Sommeren 2016 forsøkte en gruppe innen det militære i Tyrkia å begå statskupp, rettet mot regjeringen og president Erdogan. Over 300 mennesker mistet livet og mer enn 2000 ble skadet, men til ingen nytte for kuppmakerne - kuppet feilet og Erdogans styre sto fast.
I tiden som fulgte ble det gjennomført massearrestasjoner i Tyrkia, engelsk Wikipedia anslår at så mange som 77,000 mennesker ble arrestert og internert som en direkte følge av kuppforsøket. Samtidig strammet man grepet kraftig på den frie pressen og ytringsfriheten i Tyrkia generelt. Et paranoid regime slo tilbake for fullt.
Blant disse som ble arrestert i ukene og månedene etter kuppet, var journalist og forfatter Ahmet Altan. Det er hans enkeltskjebne denne boken handler om, ført i pennen av ham selv via kommunikasjon fra hans fengselscelle der sitter i dag, idømt livstidsstraff.
Hvorfor ble han dømt? Den offisielle historien var at han visste om kuppet og med bevis i intervju i et tv-program han gjorde på tyrkisk tv dagen før kuppet. Utover det kan man bare spekulere, men at den nå snart 70 år gamle aktive samfunnsdebattanten Altan bare er POPULÆR blant Tyrkias lederskap, det er ingen underdrivelse.
Altan har blant annet gått i bresjen for kvinner, for kurdere og en tettere tilnærming til det øvrige Europa - og han har også til dels vært en kritiker av dagens styre i Tyrkia. Samtidig skal man som alltid ikke se helt naivt på ting, det kom blant annet innvendinger mot ham i Bergens Tidene da Bergen internasjonale litteraturfestival gjennomførte et arrangement om ham i februar i år. Den debatten skal jeg ikke si mer om her, men så er det nevnt.
Det som skal ha fokus her nå er boka Altan har skrevet og som er utgitt på norsk på Samlaget i år. Tittelen er dramatisk i seg selv, «Eg skal aldri få sjå verda igjen», og den er ment helt bokstavelig. Altan er dømt til å sitte inne resten av livet, og hvis ting ikke endrer seg dramatisk de neste årene, så er det meget sannsynlig at det også blir hans skjebne.
Det er likevel ikke en flammende politisk tekst han har skrevet, til det er omstendighetene ikke til stede. Tvert imot er den sobert skrevet, til tider direkte poetisk - og beskrivelsene av arrestasjonen, refleksjoner rundt hans nye tilværelse og de konkrete forholdene på cella er det som preger teksten. Hvilke strategier må man velge når man er i en slik situasjon, hvordan klarer man å fokusere og leve, finne mening i en tilværelse der all frihet er tatt fra deg og du befinner deg i et varmt, klamt, mørkt og overfylt tyrkisk fengsel?
Et godt eksempel på språket i boka skal jeg gi her, som er de knappe skildringene av selve dommen og hvordan han mottar denne: Side 131
Det går en løpende debatt om hva som er sakprosa og hva som er skjønnlitteratur, hvor går skillet. «Eg får aldri sjå verda igjen» er definitivt sakprosa, men det brukes klare litterære elementer her. Det er en svært vakker bok som i stor grad må leses på bakgrunn av historiske fakta og Altans poltiske og journalistiske liv forøvrig.
For meg handler den også om hvordan mennesket tross en i utgangspunktet håpløs situasjon lar seg tilpasse selv ekstreme forhold, og er i stand til å finne mening i det lille. Den er også dypt opprørende å lese, spesielt i en verden der krigen om sannheten er noe som blir mer og mer aktuelt for hver dag som går.
I november 1923 gjør en før dette relativt ukjent herremann ved navn Adolf Hitler entre på verdensscenen. Inspirert av Mussolini som med sine svartskjorter hadde marsjert rett inn i Roma og tatt regjeringsmakten året før, planlegger Adolf Hitler å ta makten i et Tyskland som står på vaklende demokratiske føtter etter nederlaget i 1. verdenskrig. Hitler fremstår som den maktkåte anføreren for en ekstrem og voldelig bevegelse som tar kontroll over et politisk møte med 3000 mennesker i en ølkjeller i Munchen. Sammen Med sine voldelige kumpaner gjør han og partiet NSDAP et regelrett kuppforsøk med 600 SA-medlemmer i ryggen og dødelige maskingevær oppstilt, er brennpunktet en sliten ølhall.
