Bokelskere.no

Tilværelsens uutholdelige letthet er en av vår tids største filosofiske romaner. Det er leit du ikke klarte å lese gjennom den første dimensjonen. Det er ikke boken som er kynisk, og det er nettopp her boken beviser sin storslåtthet - den forteller oss nemlig ikke hva vi skal mene hovedpersonene, den tvinger oss til å gjøre oss opp en mening selv. Det er ikke en forherligelse av utroskap og kynisme. Og det er her den er provoserende, for vi blir så forvirret av hvorfor de handler som de gjør og tenker som de gjør - at vi egentlig ikke klarer å gi oss rett til å felle dom over dem. Det ligger kanskje noe der - det er uutholdelig lett å dømme andre. Lett fordi det er så enkelt å si hva som bør være rett og galt her i verden, uutholdelig fordi vi vet at dommen aldri blir rettferdig når vi dømmer ut i fra et moralsk ståsted.

Farse eller manifest?

Dette er den andre boken jeg leser av Paasilinna (den første var Den ulende mølleren), og jeg er hverken overbevist om bokens kvalitet eller dens intensjoner. Religionskritikken er tilstedeværende, men kanskje litt platt - uten at det slutter å være vittig av den grunn. Særlig er grepet med å vikle inn helsetjenesten på intelligent og vellykket. Jeg leser boken først og fremst som en klagesang over tapet av den finske urreligionen. Det er ikke så mye kritikken av kristendommen som dårlig religion, som kritikk av kristendommen som fremmedelement i finsk kultur som blir formidlet gjennom Tordengudens sønn. Og det er her problemet med boken ligger, for bak den vittige harseleringen med kristendommen, romantiseringen og idealiseringen av Sampsa som en slags finsk antihelt, bak alt dette ligger det nettopp en destruktiv hedensk moral. Det er likesom en sørgende ballade med humoristiske elementer, en ballade som lengter etter de gamle og voldsomme tider. Tordengudens sønn er ubehagelig fordi den kritiserer samtiden for å ha tatt til seg det som er bra med kristendom og humanisme (som f.eks. menneskets rett til liv uten forbehold). Jeg er usikker på om det er noe poeng i å lese denne fortelling fler-dimensjonalt, for muligens har Paasilinna her bare villet skrevet en moderne farse. Og han skal ha ros for å skrevet det som kan leses som en morsom og uredd farse (selv om den burde vært morsommere), hvor han harselerer godt med både byråkrati og religion. Likevel kan det være verdt å spørre seg i hvilken retning Tordengudens sønn peker, når alt kommer til alt.

Jeg driver mitt i tredje bok (Tårnvekteren) nå, og jeg må si at dette overgår det meste av annen norsk litteratur jeg har lest.

Enig. Jeg strigråt gjennom de siste 25 sidene.

Nå er det legne siden jeg har vært inne her, og enda lenger siden jeg hadde den omtalte boken i mitt eie. Etter mitt skjønn, og etter hva jeg kan huske av denne boken som strengt tatt ikke festet seg stort til hukommelsen, er de endimensjonale karakterene. Boka kan sammenliknes med John Rutters requiem - den treffer absolutt noen følelser, men det ender bare som provoserende fordi man skjønner så altfor godt at det tar sikte på å gjøre nettopp det. "Tonene" i Noen kjenner mitt navn har vi hørt så altfor mange ganger før, og i denne boken blir de satt sammen i de mest forutsigbare rekkefølger. Kos dere gjerne med denne forfatteren i fremtiden, hvis det føles berikende og avstå heller fra å lese mine innlegg - som åpenbart ikke gjør annet enn å provosere dere.

Dette er den første (og foreløpig den eneste) boken jeg har lest av Paasilinna, og jeg må si jeg ble overrasket over fortellertalentet. Paasilinna klarer virkelig å sette leseren inn i hodet på denne gale hovedpersonen, og jeg følte jeg forstod galskapen. Dette er hva jeg kaller god litteratur, og jeg gleder meg til å lese mer av ham!

Første halvpart av boken er virkelig bra, men jeg fastholder fortsatt at den mister kvalitet mot slutten. Jensen har en upåklagelig fortellerevne, men jeg tror at han også ønsket veldig å bli ferdig når det nærmet seg slutten :-) Siste reise står i bokhylla og den blir nok lest omsider.

Nei, den har jeg ikke lest. Kanskje jeg skal sjekke den ut etter jeg har lest ferdig Lillelord. Takk for tipset!

Jeg og liker en del bøker jeg forstår veldig godt at andre mennesker ikke liker, likeledes som jeg forstår hvis du likte boken. Det største problemet mitt var karakterene som ufrivillig endte som onde eller gode. Hill gjør noen forsøk på å skape komplekse og dype karakterer, men han når ikke i mål. Hvilket er synd, for historien i seg selv har, som sagt, et stort potensiale.

Kiosklitteratur er ikke et begrep som favner om alt som selges i en kiosk. Noen kjenner mitt navn faller heller ikke under begrepet - nettopp fordi den ikke er ment å gjøre det. Kiosklitteratur (også kalt triviallitteratur eller pulp fiction) brukes av meg her for å understreke at fortellingen er enkel, at karakterene er plumpe og at boken er lite utfordrende.

Terningkast 6? Ja, til krim å være er dette storartet. Se gjerne filmen også, som faktisk er en god filmatisering. Ta den med på påskefjellet, hvis det er hardbarka privatdetektiver på besværlige oppdrag mot det onde som fenger. Ulidelig spennende!

Stakkars Werther. Vi kjenner vel alle til den sørgmodige ungdomsforelskelsen? da språket ble stormfullt og pompøst. Den unge Werther gjør så godt han kan, han er så velmenende - samtidig er jeg så utrolig glad jeg aldri har kjent en Werther personlig. Boken er riktignok både bra og fornøyelig, men den må leses i små doser. Werther kan bli i overkant voldsom i sine beskrivelser av egne følelser, og hvis dette er den boken (som det sies det er) som tysk ungdom best identifiserte seg med på slutten av 1700-tallet, så må jeg si de går vår egen tids emo-kids en høy gang.

Kort, lett, morsom - les den!

Lettlest, men samtidig vektig. Carsten Jensen tar oss med på en spennende reise i Vi, de druknede. Stor litteratur vil jeg nok ikke kalle det, men fornøyelig er det så definitivt. Dessverre blir den kjedeligere jo mer avanserte båtene blir, og når jeg nådde bolken om 2dre verdenskrig ventet jeg mest på at boken skulle bli ferdig.

Fryktinngytende. Kanskje var det fordi jeg akkurat hadde sett Det hvite båndet at den traff så kraftfullt. Ikke vet jeg helt hva som skjedde, for på to dager var den utlest og jeg fikk nesten lyst til å begynne om på ny. Dette er en påskekrim for oss som ikke liker krim!

Kiosklitteratur. Denne boken kjøpte jeg på impuls, uten å ha noe annet enn terningkastene på omslaget å gå etter. Den skuffet meg meget. Fortellingen i seg selv har et enormt potensiale men karakterene er endimensjonale og fullstendig uinteressante. Historien fortelles uforholdsmessig enkelt, og det er tydelig at Lawrence Hill ikke ønsker å stille de helt store kravene til leseren (utover grunnleggende leseferdigheter). Eneste grunnen til at den får terningkast to og ikke én er at jeg er generelt svak for historiske romaner. Dersom du vil lese en historisk roman fra trekanthandelens tidsalder, så les heller Alex Haley's Roots: The Saga of an American Family.