Bokelskere.no

Da må jeg takke for at du gjør meg oppmerksom på Larsens bøker også. De var nemlig helt ukjente for meg.

Ferdig med første bok i Finnskogs-trilogien, og jeg må si jeg er begeistret. For det første er det befriende å lese historiske romaner som faktisk er historisk korrekte. Dernest er det en god skildring Åsta Holth gir av livet på Finnskogen på 1600-tallet. Dette er virkelig en bok som egner seg til hyttelesing, kanskje på sensommeren/høsten.

"Denne bør jeg lese" har jeg sagt til meg selv i mange år, og nå ble det endelig gjort. 'Kimen' er en advarsel, en advarsel mot det mørke i oss. Vesaas tar oss med gjennom flere epoker i dette avgjørende døgnet på den lille øya. Det mistenksomme øysamfunnet som i løpet av et døgn blir stilt ansikt til ansikt med sin egen sjel. En fantastisk leseropplevelse.

Da ønsker jeg deg en god leseropplevelse :)

Angsten for døden skildres her gjennom en frafallen prests livsfortelling til en kommunistisk forfatter. De store spørsmålene dras frem idag og Hølmebakk omgås dem på en uredd og nært vis. Hvis du vil få satt tankene igang og få nye innfallsvinkler til de spørsmålene vi alle går og grubler over så er dette en bok du bør lese isommer. Virkelig en "glemt" klassiker som setter seg på minnet.

Lett og ledig, men samtidig dypdykkende sommerlektyre. For det første har Sigurd Hoel et flott språk. Det er i overmåte korrekt, men det har likevel en flyt. Historien om de fire parene som skal tilbringe sommeren på en sommerlig øy er både interessant og spennende, men tidvis skinner det gjennom at dette er en bok skrevet tidlig i et forfatterskap. Karakterene blir kunstige og fremmede. Man rekker aldri vinne sympati med dem. Men alt i alt er det en bok verdt å lese.

Jeg skal aldri lese Knausgård igjen. Ikke fordi han er dårlig, for det er han virkelig ikke - han er fantastisk. Grunnen til at jeg ikke vil lese ham mer er at han tråkker så nær. Det er som om setningene hans berører meg på en ekkel måte. Han stiger inn, går forbi det personlige, forbi det private og helt inn til skammen. Alle vonde tanker jeg har hatt om andre, alt vondt jeg har ønsket dem, og ikke minst de egoistiske grunnene til det kommer veltende frem igjen. Alt dumt jeg har gjort, alle de dumme grunnene jeg hadde til å gjøre det. Knausgård tvinger meg til å blottstille meg overfor meg selv.

Nå er det veldig mange år siden jeg leste denne boken - jeg tror faktisk jeg leste den ikke så lenge etter at den ble utgitt i Norge for jeg husker jeg kjøpte den på Narvesen - så jeg husker ikke all verden. Men, jeg husker den var veldig spennende som 18-åring. Kommer dere over den så burde dere gi den en sjans.

Hva er den historiske romans svøpe? Jo, det er når forfatteren blir blendet av sitt eget bakgrunnsarbeid og glemmer at det er et litterært verk som skal skrives og ikke en biografi.

Nå skal det sies at jeg begynte på Drømmen om Amerika mellom bind 2 og 3 i Falkbergets Christianus Sextus-trilogi, og det var kanskje ikke så rettferdig mot Brekke. Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, er jeg veldig glad i historiske romaner - men det er en farlig genre. Det blir fort for mye historie og for lite karakterdybde. Denne boken lider under noe av det samme som jeg kritiserte Noen kjenner mitt navn for - karakterene blir for endimensjonale. Det blir så altfor tydelig i denne boken at karakterene bare består av forfatterens ord og tegn. En dyktig forfatter klarer å gi karakterene kjøtt og blod, og jeg vet jeg leser en god bok da jeg tar meg selv i å tenke på karakterene med både empati og omsorg, selv om de har både sine fromme og lytefulle sider. Problemet til Brekke er at hun (iallfall i denne boken) bare bruker karakterene til å fortelle sin historie - hun forteller ikke karakterenes egen historie.

Det er synd at Brekke skal gjøre så mye godt bakgrunnsarbeid for så å kaste det bort på dårlige karakterskildringer. Jeg ser at andre her sier hun har skrevet bedre bøker - jeg er redd for at jeg ikke kommer til å gi henne sjansen til å bevise det for meg igjen.