Det hele mislykkes dog spektakulært, og endte i et blodbad på Marienplatz sentralt i Munchen seint på formiddagen dagen etter. 16 Nasjonalsosialister og 4 politimenn måtte bøte med livet, og et ukjent antall mennesker ble såret i tumultene som oppsto. Hitler rømte og gikk i dekning, men ble raskt sporet opp, visstnok i følge boken bare en time før han skulle ha få skyss inn til en eksiltilværelse i Østerrike.
Denne boken tar for seg ølkjellerkuppet i detalj, og den tar videre for seg etterspillet og ikke minst rettssaken mot Hitler. Det er da med andre ord ikke en Hitlerbiografi som er ment å skulle leses som det alene, men derimot en detaljert framstilling av kuppet og den parodiske rettsaken som fulgte, og som endte med at Hitler ble dømt til fem års fengsel, men der han slapp ut etter ni måneder med boken «Mein Kamppf» så å si ferdig skrevet i kofferten.
Det sies at bøker om andre verdenskrig generelt, og om lederne i nazityskland spesielt utgjør en slags form for blodig kosebamse for menn i en viss alder. Jeg må innrømme at jeg kjenenr meg litt igjen i den framstillingen, og jeg hadde det litt i bakhodet i lesningen av denne boken. Jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere av hendelsene og persongalleriet som utgjør nazityskland – både fordi skikkelsene er så ekstreme, så lite menneskelige og så egnet til å skape kaos, død og elendighet blant sine artsfeller, at de fremstår som monstre i menneskeham.
Det er jo fascinerende å se det slik. Men jeg tror det er et farlig perspektiv, og jeg må innrømme at jeg tenkte mye på 22. julirettssaken, såkalte alternative medier, visse presientdvalg, jus generelt og ekstreme holdninger blant voksne mennesker blant oss i dag da jeg leste denne boken.
Historiker David King er en mesterlig forteller, og han skriver i den nøkterne og leservennlige stilen som utgjør god allmenn historieformidling. Det er mange navn som nevnes, men man behøver ikke å lese slike historiske bøker så grundig at alt sitter, man vil likevel ikke gå glipp av kjernen i historien.
De hendelsene det fortelles om her er av en slik historisk betydning at de fortjener å bli belyst for det de var – en enorm kriminell handling som ikke ble slått ned på da, og som ga grobunn til en bevegelse som la kontinenter i ruiner og myrdet millioner av mennesker. Det store spørsmålet King stiller med denne ordrike og grundige teksten er: kunne Hitler ha blitt stoppet en gang for alle i en juridisk prosesss som faktisk hadde vært rettferdig? Svaret er åpenbart ja, og i den grad det er noe å lære av historiens feil, så bør vi lære av denne.
Det var opplyst her at kjøp av bøker fra Amazon ikke var stort nok/tilfredsstillende.
Kirsten Lund som svar til Sverre :
05:34, 2. april 2019* Diskusjon: Javel, hva menes egentlig med det?
Ved videre søken fant jeg denne forklaringen;
an affirmative answer of a yes/no question; originating in Southern US shortened version of "yes, ma'am". Synes oversettelsen må være deretter. Oversettelsen skal jo speile atmosfæren eller tonen i fortellingen.
Hvis du prøver her på Bokelskere så er søkemonitoren til Amason borte/fjernet.
Kirsten Lund som svar til Sverre :
19:10, 1. april 2019 Diskusjon: Javel, hva menes egentlig med det?
Jeg google Yessum og fikk opp dette skriv bildebeskrivelse her
Vi holder livet
Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.
Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.
En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.
For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.
Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Forfatter: Inger Hagerup
Fra diktsamlingen; Den syvende natt fra 1947
"Sakprosa er "virkelighetens tekster", tekster, illustrasjoner, bilder og annen informasjon som beskriver tilsynelatende og erkjentlig virkelighet og fakta."
Det kommer vel an på vilken sakprosa det er snakk om. Gamle fag sakprosa er nok utdaterte, derfor makulerer Høgskoler & Universiteter "gamle bøker" (trenger bare være noen få år gamle) for å gjøre rom for oppdaterte bøker. Men bøkene kan og leve videre i Antikvariater. Jeg ville nok ikke kjøpe disse bøkene med mindre de er av historisk interesse.
Men for all del gamle biografier kan være av interesse. Man leser gjennom med datidens øyner. Det kan også være at en eldre biografi er kun tilgjengelig om en person og ingen senere. Slike kommer man bare over ved en tilfeldighet.
