barn fordi hun ikke har stolt på sin egen foreldrekompetanse, etter en dysfunksjonell oppvekst uten gode foreldreforbilder.

"Kjære Emma.

Jeg skriver til deg som datteren jeg aldri fikk. Min ufødte datter. De siste årene har jeg tenkt mer på det enn før, hvordan det ville vært å være mamma. Kanskje fordi det snart er for sent. Her, ved inngangen til 40-årene, er min fruktbarhet på hell. Det skjer noe inni en da, når valget om å bli forelder eller ei ikke lenger kan utsettes. Man begynner å se rundt seg, på andre mødre og fedre. Hvordan mestrer de oppgaven? Hva gleder de seg over? Hva bekymrer de seg for?" (side 7)

Siden Anne Bitsch er forsker og har skrevet en doktorgradsavhandling om rettssystemets håndtering av voldtektssaker, har hun vært vitne til mange brustne illusjoner og tapte drømmer hos unge kvinner. Kvinner som egentlig burde ha hele livet foran seg - med mange spennende valgmuligheter. Slik er det imidlertid ikke for disse kvinnene. Erfaringene har gjort at forfatteren har kjent et økende behov for å henvende seg til et ungt menneske, og fortelle hva livet har lært henne. "Hvordan kan man vinne livet tilbake etter overgrep?" (side 9)

"Når den formelle likestillingen er vunnet, påføres enkeltindividet skyld og ansvar for at han eller hun ikke lever fritt. Og ansvar og skam, det henger nøye sammen. Tilbake i 1986 spådde en av den norske kriminologiens store bautaer, Nils Christie, at vi kunne vente oss nye former for påføring av skyld og skam i takt med at kvinner fikk mer økonomisk frihet. Som han skriver i artikkelen "The ideal victim", er likestillingen paradoksal i den forstand t den bidrar til at kvinner i større grad kan gjøre krav på status som ofre, samtidig som det blir vanskeligere å iscenesette seg som svak og verdig trengende på en tillitsvekkende måte." (side 10)

Tidlig i boka nevner Anne Bitsch et møte med Vigdis Hjorth, der de diskuterte spørsmålet om balansen mellom forfatterens kunstneriske frihet og privatlivets fred. Vigdis Hjorth hadde året før kommet ut med "Arv og miljø", mens Anne Bitsch selv nettopp hadde utgitt sin selvbiografiske bok om en oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mor. "Opp gjennom tiden har hensynet til privatlivets fred undertrykket mange historier som burde vært behandlet som et offentlig og politisk anliggende." (side 14) De snakket om forløsningen ved å skrive og ta sin egen historie alvorlig, men også om risikoen for å bli avvist.

"At overgrep ikke gjøres til en privatsak, men til et offentlig anliggende, innebærer en anerkjennelse av at det er kollektive og strukturelle løsninger som må til for å få bukt med de krenkelsene vi opplever. Derfor har kvinnebevegelsen oppfordret kvinner til å stå frem og berette fra sine personlige liv. En av dem som har gjort dette best, er den danske forfatteren Suzanne Brøgger, som i 1973 debuterte med Fri oss fra kjærligheten." (side 14)

I nyere tid er det hashtaggen #metoo, som den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano la ut på twitter i oktober 2017, som har skapt størst bølger i offentligheten. Her oppfordret hun kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering og vold til å stå frem med sine historier. Det som senere skjedde, vet vi alt om. Men vi vet ikke hvilke senvirkninger denne kampanjen eller revolusjonen vil ha for kvinners situasjon i fremtiden. Media har en tendens til å ødelegge de fleste historiene, fordi begjæret etter å selge historiene nærmest innebærer et nytt overgrep overfor de kvinnene som faktisk har valgt å stå frem og gi ofrene noen navn og ansikter å relatere problematikken til. De fleste ender opp med å angre i ettertid. Det er nemlig ikke veldig kult å bli stemplet som "offer" for all fremtid. Folk flest er dessuten slik laget at de tenker "men hva var ditt bidrag?" En annen sak er at at hele #metoo etter hvert har blitt vannet ut med historier om klein sjekking av i utgangspunktet likeverdige parter. Dermed mistet vi viktige mannlige, men også kvinnelige støttespillere på veien. #Metoo handler om makt og angsten for konsekvensene ved å si nei - ikke om klein sjekking.

