En interessant bok om å være annerledes i et samfunn der annerledeshet nesten behandles som spedalskhet.
Furukura virker å ha noen autistiske trekk / være et sted på spekteret. Hun forstår ikke hva andre mener er normalt eller ikke, hun forstår ikke sosiale koder og bryr seg heller ikke om dem. Det hun forstår er at hun må herme etter de andre for å få være i fred.
Meningen med livet finner hun i en butikkjobb - med faste rutiner, faste rammer og oppgaver, der hun har sin tydelige rolle. Men folk rundt henne syns ikke det er godt nok. De maser stadig på om hun skal få en bedre jobb, eller gifte seg og barn. For omverdenen er det uforståelig at Furukura er fornøyd med - ja, faktisk trives godt med - livet hun har. Etterhvert gir hun etter for presset, men ender med å være ulykkelig og utnyttes av en mann som mener verden skylder ham alt, men at han skylder verden ingenting.
Alt i alt en veldig interessant bok som er en påminnelse om hvordan konformitetens fengsel stenger oss inne - og hvor dårlig vi faktisk håndterer at andre tenker annerledes. Nå er riktignok Japan et mer ekstremt samfunn hva gjelder status og arbeidskultur, men satiren (som denne boka må leses som) treffer absolutt vårt eget samfunn også.
Anbefalt!
Jenny Dahl Bakken siterer Trilogien om Gutten av Jón Kalman Stefánsson (side 50)
16:45, 13. november 2020* Ingen har det som favoritt.
«Karene har ikke behov for ord her ute i rom sjø. Torsken er ikke det minste interessert i dem, ikke engang i adjektiver som fantastisk. Torsken er ikke interessert i ord i det hele tatt og likevel har den svømt nesten uforandret rundt i havet i hundre og tjue millioner år. Sier det noe om språket? Vi trenger kanskje ikke ordene for å klare oss, derimot trenger vi ordene for å leve.»
Set in a school: Jessica Townsend - "Hollowpox: The hunt for Morrigan Crow"
Featuring the legal profession: Sir Arthur Conan Doyle - «The Hound of the Baskervilles» (Sherlock må da gjelde?)
A dual timeline: Margaret Atwood - "Oryx and Crake"
An author that is deceased: Terry Pratchett - "Equal Rites"
Published by Penguin: Philip Pullman - "The book of dust volume 2: The secret commonwealth"
A character with the same name as a male family member:
An author with only 1 published book: Joshua Philip Johnson - «The Forever Sea»
A book in the 900’s of the Dewey Decimal System:
Set in a Mediterranean country: Jostein Gaarder - «Kabalmysteriet»
Related to the word “fire”: S. A. Chakraborty - "City of Brass" (daeva-folket og deres religion)
Book with discussion questions inside: Tayari Jones - "An american marriage"
Title starting with the letter “D”: C. S. Cooney - «Desdemona and the Deep»
Includes an exotic animal: Peter S. Beagle - "The last unicorn" (enhjørningen)
Written by an author over 65 (when published): Kathy Reichs - "A conspiracy of bones"
A book mentioned in another book: Geraldine Brooks - «People of the Book» (nevnt i «The end of your life book Club»)
Set before the 17th Century: Terry Jones - «Terry Jones’ Medieval Lives»
A character “on the run”: Mary Shelley - "Frankenstein, Or The Modern Prometheus"
Author with a 9-letter last name: Siri Pettersen - "Odinsbarn"
Book with a deckled edge:
Made into a TV series: Sir Arthur Conan Doyle - "The memoirs of Sherlock Holmes""
Book by Kristin Hannah: "The Nightingale"
A family saga:
An ending that surprises you: Brandon Sanderson - "The well of ascension"
A book you think they should read in schools
A book with multiple character POV: Brandon Sanderson - "The hero of ages"
An author of color: Elizabeth Acevedo - "Clap when you land"
First chapter ends on an odd page number: Walter Tevis - "The queen's gambit"
Includes a historical event you know little about: Colson Whitehead - «Nickel-guttene»
Featuring the environment: Kim Stanley Robinson - «New York 2140»
Watch out for dragons! Robin Hobb - «Assassin’s Quest»
Shares a similar title to another book: China Mieville - "The City And the City" (minner om f eks "A tale of two cities")
A selfish character: Tore Renberg - "Tollak til Ingeborg"
Featuring adoption: Tasmyn Muir - "Gideon the Ninth"
A book you’d rate 5 stars: Seanan McGuire - "Middlegame"
Set in a country that starts with the letter “S”: Fredrik Backman - «Folk med angst» (satt til Sverige)
A nameless narrator: "The Wall" - Marlen Haushofer
An educational read: Rebecca Solnit - "Men explain things to me"
Recommended on BookBub: Taylor Jenkins Reid - "The seven husbands of Evelyn Hugo"
An alternate history novel: Justina Ireland - "Dread Nation"