Jeg fikk tak i noen godbiter idag, som lå på bordet ved siden av Mammut-bordet. Bøkene var fra butikkens eget lager. Til svært nedsatt pris - 99 kr: Sild av Thorvald Stoltenberg, Frukt- og Grønnsaksleksikon, Bønner Erter Linser.
Ellers har jeg kjøpt mange sakprosa bøker hos Ark.
Jeg må tilstå at jeg er svært svak for tegneserier i såkalt fransk-belgisk tegneserietradisjonen, spesielt den retningen som kalles Comic-Dynamic, en dynamisk stil med spenstig strek og ofte runde, karikerte figurer, for eksempel med karakteristiske store runde neser.
De mest kjente figurene innen denne stilen er Asterix, Lucky Luke, VIggo og Sprint - kjente og kjære tegneseriefigurer som det stadig gis ut nye album av, også oversattt til norsk, mens vår egen Pondus er vårt mest kjente hjemlige eksempel på denne formen for tegnestil.
Trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein er nå ute med bok nummer to i deres felles kjærlighetsprosjekt Krüger & Krogh, tegnet i nettopp denne stilen. De kommer egentlig fra reklamebransjen, men har dette som et felles hobbyprosjekt.
Duoen Jacob Krüger og Otto Krogh befinner seg også denne gang i sekstitallets Oslo, som agenter i den hemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender). De tar de sakene som ligger mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Politiets Overvåkningstjeneste.
Dette er oppfølgeren til den svært suksessfulle førsteboka «Brennpunkt Oslo» som kom i 2014. Fire år tok det altså å ferdigstille de vel 60 helsidene i denne fortellingen, og det skjønner man godt - dette er presisjonsarbeid på høyt nivå. Tegningene fra 60-tallets Oslo er laget på bakgrunn av nitidig reaserch, og spesielt de store panelene kan studeres som de reneste kunstverk i seg selv.
Historien er laget på bakgrunn av samme type research, og har bakgrunn i ekte myter fra Osloområdet. I dette tilfellet må de to etterforskerne opp til Gamle Aker Kirke for å undersøke mystiske lyder og hendelser fra kirkens gravsteder. Hva skjuler seg under bakken blant graver og gruver midt i Oslo? Mystisk!
Boka preges av god og kjapp dialog de to agentene imellom, der dynamikken først og fremst preges av den snerte og unge Krüger og den godt voksne og moralistiske Krogh. Det er et glitrende eksempel på tegneserie som ren underholdning, men gjort så til de grader gjennomført at ingen som elsker enten gode røverhistorier eller gode tegneserier kan komme unna!
Denne passer for alle!
En av grunnene til at jeg ønsker å formidle tegneserier, er, foruten historienes verdi i seg selv, å vise at vi snakker om et seriøst medium, en kunstart, og ikke noe som er mindre verdt å ta til seg enn for eksempel romankunst, filmkunst eller billedkunst. Det er lett å si, men det er mer utfordrende å få til i praksis, interessen hos publikum er ikke ekstrem.
Men uansett så er det viktig å få fram at tegneserier kan gi leseopplevelser som er noe annet enn det alle andre medier kan gi. Ett lysende eksempel på nettopp dette, er Steffen Kvernelands selvbiografiske «En Frivillig Død», utgitt i fjor, som omhandler faren Odd Kvernelands selvmord tidlig på 80-tallet, da Kverneland selv var i slutten av tenårene.
Døden er et vanskelig tema i utgangspunktet, og når man skal beskrive selvmordet til en person i nær familie og i all sin gru, så gjør det alt enda mer utfordrende.
Kverneland skildrer en barndom og en oppvekst med en far som framstår som et forbilde på mange områder, en mesterhjerne som vinner priser for sine hydrauliske treningsapparater og andre mer eller mindre geniale oppfinnelser som han mekker sammen. Faren er skildret som en person som er glad i barna sine og på de fleste områder et over gjennomsnittlig godt forbilde for dem - alt i lys av søttitallets standard vel og merke.
Samtidig får vi også, ikke MINST i de ekstremt uttrykksfulle tegningene og i utstrakt bruk av familiefoto og faksimiler, et innblikk i fars mørkere sider. Det antydes alkoholisme, det sies direkte at det er tung depresjon med i bildet og det er spredte forsøk på behandling. Men det går som vi skjønner ikke så godt.