"Kanskje er det på grunn av denne oppveksten og disse erfaringene at jeg frykter at #metoo skal dø ut som en serie bekjennelser som aldri førte til at flere menn engasjerte seg i kjønnspolitikk eller at vi grep sjansen til å se fremover? Jeg tror tiden er inne til at kvinner gjør langt mer enn bare å sette ord på de vonde følelsene og skammen som følger med å leve med seksuell trakassering og overgrep. For revolusjoner skapes ikke av misnøye alene, men av at mennesker finner sammen og formulerer hva de drømmer om og lengter etter. Vi må også beskrive hvordan vi har skapt glede i eget liv og erobret det, til tross for urettferdighet." (side 19)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra boka, som har svært høy sitatfaktor. I essayet får vi høre om mestring og nederlag , om hvordan man kan tåle svært mye motgang i livet og likevel reise seg og få til et godt liv. Man er ikke dømt til å være offer resten av livet, selv om man har opplevd mye vondt. For å få dette til trenger vi hverandre, og det er nødvendig selv å strekke ut en hånd for å få den omsorgen man trenger - ikke sitte å vente på at noen skal forstå av seg selv at man trenger dem. Vi må heie på hverandre og gi hverandre mot til å våge oss ut i det ukjente. Og unngå alt som holder oss nede, enten det er andres misunnelse og/eller sjalusi, vil jeg gjerne legge til ... Misunnelse og sjalusi kommer i mange ulike forkledninger, men man merker det likevel godt. I lengden er det helseskadelig.

"I mitt private og politiske liv har jeg erfart at man ikke må undervurdere betydningen av kvinnelig vennskap og søstersolidaritet. Det kan være en mektig kraft som hjelper en å overleve når man mest av alt har lyst til å gi opp. Men jeg har også hørt dette: det finnes menn som vil kjempe likestillingskampen, side ved side med kvinnene. Menn som utfordrer andre menns drittholdninger. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som kan bli gode venner. Menn som respekterer ens intellekt. Menn som ikke syns at en kvinnekropp som nyter og begjærer, er en trussel. Menn som godt tør å være nære og intime. Menn som ikke forlater en, selv om man er sårbar og trenger dem. Livet har så vanvittig mye bra å by på." (side 99-100)

Det kjentes i begynnelsen litt rart med en navngitt fiktiv person som adressat for et slikt brev, men det gikk fort over. Etter hvert kjente jeg faktisk at det fungerte riktig godt. Anne Bitsch´ forskerbakgrunn og egne livserfaringer preger fremstillingen av stoffet sterkt, utelukkende på en berikende måte. Det at hun selv har en hel del erfaringer gjør at hun ikke blir for teoretisk, men fremstår med sterk troverdighet. Dessuten skriver hun fabelaktig godt! Med klokskap, innlevelse og humor innvier hun oss i tankene hun har gjort seg rundt kvinners situasjon i dag. Anne Bitsch har et optimistisk grunnsyn, og dette preger fremstillingen.

Selv er jeg nok litt mer bekymret for fremtiden enn hva forfatteren av essayet er. Det jeg spesielt tenker på er at guttene taper i skolesystemet vårt i dag, og blir forbigått av de flinke jentene. Hvordan vil dette slå ut på samspillet mellom kjønnene? Når kvinnene er verbalt sterke, mens flere og flere menn vil komme til kort med ord? Dette rokker ved idealtanken om to likeverdige parter. Når ordene kommer til kort, kommer gjerne volden ... Heldigvis forsker Folkehelsedirektør Camilla Stoltenberg for tiden på problematikken rundt gutters synkende skoleprestasjoner sammenlignet med jenter. Dette vil gi oss verdifull kunnskap om hva som skal til for å snu trenden. Vi kvinner ønsker jo ikke at mennene skal tape i skolesystemet. Vi ønsker oss likeverdighet! Likeverdighet er nemlig en grunnleggende premiss for å skape god balanse mellom kjønnene.

Jeg anbefaler Anne Bitsch´ essay sterkt! Les det og bli litt klokere!

Om alderdommen

Det er litt over tre år siden Arne Schrøder Kvalvik kom ut med sin debutbok "Min fetter Ola og jeg". Her skrev han om samtaler han hadde med fetteren sin Ola, som ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi). Ola ble spådd et kortvarig liv, men slik skulle det heldigvis ikke gå. Hva var det som gjorde at Ola kjente på at livet var verdt å leve? I boka fikk Kvalvik frem en del refleksjoner - på godt og vondt - og dette grep faktisk også inn i hans eget liv og syn på ulike problemstillinger. Boka hadde den samme effekten på oss lesere. I alle fall på meg.