Found via #bookstagram: Emily St. John Mandel - "Station Eleven"
An endorsement by a famous author on the cover: Colleen Hoover - «Verity»
An epistolary: Astrid Lindgren og Sara Scwhardt - "Brevene dine gjemmer jeg under madrassen"
A character with a pet cat: Kathy Reichs - "Speaking in bones"
Includes a garden: Becky Chambers - «The long way to a small, angry planet»
A coming of age novel: Tsitsi Dangarembga - «Nervous Conditions»
Winner of the National Book Award – any year: Elisabeth Acevedo - "The poet X"
A character with a disability: Stephen King - "Det mørke tårn 2: De utvalgte" (Detta/Odetta/Susannah)
A cover with a woman who is facing away: Paul Aster - "In the country of last things"
A flavour in the title: Linda Chapman - «Sugar & Spice»
A shoe on the cover: Jonathan van Ness - "Over the top"
Published in 2021: Jonas Sundquist - «Jeg tror du ville likt Ulrik»
Re-do one of the previous 51 categories from this 2021 challenge: C. S. E. Cooney - "Desdemona and the deep": a selfish character (flere, bl a. faren)
Det er utrolig mye fint å si om denne boka. Den er rå og ekte, den går rett inn i kjernen av folkemordet på indianerne og hvordan folkemordets armer strekker seg langt inn i nåtiden. Den tar oss med inn i en tilværelse preget av rus, rotløshet, rasisme, vold og sorg over å ha mistet seg selv som folk.
Personene i boka har alle indianerbakgrunn, men noen av dem er knapt opptatt av det, for andre er det gjennomsyrende. Noen søker fellesskapet i ha en felles kultur og identitet mens andre mest er opptatt av at de kan tjene penger på indianerkulturen. Mange av karakterene går rundt med et raseri over det som er tatt fra dem, men som de ikke får uttrykt. Over alt som ikke er der. Den engelske tittelen viser dette godt: "There there". En setning som går igjen, fra en frase lånt av globetrotter og forfatter Gertrude Stein: "There is no 'there' there". Alle stedene som SKULLE ha vært der, indianernes steder, er borte. Og alt de har igjen er en tilværelse nederst på rangstigen i landet som ville utrydde dem.
Samtidig var det ting jeg syns ble forvirrende i boka - 12 er nok for mange karakterer. Jeg hørte boka på lydbok og da var det lett å gå i surr, det er vanligvis bedre i en vanlig bok der du kan bla fram og tilbake. Jeg syns også slutten var noe uforløst, samtidig føler jeg det var i tråd med boka - med de uforløste livene til den amerikanske urbefolkninga, som kunne vært noe annet, levd andre liv. De overlevende etter massakren, folkemordet. Som nå kan være sin egen verste fiende.
Jenny Dahl Bakken siterer Et kart av salt og stjerner av Zeyn Joukhadar (side 133)
16:13, 24. august 2020 Ingen har det som favoritt.
«Hvilken nytte har vi av grenselinjer trukket med blod gjennom Guds skaperverk?»
Jenny Dahl Bakken siterer The Five av Hallie Rubenhold
19:38, 27. juli 2020 Ingen har det som favoritt.
They are worth more to us than the empty human shells we have taken them for: they were children who cried for their mothers; they were young women who fell in love; they endured childbirth and the deaths of parents; they laughed and celebrated Christmas. They argued with their siblings, they wept, they dreamed, they hurt, they enjoyed small triumphs. The courses their lives took mirrored that of so many other women of the Victorian age, and yet were so singular in the way they ended. It is for them that I write this book. I do so in the hope that we may now hear their stories clearly and give back to them that which was so brutally taken away with their lives: their dignity.
En svært nyttig bok som fikk meg til å forstå mye om meg selv og min oppførsel i mellommenneskelige relasjoner - og hvorfor ting veldig ofte ikke har funker. Noen svakheter, men alt i alt svært interessant og lærerikt.
Selv om den amerikanske abortdebatten er ganske annerledes enn den norske - heldigvis, her ville det vært ulovlig å f. eks. gi seg ut for å være en abortklinikk for så å gi kvinner et falskt ultralydbilde av et fullt utviklet foster, som er en situasjon som skildres i boka - så er det likevel mye gjenkjennelig her. Og Picoult hopper rett inn i debatten på sitt mest intense: med en mann som har forskanset seg i en abortklinikk og tatt gisler.
Boka går tilbake i tid, og inn i alle personenes perspektiver - kvinnene som er på klinikken for å benytte dens tjenester, doktoren som vokste opp i et kristen sørstatshjem og så med egne øyne at utrygge aborter tar liv, infiltratøren som er på klinikken for å prøve å "avsløre" "babymorderfabrikken", og gisseltakeren selv, blant flere. Vi kommer inn i hodet på alle.