Det er et balansert og undrende portrett Kverneland gir av faren sin, tegnet både med kjærlighet til hans gode sider, men også men en viss forståelse for hans mindre sympatiske karaktertrekk. Det er også et godt portrett av 70-tallet, med antydning til kvinnefrigjøring og store samfunnsendringer som foregår mer i bakgrunnen.
Kverneland hopper mye fram og tilbake i tid, fra skildringer av tidlig barndom til ungdom og fram til sin egen tilværelse som 50-åring og far for sine egne. Vi finner han i undrende samtaler med venner, han stiller stadige spørsmål ved farens valg og kommer med få bastante svar, men han hinter mye, og mye av teksten og undringen er meislet inn i hans karakteristiske og lett karikerte tegnestil. Paradoksalt nok er det også en god del humor i dette, og selv om boken er krevende, til tider nesten uutholdelig, så har den også Kvernelands karakteristiske lette stil blandet opp i det hele.
Forfattere snakker ofte om at en bok var helt nødvendig å lage på et eller annet tidspunkt, og med det i tankene så må denne dypt personlige og svært bevegende tegneserieboken ha vært en påkjenning for Kverneland å lage. «En frivillig død» er en bragd om et svært alvorlig, men viktig tema.
«Det eneste som forener fattig og rik, by og land, yachtklubb og kjøkkenhage, er at alle samfunnslag støtter en president og et regime som for hvert år blir mindre demokratisk. Jeg har vært forelsket i Moskvas lyssirkler og levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker»
Slik begynner Bernhard Mohr sin personlige bok om det moderne Russland, formulert i tittelen som et enkelt spørsmål som det ikke finnes noe enkelt svar på, og som selv ikke i denne boken blir fullt ut besvart. Boken «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» omhandler en stat som gjennom lovgivning, propaganda og maktmiskbruk har tatt bort fundamentale rettigheter fra folket, som knebler sivilsamfunnet gjennom vold og ikke minst trussel om vold og som bedriver utstrakt korrupsjon i egen vinnings hensikt.
Hvorfor godtar russerne i dag en ledelse og en karismatisk leder som gjennom alle sine år ved makten beviselig og bevisst har stukket unna milliarder av rubler i lommene på seg selv og sin krets av medsammensvorne? Hvordan kan oppegående mennesker, mer intelligente og mer beleste enn de fleste, unngå å se og unngå å reagere på, at svært mange av de store mediene i Russland fungerer som rene propagandakanaler for statsmakten, en statsmakt som innskrenker handlingsrommet og friheten til 142 millioner mennesker – attpåtil vårt naboland?
Bernhard Mohr er journalist og forfatter, og han jobbet fra 2006 i en mediebedrift i Russland, en gratisavis ved navn Moj Rajon, som betyr «Min bydel», eid av norske Schibsted. Han beskriver denne tiden på midten av 00-tallet som en blanding av Klondyke og sitat: «The Roaring Twenties åtti år forsinket på grunn av kommunismen». For Mohr var dette en tid der de store økonomiske problemene på 90-tallet og opp mot århundreskiftet var i ferd med å legge seg, og en gryende liberal holdning føltes rådende i det russiske samfunnet. Han omtaler denne tiden som en optimistisk epoke både økonomisk og politisk i landets historie – og han beskriver denne tiden i sitt eget liv som nærmest rosenrødt.
Forfatteren av denne boka avsluttet sitt eventyr i Russland i 2011, da avisen ble solgt videre til nye eiere. Han beskriver at han fikk Russland mer på avstand da, men dette litt perifere forholdet mellom ham og Den Russiske Føderasjonen ble brått vekket til live i 2014, med opprøret på Majdan-plassen i Kiev der over hundre mennesker døde, og som etter hvert førte til at Russland invaderte og senere annekterte Krimm-halvøya, og krigen i Ukraina var et faktum. Det Mohr da ble vitne til, blant annet på Facebook, er at hans gamle arbeidskamerater og øvrige russiske bekjente førte helt andre argumenter for invasjonen og annekteringen av Krim enn de man kunne høre fra norsk og vestlig hold. Forskjellen var stor og påfallende.