I boka "Å leve, lever, har levd" skriver Kvalvik om alderdommen. Selv har han tre barn, som bærer navnene Alva, Nova og Luna. Han og kona Ida bor på Nesodden. I boka hans treffer vi to aldrende mennesker; Rigmor på 87 år, som er leder for Nesodden pensjonistforening, og Torvald, Nesoddens eldste mann som er godt over 90 år. Begge bor alene - sistnevnte uten gjenlevende familie.

Møtene med de to eldre menneskene krever at forfatteren er til stede på deres premisser, fullt og helt. Her nytter det ikke å rushe på temaer. At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie, ikke minst i forhold til sin egen farmor fra Nordvestlandet, som han har hatt heller lite direkte kontakt med i de siste årene.

Verken Rigmor eller Torvald er det vi oppfatter som gjennomsnittsmennesker. De er noe for seg selv - på hver sin måte. Begge er så gamle at de har opplevd krigen. Rigmor med en far som var nazist, og Torvald som en som ble arrestert og torturert. Prisen han betalte var at han ikke kunne få barn etterpå.

"Den skal ikke være unaturlig, døden. Ikke oppe på Nordvestlandet. Og ikke i barndomsalbumet mitt, i hvert fall. "Folk kommer - og folk går", sa bestefar til meg en gang, det var noen år før han selv døde. "Gamle dør, konger dør, barn dør og pappaer dør. Så det er best å leve mens man lever", sa han mens han så på tv-en ..." (side 44)

Frykter de gamle døden? vil forfatteren gjerne vite. Rigmor lever som om døden ikke angår henne. I en alder av 87 har hun kjøpt en leilighet som ikke en gang er oppført. Ja, tomten er ikke en gang gravd ut. Samtidig innser hun at det skjer ting med helsen hennes. Som da hun etter en kjip episode må innse at hennes tid som bilsjåfør definitivt er over. Da hadde en kjørelærer filmet kjøringen hennes, og skaffet bevis for hvordan hun vinglet i kjørebanen. Han truet med å levere filmen til politiet ... Torvald på sin side har ordnet alt som ordnes kan i forbindelse med sin fremtidige død. Han har så og si regissert sin egen begravelse på forhånd. Torvald er fullstendig forsonet med at han en dag kommer til å dø. Han bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, men selv om han er sprek alderen tatt i betraktning, preges han av at han ikke lenger får til alt han klarte med letthet da han var yngre.

Forfatteren forteller underveis om en kusine som forsvant i elva da hun var i tenårene. En hendelse hennes foreldre aldri kom over ... Fortellingen minner om hvor skjørt livet faktisk er, og hvor fort det vi i dag tar for gitt, plutselig kan bli revet fra oss.

"Livet er ikke rettferdig. Det kan jeg si. At det er tilfeldig. At hendelser vi tror er små, fort kan være de store. At tilsynelatende ubetydelige øyeblikk tiår senere kan ha formet hvem vi har blitt. Hvem vi er. ...

Vi tar uendelig mange valg gjennom et langt liv. Små og store, ubetydelige og avgjørende. Og mon tro om det ikke er i de små detaljene at det er lettest å finne mening. I smørblomstene ved bensinstasjonen. I duskregnet som legger seg over ansiktet. Og at det er dem vi må verne om. De korte glimtene. Ikke bare når vi er glade og oppspilte, men også når vi befinner oss i vår skjøreste tilstand. Holde rundt hverandre når stormen raser. Bry oss om hverandre så godt det lar seg gjøre. Så godt vi klarer. Og jeg vet ikke, jeg, om det er min dragning mot livet eller min redsel for ikke å ta del som gjør at jeg nå har fått øynene opp for de eldre rundt meg. Alle disse levde livene på senteret her nede, på biblioteket, på bussen. De beveger seg som vinden, nesten, eller som gaupa i skogen." (side 136)

Det hele blir en påminnelse om at det er viktig å høre på de eldres historie - før det er for sent. For det er snart for sent. "Det er det som er med alderdommen. Og jeg begynner å bli redd, merker jeg, for at noen skal falle fra." (side 137)