Dette er bokas store styrke. Selv om det er ganske åpenbart at Picoult selv er sterkt såkalt "pro-choice", altså tilhenger av at abort skal være lovlig og tilgjengelig for dem som trenger det (det skriver hun også i forfatterens etterord), så klarer hun å balansere disse synene og skape god forståelse for hvorfor folk ender med å tenke som de gjør. Alle karakterene er mennesker med styrker og svakheter, som ikke alltid tenker rasjonelt, men like fullt tror på det de står for. Det framstår for meg som at hun tar sin oppgave på det største alvor - å skape en slags forståelse i abortdebatten, å forene frontene. Abort er ikke svart/hvitt i hennes bok. Hun viser kvinner som sørger over barnet de aldri fikk, kvinner som opplevde å bli svært dårlig behandla av legen de tok abort hos, kvinner som valgte å beholde barnet og er glad for avgjørelsen, og kvinner som er helt overbevist om at abort var det rette valget for dem. Ingen av dem møter fordømmelse hos Picoult, og hun viser godt hvordan man kan være for retten til abort og samtidig se de etiske dilemmaene.
Den som best representerer fortellerens syn er nok abortlegen, som er basert på en ekte lege som hun intervjuet i sin research. Det er et møte med en dypt kristen lege som tross sin tro og sin oppdragelse i et anti-aborthjem har blitt en lege som utfører aborter - fordi han har sett hvor farlige ulovlige aborter er, fordi han mener det er hans oppgave i livet å ta vare på kvinnene som kommer til ham, fordi han tror fullt og fast på deres rett til å ta avgjørelser om sitt liv. Han framstår som den mest rendyrkede feministen i boka - noe som er interessant ettersom han er en av få mannlige karakterer. I blant vipper han nesten over i det panegyriske, men alt i alt er hans historie en av de mest interessante i boka. Gjennom ham får vi også en forståelse av hvordan en abort faktisk utføres og hans tanker rundt det. Og vi får flere av argumentene for rett til abort og hvordan abortmotstanderne oppleves av dem som jobber med å tilby trygge aborter til kvinner.
Alt i alt en god bok, som maner til refleksjon og økt forståelse. Det jeg syns fungerer minst med boka er at den hopper bakover i tid fra første kapittel, dette var tidvis litt forvirrende og jeg husket ikke alltid hva som hadde skjedd (eller etter). Mot slutten av boka forstår man likevel hvorfor Picoult har valgt dette grepet.
Jenny Dahl Bakken som svar til Merethe Solstad :
09:57, 6. juli 2020 Diskusjon: Jenny Dahl Bakken om Przewalskis hest roman av Maja Lunde av Maja Lunde
Det er en kvartett, ja. Så det kommer en bok til, Lunde bruker selv ordet "kvartett" om serien blant annet her: https://www.plusstid.no/helse-og-velvaere/helse/livsstil/maja-lunde-miljovennlig
"– Å skrive en klimakvartett er et stort puslespill. Selv om bøkene kan leses frittstående, henger de også sammen. Tredje bok heter Przewalskis hest og leserne vil møte på personer som de kjenner igjen fra en av de foregående bøkene."
Selv er jeg nok blant dem som likte Bjørnstad bedre enn oppfølgeren, men det Backman virkelig får til - både i den forrige boka og her - er å skildre et levende bygdesamfunn på en slik måte at han skaper forståelse. Ramonas tale om folk som syns endring går for fort er veldig opplysende for meg som leser og viser at Backman er en god menneskekjenner. For en «millennial» som syns LHBT-rettigheter er det mest selvsagte i verden er det litt lettere å forstå hvorfor noen syns det er vanskelig - både på grunn av inngrodde holdninger og fordi det handler om å miste en livsstil som har vært en selvfølge i århundrer. Backman får meg til å forstå i større grad hvorfor noen kan føle det som et personlig angrep at verden utvikler seg rundt dem.
Jeg tror slike bøker er viktige. For for sånne som meg, som syns forandring og utvikling er bra og sjelden ser seg tilbake til hvordan ting var før, er det vanskelig å forstå og godta at noen setter seg på bakbeina mot det som i mine øyne er en positiv utvikling. Det er vanskelig å akseptere at man må tolerere holdninger som går utover mennesker som bare prøver å leve livet sitt, enten de er homofile, muslimer eller annet. Men i denne boka syns jeg Backman får til å forklare det åpenbare, det er ikke dårlige mennesker som har disse holdningene og ofte trenger de, som Ramona sier det, bare litt mer tid på å ta innover seg at verden forandres. Og den forståelsen trenger jeg.