Mohrs prosjekt i denne boka er å dra tilbake til Russland ti år seinere, for så å oppsøke gamle kollegaer og stille dem relativt direkte spørsmål om hva som har endret seg i løpet av disse årene, hvordan de ser på Putin og regimet som styrer verdens i utstrekning største land og en av verdens største økonomier. Det er et godt utgangspunkt for en interessant bok, og den avgir noen interessante svar, selv om denne boken selvsagt ikke er en fasit alene.
I boka møter vi en rekke mennesker som Bernhard Mohr tidligere har kunne kalle sine kollegaer og som han fortsatt kaller sine venner. Leseren får, foruten intervjuer med enkeltmennesker i ulike posisjoner, også en rask innføring i russisk historie og mentalitet. Mohr skisserer i lys av historien opp hva som forener og hva han mener skiller Russland og Europa – alt som har ført til dagens situajson, og han gjør det på en pedagogisk lettfattelig og spennende måte.
Boka innbyr til refleksjon, og jeg gjør meg selv egne refleksjoner over hvor vanskelig det egentlig er for et menneske å se seg selv utenfra i et system der propagandaen hagler. Jeg tenker også at vi alle er ofre for propaganda, fake news og løgner iulike former, selv i det åpne og liberale Norge. I en verden av teknologi der et amerikansk presidentvalg blir avgjort ved hjelp av datainnsamling og algoritmer er det grunn til å se kritisk ikke bare på Russland, men også på oss selv.
I et slikt perspektiv oppleves det som viktig å lese bøker av denne typen, skrevet av en person som har sett utviklingen i Russland både gjennom nyhetssendinger, analyser og gjennom sine russiske venners Facebook-oppdateringer og endog intervjuer med dem. Og det er fremfor alt viktig å forsøke å sette seg i russernes sted – hvordan ville vi selv ha reagert i et slikt system der vi materialt sett ikke lider noen nød, men der vi likevel ikke er helt frie til å mene og si hva vi vil, og samtidig risikerer alt vi har kjært ved å aktivt protestere og opponere mot makten? Ville vi gjort det?
Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]
Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.
«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.
Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.
I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?
Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.
Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.
Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.
Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.
Vikinger er noe som ligger i tiden, i romanform med Bjørn Andreas Bull-Hansens populære «Jomsviking», og på tv-skjermen med den påkostede «Vikings» samt den hjemlige parodien «Vikingene». Ingen grunn da for tegneserieskaper Øystein Runde å ikke henge seg på bølgen og lage en oppfølger til sin egen «Soga om Olav Sleggja» fra 2009.
Boka åpner i år 1000 der «Soga om Olav Sleggja» sluttet, med at en skadeskutt vikingrebell som går i land i Skåne i Sverige, med innvollene halvveis utenfor kroppen og en baby på nakken, etter å ha blitt skåret stygt opp av selveste Olav Tyggvasson i slaget ved Svolder. Olav mottar behandling for skadene, og han blir deretter innblandet i et intrikat møte med svenske berserker.
Det spares ikke på virkemidlene her, dette er ikke en tegneserie for sarte sjeler. Innvoller og kroppsdeler svirrer rundt, blodet spruter og den brutale vikingtiden framstår som mytene tilsier – kald, hard og med fryktløse menn som utkjemper voldsomme slag og med store ord. Men innimellom slagene får vi også ta del i det som er en ganske intrikat handling, man skal jammen følge godt med gjennom disse vel hundre sidene med grovtegnet historiefortelling, meget løst basert på virkelige hendelser.
Selv om dette er en røverhistorie i beste actionstil, med et plott og en presentasjon som kanskje legger seg vel så tett på kiosklitteratur som på sagalitteratur, så er grunnlaget for denne tegneserien ekstremt god research. Når innvollene først henger løst på magen, da har Runde gått den ekstra mila for å undersøke hvordan vikingmedisinen kunne ha fikset ham. Ikke helt realistisk akkurat, men i alle fall ikke tatt ut fra lufta heller.
Øystein Rundes produksjon som tegneserietegner er brokete og spenner fra humor, reiseskildringer, parodier og rene eksperimenter - og her altså en ekstremt blodig vikinghistorie der den mørke humoren og overdrivelsen er sterkt fremtredende. Det er nok en fordel å ha lest originalen «Soga om Olav Sleggja», men i min lesing av «Berserk» var denne ikke særlig langt framme i hjernebarken, så jeg vil påstå at denne kan leses som et frittstående verk.
Kirsten Lund som svar til annelingua :
14:48, 27. februar 2019 Diskusjon: Amazon: Hva brast så høyt?