Det jeg fant aller mest interessant i boka er måten Kvalvik nærmer seg Rigmor og Torvald på. Han spiser vaflene han får servert, selv om han egentlig ønsker å være forsiktig med kaker og den slags. Kanskje av frykt for å såre Rigmor og for at han ikke skal få høre hennes historie? Torvald er overbevist om at han ikke er noe interessant kasus for prosjektet hans, men likevel får Kvalvik ham på gli´. Torvald forteller historien og tortur under krigen, en historie han egentlig hadde pakket bort i hukommelsen for mange ti-år siden. Rigmor forteller om hvor stigmatisert hun ble på grunn av farens tilknytning til nazismen, og hvor fæle de voksne var mot henne. Hun kunne ikke velge bort sin egen far, og hun hadde samtidig ingen befatning med nazismen selv. Like fullt skulle dette stigmaet forfølge henne i årene etter krigen. Det er liten tvil om at Kvalviks forsiktige tilnærming og undring er medvirkende til at de begge åpner seg for ham slik de gjør.

Kvalviks fortellerstil er godt gjenkjennelig fra hans første bok. Han er personlig, han reflekterer godt over det han opplever i sin kontakt med de eldre, og han byr på en lun, fin humor mellom linjene. Jeg kjente f.eks. at jeg ble sittende og smile når han lurte på om ikke dagene ble veldig, veldig lange for Rigmor, som gjerne sto opp midt på natta fordi hun ikke fikk sove. Rigmor på sin side stilte seg undrende til hele spørsmålet. Hun kjente konstant på at hun hadde så dårlig tid. Tiden gikk jo så fort. Dette kjente han behov for å sjekke ut med sin egen farmor. Og joda. Hun hadde det på den samme måten. Så kanskje er det bare slik - at tiden går fortere og fortere jo eldre vi blir?

Det er en riktig skjønn bok Arne Schrøder Kvalvik har skrevet. Det eneste jeg beklager er at boka ikke er tykkere og inneholder enda flere historier. Akkurat dette skuffet meg. Så ærlig må jeg tillate meg å være. For jeg ville jo gjerne hatt mer! Enda flere historier fra flere eldre mennesker! Det er jo den veien det går ... at vi blir eldre - hvis vi er heldige ... Og da er det spennende å finne ut hva som faktisk venter oss langt der fremme et sted ...

Jeg anbefaler denne varme, lille boka! Den er både lettlest, underholdende og interessant!

Mesterlig om den nye verdenslitteraturen

Da jeg første gang ble presentert for denne boka, var det med ordene "denne boka er midt i blinken for deg som både elsker å reise og lese!" Det hadde vedkommende helt rett i! For som jeg har kost meg med den underveis i min lesning!

Kjetil Gyberg (f. 1972) har hovedfag i litteratur fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet som frilansjournalist de siste ti årene. "Kapitalens metropolis" er hans første bok.

Åtte storbyer i verden danner grunnlaget for boka, som handler om hva som preger den nye verdenslitteraturen i dag. Dette er byene Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, Sâo Paulo og Santiago de Chile. Selv har jeg bare vært i Beijing og Istanbul, og fant stor glede i å lese om gjenkjennelige ting, lese om bøker jeg selv har et forhold til, forfattere jeg er glad i osv. Men selv om jeg kanskje ikke akkurat går rundt og drømmer om å reise til f.eks. Sâo Paulo (mest av alt fordi jeg forbinder byen med hardkokt kriminalitet) eller for den saks skyld Lagos (av samme grunn), er det utrolig spennende å lese også om disse byene, og ikke minst bli kjent med for meg relativt ukjente forfattere, som jeg nå er blitt svært nysgjerrig på! Og trodde jeg at jeg kjente "mitt Chile", siden jeg har lest noen bøker av chilenske forfattere i årenes løp ... Da kan jeg bare advare med en gang: glem magisk realisme! Det er ikke lenger dette litteraturen herfra handler om! Det har den forresten ikke gjort på riktig lenge.

