Bokelskere.no

Den eneste felles erfaringa jeg har med vennene mine er mangelen på felles erfaring.

If not by disasters and music, I mostly remember my history by what I wore.

[...] den gifter seg gladelig || med den lyse løken || og for å feirde det, || lar den seg dynke || med olje, || oliventreets || ektefødte barn [...]

I barnebursdager er det en regel om at man skal smile hele tiden. Du sitter på en stol og spiser kake og har smilet parat. Du ser på alle foreldrene og tenker at det er som å være på vekkelsesmøte, bare at i stedet for Jesus så tilber man de små barna, ler av alt de sier og gjør, lar seg avbryte av dem, halleluja, for nå er alt omvendt av da du var liten. Nå skal ingen skamme seg og alle blir tatt opp og matet og vugget i et kjør og du tenker i ditt stille sinn at det kanskje hadde vært en idé med en slags mellomting.

En gang i tiden trodde han alt kom til å løse seg bare han fikk ligge ved siden av Maria hver eneste natt, fikk leve sammen med henne.

Karl, sa moren, sett aldri et fuktig glas på bordet. Det er forkastelig. Hun likte å si forkastelig. Hun flettet ordet inn i alle sammenhenger. Det var hennes hobby. Hun utviklet den til en kunst.

Jeg spurte mamma hvorfor jeg ikke fikk bli med henne den kvelden. Ikke fordi jeg hadde ønsket det, men fordi jeg ville vite hvorfor. Hun svarte alltid det samme. Hun syntes så synd på pappa at hun ga ham det fineste hun hadde.

Hun lot ham ikke slippe lenger før hun hadde fått av ham klærne, for hun hadde alltid trodd at det betydde ulykke å ha en påkledd mann i huset.

-Rik er jeg ikke, sa han, -jeg er en fattig med penger, og det er ikke det samme.

They've all written books. It's the last infirmity of the powerful and the high-born. They don't actually want to write, but they want to be writers. They want their name on the back of a book.

Dette gjelder det ekteskapelige huskyss, som ektefellene tørrer seg om munnen med i mangel på serviett i det de sier velbekomme.

Det er det viktigste, kjem ho til å seie til reporteren, gjerne Halvor Folgerø frå Vestlandsrevyen: - Å bli elska. Då kjem resten av seg sjølv.

Å være ensom. Hadde han vært en ung mann kunne det ha hatt noe vakkert over seg. Men en ensom mann på 42 år? Det har noe stakkarslig over seg.

Jeg sa til meg selv at så lenge det er bøker til, kunne jeg være sikker på lykken.

[...] people on trains take books out of their bags or their pockets and retreat into solitary worlds. Each time the book comes out it is like a sign held up. Leave me alone, I'm reading, says the sign. What I am reading is more interesting than you could possibly be.

Iselin sier jeg kan komme på besøk og se den nye søsteren eller broren når moren kommer hjem fra sykehuset. Iselin sier at jeg kan prøve den nye sykkelen hennes også når jeg kommer på besøk. Hvorfor har Iselin så mange ting når jeg bare mister. Jeg mister og mister og mister.

It allows the book of magic to tell me stories without interruptions except when I have to do this or that chore. This ability to escape into a world of magic is worth my having gone to school. Thank you, Mother, thank you. The school has opened my eyes. When later in church I hear the words 'I was blind and now I see', from the hymn 'Amazing Grace,' I remember Kamadura School, and the day I learned to read.

-Slik er livet før ekteskapet. Når du har giftet deg, kommer du i orden, sa han. -Jeg vil ikke gifte meg for å komme i orden, sa jeg.

Och det är trädens dunkel, som en grönskimrande längtan och att inte veta alls vad det är du längtar efter, bare veta att det är et djur i magen som vill ut og at ljuset faller i pelare och genom det heta gröndunkla.