Jeg har kjøp bøker derfra mange ganger. Har også benyttet bookfinder.com og funnet nye/brukte bøker til en rimeligere penge enn Amazon.
Kirsten Lund som svar til Lillevi :
19:04, 22. februar 2019 Diskusjon: Øystein L siterer Eilert Sundt og det Norge han fant av Bodil Stenseth av Bodil Stenseth
En ny bok om Eilert Sundt kommer ut 2. mai då.
Eilert Sundt-tilstanden av Espen Stueland
Suveren historiefortelling!
Litt om forfatteren:
Philippe Sands (f. 1960) er advokat og professor i internasjonal jus ved University College London. Han er født i England, og er av jødisk herkomst på morssiden. Sands har vært involvert i en rekke sentrale internasjonale rettssaker, og anses som en meget fremstående menneskerettighetsjurist.
Sands debuterte som forfatter i 1988 med boka "Chernobyl: Law and Communication", og han har siden utgitt en rekke bokverk om internasjonal rett, om utviklingen av menneskerettigheter, om miljørett m.m. I sin siste bok "Tilbake til Lemberg" forteller han historien om opphavet til begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Boka ble kåret til årets sakprosabok i Storbritannia i 2017.
Bakgrunnen for boka:
Det hele startet med at forfatteren ble invitert til å forelese i Lviv i Ukraina i 2010. Dette ble starten på en reise, der Sands blant annet gravde seg ned i sin egen families historie. Lviv - eller Lemberg som byen het den gangen - var nemlig hans bestefar Leon Buchholz´ hjemby. Den gangen besto 1/3 av Lembergs befolkning av jøder. Etter nazistenes okkupasjon av Polen, som Lemberg den gangen var en del av, forsvant alle jødene. De fleste ble drept i nazistenes konsentrasjonsleire. Familier ble slettet fra jordens overflate, utelukkende fordi de tilhørte "feil" rase ...
Hva boka handler om:
"Tilbake til Lemberg" er ikke bare historien om Philippe Sands familie, men også om det som foregikk forut for, under og etter Nürnbergprosessen. Dette handler om dannelsen av det vi i dag kjenner som folkeretten, og om muligheten for å straffe suverene stater og deres maktpersoner for forbrytelser mot menneskeheten (og senere også folkemord).
Hersch Lauterpacht (f. 1897), professor i folkerett, har fått æren for dannelsen av begrepet forbrytelser mot menneskeheten, mens Raphael Lemkin (f. 1900, offentlig anklager og jurist) har fått æren for dannelsen av begrepet folkemord. Sistnevnte fikk bare delvis gjennomslag i forbindelse med Nürnbergprosessen (dette var med i tiltalepunktene, men ingen ble dømt for folkemord), men begrepet har absolutt fått stor betydning senere. I boka belyser Sands motsetningen mellom disse to personlighetene; Lauterpacht som akademikeren av rang, og Lemkin som en nærmest løs kanon på dekk, og som med sin emosjonelle fremferd svekket sin sak i sin samtid. Underveis i sitt gravearbeid kom Sands frem til at de begge hadde nær tilknytning til Lemberg. Dessuten var de begge jøder. En annen person som vies stor plass i boka er for øvrig Hans Frank (f. 1900), også han advokat og i en periode Adolf Hitlers rådgiver. Frank hadde en sentral betydning i det okkuperte Polen, og sto som ansvarlig for massedrap av jøder, intelligensiaen i Polen, sigøynere, homofile, psykisk utviklingshemmede etc.
Leon Buchholz var en av dem som forlot Lemberg og endte opp i Wien. Østerrike flommet på den tiden over av jøder på flukt fra pogromene i Øst-Europa, og for de aller fleste fristet en heller kummerlig tilværelse i dette landet. Leon var imidlertid blant dem som lyktes. Lauterpacht ankom i 1919, etter at pogromer gjorde det umulig for ham å fortsette sin juridiske utdannelse i Lemberg.