"Dette er en bok om byer og litteratur. Om byer som særlig i løpet av de siste drøyt to tiårene har gjennomgått enorme forandringer, og om en litteratur som har forsøkt å holde tritt med disse voldsomme omveltningene som flere steder har gått mange ganger raskere enn da den kapitalistiske storbyen vokste frem i Europa på 1800-tallet og ble et sentralt motiv for klassiske vestlige forfattere ..." (side 11)

"Resultatet av denne utviklingen er tidvis en kosmopolitisk litteratur der en hvilken som helst storby tilsynelatende kan utgjøre kulissene for en langt på vei identisk, global middelklasse-sensibilitet. Men denne homogene, elitistiske kosmopolitisme representerer for mange av de forfatterene jeg har interessert meg for det samme som for globaliseringskritikeren Saskia Sassen: En trussel. For kapitalens "nye globale kultur" styrer nå mange steder byutviklingen og presser ut et mer demokratisk mangfold. Mot dette setter litteraturen en by sett nedenfra, gjennom øynene til litterære skikkelser som gateselgeren, service-arbeideren, den lavere middelklassens forsofne kvinner og menn, og den kriminelle i byens utkant - med andre ord den nyliberale byens nye, sammensatte underklasse." (side 13)

Forfatteren har kartlagt stedene de sentrale forfatterne og deres karakterer taler fra i den viktigste litteraturen som er blitt produsert i det globale Sør i løpet av de tre siste tiårene. Han har selv reist rundt i byene han har omtalt, og han har så langt det har latt seg gjøre iscenesatt møter med forfatterne han har trukket frem. Han har reist gjennom slumområder der dette har vært nødvendig for å forstå konteksten i bøkene, og det har ikke vært uten risiko. Hans utgangspunkt har vært at selv ikke de politiske elitene på disse stedene er i stand til å formidle den kompleksiteten som preger livene til dem som lever der, i hver sin ytterkant av klassesamfunnet. Han mener at den nye verdenslitteraturen blir "et privilegert vindu inn i den nye urbane konfliktsonen". (side 15)

Beijing betegnes som ulikhetens by, og de enorme sosiale og kulturelle forskjellene mellom menneskene som lever i denne byen, preger dagens litteratur. Her er det faktisk ikke bare snakk om klasseforskjeller, men om to parallelle univers. Spesielt handler dette om de mange migrantarbeiderne som har kommet til Beijing, og som ikke har fullverdig status som borgere av byen. De får ikke skoletilbud, helsetilbud, trygd el.l. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne hvilken psykisk og materiell utrygghet dette skaper ... Xu Zechen regnes som en av Kinas mest lovende forfattere, og Jing Yongming er en annen. Yu Hua er en tredje. Førstnevnte står bak bøkene "Running Through Beijing" og "Nine Stories of Flower Street". Yu Huas bøker er de eneste som faktisk er oversatt til norsk, og selv har jeg kun lest "Brødre".

Når man snakker om Istanbul, kommer man selvsagt ikke bort fra Orhan Pamuk og spesielt hans bøker "Istanbul" og "Noe fremmed i mitt sinn". Eller for den saks skyld Elif Shafaks "Bastarden fra Istanbul". Tilsvarende gjelder Alaa Al Aswanys berømte roman "Yacoubian-bygningen" når det er tale om Kairo. Eller "Hvit tiger" av Aravind Adiga når det er tale om Mumbai (eller Bombay, som byen het tidligere). Det handler om grådige utbyggere som fortrenger fattige mennesker som har strømmet til byen og lever i slumområdene i det som en gang var byens ytterkant. Og det handler om yrker som går av moten, fortrengt av kapitalismen og dens konsekvenser. Dessuten om outsidere som ikke passer inn.

I etterordet skriver forfatteren dette:

"Som Berman uttrykker både Pamuk og Adiga ambivalens i dette møtet med kapitalens voldsomme, forvandlende krefter. Begge har et dobbelt blikk på det som har blitt sluppet løs på deres respektive byer: Det er snakk om noe som ødelegger det gamle og som skaper noe nytt på både godt og vondt. Ifølge Berman er dette en form for ambivalens som man må lære seg å leve med i den moderne, kapitalistiske storbyen, for historien er her ganske enkelt identisk med modernitetens og kapitalismens evige omkalfatrede malstrøm. En evolusjonær eller revolusjonær historieforståelse tar ganske enkelt feil.

Det siste synes for tiden å bli bekreftet i dagens storbyer i det globale Sør. Fra Beijings overvåkede migrantarbeidere til Santiagos løsarbeidere synes organisert opprør nedenfra å være noe nær umulig. Heller ikke de som setter sin lit til den nye globale middelklassen - den som nå er "mer folkerik, rikere, bedre utdannet og mer forbundet gjennom teknologi enn noen gang", og som ifølge Francis Fukuyama vil stå i spissen for kravet om nye politiske og sosiale rettigheter - synes for tiden å ha funnet historiens sanne subjekt. For revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo og opptøyene på Taksim-plassen i Istanbul feilet fordi en liten opprørsk elite i siste instans ikke fikk med seg de brede sosiale lag, i det som uansett først og fremst var en kamp for demokratiet, en størrelse som i dag ikke umiddelbart synes å kunne løse kapitalismens utfordringer." (side 219-220)

(Marshall Berman er forfatter og i 1982 ga han ut en bok om byer og litteratur, som het "All That Is Sold Melts into Air - The Experience of Modernity".)