"I 1919 var Wien hovedstad i et krympet land, den siste rest av et monarki som hadde eksistert i nærmere tusen år. Det var en by av forfalne og forsømte bygninger, av demobiliserte soldater og hjemvendte krigsfanger, av en galopperende inflasjon og en østerriksk krone som "løste seg som gelé mellom fingrene". Stefan Zweig beskrev en "forstemmende" vandring gjennom en østerriksk by knuget av hungersnød. Han skrev om "de sultende gule, farlige øyne", om brød som ikke var annet enn noen "få svarte smuler som smakte bek og lim", om frostskadde poteter, om menn som vandret omkring i gamle uniformsjakker og bukser laget av gamle sekker, og om et "allment moralsk sammenbrudd". Likevel ga byen håp for Leon og familien hans, som nå hadde bodd der i fem år. For en som Hersch Lauterpacht måtte byen, med sitt liberale kulturliv, med alt den hadde å by på av litteratur, musikk og kafeer, og universiteter som var åpne for alle, ha vært særlig forlokkende." (side 110-111)
Sitatene fra Stefan Zweig er mest sannsynlig hentet fra hans memoarbok "Verden av i går", der han skriver om tiden etter første verdenskrig, mellomkrigstiden og dens galskap, som førte til at han valgte å reise fra Wien. (Linken peker til min omtale av boka.)
Under arbeidet med boka var Sands i kontakt med både Lauterpachts sønn Eli og Hans Franks sønn Niklas. Begge kom med verdifulle bidrag. Lemkin etterlot seg ingen livsarvinger, men derimot boka "Axis Rule" der han forfektet idéer om beskyttelse av grupper, i motsetning til Lauterpacht som var mest opptatt av beskyttelse av individer (forbrytelser mot menneskeheten). Lauterpacht var engstelig for at for mye fokus på grupper (folkemord) ville føre til ytterligere polarisering og skape mer av det man nettopp søkte å bekjempe.
"Lauterpacht var bekymret for at beskyttelsen av grupper ville underminere beskyttelsen av enkeltmennesker. Det burde i hans øyne ikke være lovens hovedfokus." (side 153)
Underveis får vi høre om et møte mellom Hans Frank og den italienske journalisten Malaparte på Wawel-slottet i Krakow. Malaparte skrev som kjent "Kaputt", som ble utgitt i 1944. Boka ble skrevet mens krigen pågikk, og Malaparte forutså den gangen langt på vei hvordan krigen kom til å gå. Hans Frank beskrev han i forbindelse med et senere møte som "en syk mann". (Linken peker til min omtale av boka.)
Bokas siste tredjedel er viet Nürnbergprosessen. 24 mennesker sto tiltalt, blant dem blant annet Hans Frank (generalguvernør i Polen), Hermann Göring (riksmarskalk), Rudolf Hess (Hitlers stedfortreder), Alfred Jodl (leder for generalstaben), Alfred Rosenberg (Hitlers fremste raseteoretiker), Baldur von Schirach (sjef for Hitlerjugend) og Albert Speer (rustningsminister).
En av de viktigste problemstillingene dommerne sto overfor var hvorvidt det kun var krigens forbrytelser de tiltalte kunne dømmes for, eller også for det som skjedde før krigen (dvs. Krystallnatten, alle raselovene, ghettoene og utsultingen av folk, tyverier fra jødene osv.). Dette ble i praksis en kamp mellom de juridiske begrepene forbrytelser mot menneskeheten (som kun gjaldt i krig) og folkemord (som også gjaldt andre forhold, før krigen). Folkemord-begrepet var sensibelt, fordi alle hadde sine svin på skogen. Amerikanerne for hvordan de hadde behandlet indianerne og nå behandlet de fargede, engelskmennene for hvordan de behandlet folk i koloniene, russerne for hvordan de behandlet politiske dissidenter ... Det tryggeste og minst belastende var tross alt å konsentrere seg om krigens uhyrligheter.
Beskrivelsen av det som foregikk under Nürnbergprosessen er meget interessant lesning! Her kommer vi tett på både de tiltalte og juristene som jobbet med saken. Dette var første gang man anvendte folkeretten for å stille en suveren stat og dens maktpersoner til ansvar for sine ugjerninger. Det var med andre ord slutt på tanken om at en stat kan behandle sine innbyggere akkurat slik man ønsker så lenge dette er i tråd med gjeldende lover og regler i aktuelle land. Hans Frank gjorde det han kunne for å redde seg selv fra galgen. Han påtok seg ansvaret for ting han mente han som leder hadde ansvaret for, men innrømmet ikke egen skyld. Det oppsto spørsmål om hans oppriktighet. Var dette kun et spill for galleriet, eller mente han dette? Alle involverte hellet i retning av at han forsøkte å manipulere omgivelsene. Han ble dømt til døden.
Nürnbergprosessen fikk store konsekvenser for videreutviklingen av folkeretten. FNs generalforsamling gikk nemlig lenger enn dommerne i Nürnberg-prosessen, og bekreftet at folkemord er en forbrytelse ifølge folkeretten. "Der dommerne hadde vegret seg, gikk regjeringer inn og vedtok en rettsregel i tråd med Lemkins ideer." (side 459)
"Hersch Lauterpacht og Raphael Lemkin var to unge menn i Lemberg og Lwów. Deres ideer har vunnet gjenklang over hele verden, og arven etter dem strekker seg vidt og bredt. Begrepene folkemord og forbrytelser mot menneskeheten har utviklet seg side om side i et samspill som forbinder enkeltmennesket og gruppen." (side 461)
Samtidig underslår ikke Sands at bruken av begrepene skaper et merkbart spenningsforhold. "På den ene siden drepes mennesker fordi de tilfeldigvis tilhører en bestemt gruppe; på den annen siden sannsynliggjør lovens anerkjennelse av denne kjensgjerningen muligheten for konflikt mellom grupper gjennom å styrke følelsen av gruppeidentitet. Kanskje Leopold Kohr hadde rett da han skrev sitt skarpe brev til vennen Lemkin og advarte ham mot at rettsbegrepet folkemord til slutt ville bidra til å skape de samme konfliktene det søkte å dempe." (side 464)
Min vurdering av boka:
Først og fremst vil jeg understreke at denne boka handler om så mye, mye mer enn det jeg har vært inne på så langt i denne omtalen. Vi får høre om de verste uhyrligheter, som levende barn som blir slengt inn i kremasjonsovner, om familier som blir skilt fra hverandre, om følelseskalde drapsmenn som nyter sin kunst med den største emosjonelle innlevelse, om tilfeldige drap nærmest som underholdning, om avhumanisering av mennesker, om antisemittisme som var utbredt i befolkningen, om mange som så en annen vei når folk ble mishandlet på åpen gate ... Men vi får også høre om heltedåder begått av uselviske mennesker, som satte andre foran seg selv, med fare for eget liv. Noen skjønte hvilken vei det gikk, og kom seg unna i tide. Flertallet hadde imidlertid ikke fantasi nok til å fatte i hvilken retning det faktisk gikk. Virkeligheten overgikk fantasien på absolutt alle punkter.
"Tilbake til Lemberg" er skrevet som den reneste thriller. Gravearbeidet tok tid, noe vi ikke minst skjønner når vi leser forfatteren takkeliste helt bakerst i boka. Hvorfor reiste Leon fra Wien til Paris uten sin kone Rita, og hvorfor var det kun datteren - forfatterens mor - som reiste sammen med miss Tilney på et senere tidspunkt? Hva gjorde Rita igjen i Wien, og hva førte til at hun likevel vendte tilbake til Paris noen år senere? Hvilken rolle spilte Emil Lindenfeld i dette? Møysommelig pusler han sammen bit for bit, inntil et større bilde dukker opp og kaster lys over fortidens hemmeligheter.
Jeg er selv jurist, og leste selvsagt med stor interesse om de juridiske problemstillingene som dannelsen av folkeretten og Nürnbergprosessen skapte. Men bare for å ha presisert det: man trenger ikke å være jurist for å forstå problemstillingene som presenteres i denne boka.
Lemkins desperate kamp for å få folkemord-begrepet til å bli en del av rettsprosessen, og den mer avbalanserte og akademiske Lauterpachts avmålte holdning til det hele, har aldri tidligere blitt løftet frem på den måten Philippe Sands her gjør. Gjennom sin bok har han udødeliggjort dem begge, og samtidig gikk flere andre mennesker en solid oppreisning. De blir ikke glemt, men levendegjøres i denne spennende historiefortellingen. Her møter vi også barn av krigsforbrytere, som takler minnet om sine fedre på høyst ulikt vis. Det er i og for seg forståelig, påvirket som de var av det far-sønn-forholdet som opprinnelig var der.
Philippe Sands skriver svært godt og med et levende engasjement, som lett smittet over på meg som leser. Jeg elsker bøker som dette, som belyser kjente hendelser på en ny og forfriskende måte. Boka er den reneste pageturner, og jeg hadde store vanskeligheter for å rive meg løs fra den underveis i min lesning.
Dersom du bare skal lese en bok i år, så er det denne boka du skal lese! Du blir hektet fra første stund!
Jeg anbefaler "Tilbake til Lemberg" sterkt!
Sist sett