Og derfor vil verden fortsatt fremstå som urettferdig, fikk jeg en trang til å tilføye. Og i dette spenningsfeltet produseres det stadig viktig litteratur, som er i stand til å ryste og sjokkere, og som oppfattes som eksistensiell ... I Beijing handler det om utenforskapet til migrantene, i Mumbai handler det om minoritetene satt opp mot det nye hindu-nasjonalistiske hegemoniet, i Istanbul handler det om landets kosmopolitisk fortid satt opp mot nasjonens snevre identitetspolitikk, i Kairo handler det om kampen for en mer inkluderende by, i Johannesburg settes hvit litteratur opp mot svart litteratur, i Lagos handler det om avgrunnen mellom fastlandet og øyene, i Sâo Paulo handler det om spenningsfeltet mellom sentrum og periferi og i Santiago handler det om det stigmatiserende skillet mellom las poblaciones og resten av byen. (side 220-221) Større forskjeller mellom fattige og rike, og det forhold at middelklassen rett og slett er blitt borte mange steder, går igjen som tematikk. Dette skaper sosial uro og kriminalitet, og fører til at de rike bygger seg egne enklaver, strengt bevoktet og dermed uinntakelig for de andre ... Man lever så og si i to parallelle univers, som ikke lenger er i berøring med hverandre.

Som et slags paradoks avslutter forfatteren med en beskrivelse av Tjuvholmen og Bjørvika i Oslo, som antar noen av de samme dimensjoner - bare i mye mindre målestokk - som man kan se i andre verdensbyer. Et lite rikmannssamfunn kun beregnet på de få. "Så hvor har det egentlig blitt av den sosialdemokratiske byen? Finnes den kanskje bare i litteraturen?" (side 222) Det må bli en annen bok, sier han helt til slutt ...

"Kapitalens metropolis" er en mesterlig bok som setter den nye verdenslitteraturen inn i en interessant kontekst. Forfatteren har solid kjennskap til det politiske bildet i de åtte byene han skriver om, og han har trukket frem helt sentrale forfattere det er all grunn til å se nærmere på. Mens jeg leste boka, googlet jeg på de forfatterne som Kjetil Gyberg skriver om. Det var ganske nedslående å oppdage hvor få av disse bøkene som er oversatt til norsk. Norske forlag burde virkelig studere denne boka grundig og sørge for at flere av bøkene som nevnes, blir gjort tilgjengelig for norske lesere!

Kjetil Gyberg skriver levende og godt, og selv om det er komplekse forhold han skriver om, mener jeg at boka er godt tilgjengelig for alle som interesserer seg for politikk, har et visst samfunnsengasjement og er interessert i å lese romaner med dette som bakteppe. Selv opplevde jeg boka hans som den reneste pageturner. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta den frem igjen neste gang jeg kommer over en bok med handling lagt til noen av byene han skriver om. Kapitlene kan nemlig leses som frittstående innføring i den sosiale og politiske situasjonen i de åtte byene som er omtalt. Det vil gi større utbytte når man skal lese bøker der disse byene og deres komplekse utfordringer utgjør bakteppet.

For øvrig må jeg si at jeg er svært overrasket over at ingen norske medier har anmeldt Gybergs bok. Dette er jo en helt klassisk bok som i alle fall Morgenbladet og/eller Klassekampen burde ha grepet fatt i! Det går bare ikke an å overse en så kunnskapsrik, godt skrevet og interessant bok i sjangeren litteratur om litteratur!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er den perfekte julegave til en som har alt, og som elsker god litteratur og som dessuten er glad i å reise (enten fysisk eller imaginært)!

Den vanskelige morsrollen

Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" på bloggen min. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet.

På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen.

Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ...

Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka.

Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen.

Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ...

I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...

"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)

Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?

Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?

Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet.

"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)

Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117)

Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ...

Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ...

"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen.

Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.

"Full of shocks, intensity and suspense from first page to last" skriver forlaget. Nei, det er den på ingen måte! Kjedelig og likte ikke slutten.