Noe av det som gjør at boka ender på en 4 er at jeg ikke helt liker skrivestilen hans, der han stadig prøver å bygge opp / komme med frampek mot noe, som viser seg å være helt annerledes enn man trodde. Sånn var det også i bok én men her blir det litt i overkant, syns jeg.
Så må jeg bare nevne til slutt at jeg ikke engang husker hvordan den siste Bjørnstad-Hed-kampen gikk. Jeg tenkte på dette dagen etter at boka var ferdiglest og tok meg selv i å lure på om han i det hele tatt forteller om resultatet. For selv om boka handler om hockey handler den egentlig om mennesker, hockey er mer symbolet på samhold og hva vi mennesker beveges av i idretten, og hvordan den kan viske ut forskjeller som resten av samfunnet tillegger vekt.
Denne boka burde alle lese i løpet av livet. Forstyrrende, grusom, vakker og levende - boka viser slaveriets sår i både samfunnet og enkeltmennesket, den minner om hvor mye forferdelig mennesker kan gjøre mot andre når de tar fra dem deres humanitet. Men den minner også om at kjærlighet og vennlighet kan dukke opp også på overraskende steder. En dypt menneskelig bok. Jeg forstår hvorfor Morrison fikk Pulitzer for denne.
A shudder ran through Paul D. A bone-cold spasm that made him clutch his knees. He didn’t know if it was bad whiskey, nights in the cellar, pig fever, iron bits, smiling roosters, fired feet, laughing dead men, hissing grass, rain, apple blossoms, neck jewelry, Judy in the slaughterhouse, Halle in the butter, ghost-white stairs, chokecherry trees, cameo pins, aspens, Paul A’s face, sausage or the loss of a red, red heart. “Tell me something, Stamp.” Paul D’s eyes were rheumy. “Tell me this one thing. How much is a nigger supposed to take? Tell me. How much?” “All he can,” said Stamp Paid. “All he can.”
Listening to the doves in Alfred, Georgia, and having neither the right nor the permission to enjoy it because in that place mist, doves, sunlight, copper dirt, moon—everything belonged to the men who had the guns. Little men, some of them, big men too, each one of whom he could snap like a twig if he wanted to. Men who knew their manhood lay in their guns and were not even embarrassed by the knowledge that without gunshot fox would laugh at them. And these “men” who made even vixen laugh could, if you let them, stop you from hearing doves or loving moonlight. So you protected yourself and loved small. Picked the tiniest stars out of the sky to own; lay down with head twisted in order to see the loved one over the rim of the trench before you slept. Stole shy glances at her between the trees at chain-up. Grass blades, salamanders, spiders, woodpeckers, beetles, a kingdom of ants. Anything bigger wouldn’t do. A woman, a child, a brother—a big love like that would split you wide open in Alfred, Georgia. He knew exactly what she meant: to get to a place where you could love anything you chose—not to need permission for desire—well now, that was freedom.
Jeg har lest mye fantasy, men det er sjelden du finner en fantasybok som føles ny og frisk, med et annet utgangspunkt og ikke minst en helt annen form for magi. Ingen langkledde trollmenn her. Heldigvis.
Likevel er det noen skuffende elementer, men ingen bøker kan være perfekte. Denne nærmer seg, dog.
Trolig den beste av klimakvartettbøkene hittil. Selv om både den første og den andre boka var mer dystopiske og viste mer hvordan samfunnet kollapser, er den tredje boka på noen måter bedre på det rent menneskelige. Noe av styrken i boka, syns jeg, er at selv om boka handler om bevaring av en art så viser den også hvor irrasjonelt det er. Den viser mennesker som velger hestene foran menneskene, som neglisjerer sitt eget liv og sine egne kjære for dyrene. Den viser dem som gjør dumme valg, valg som går utover alle rundt dem, fordi de ønsker ar hestene skal leve videre.
I bunn og grunn handler vel boka om menneskets kamp for å bevare noe, å holde fast på noe, å ha kontroll når alt rundt oss er kaos. Og samtidig viser det det utrolige i hva mennesket kan få til - og hvor lite det betyr, når alt kommer til alt. Når ingenting er igjen å bevare. Når naturen uansett får siste ord. Boka stiller også en rekke ubehagelige spørsmål: hjelper vi, eller ødelegger vi? Hvis mennesker ikke hadde forsøkt å redde ville arter gjennom å fange dem og sette dem i bur, ville de da i det hele tatt blitt truet? Om vi ikke hadde handlet med dem og jaktet på dem? Hva om vi, selv med de beste intensjoner, ødelegger? Samtidig har boka også en tone av håp: om at det alltid vil finnes kjærlighet, nytt liv, at våren alltid vil komme.
Lunde leverer en bok av svært høy klasse med denne.
Jenny Dahl Bakken som svar til Koriander :
08:50, 29. januar 2020 Diskusjon: Hvor er Norges fineste bibliotek?
Jeg håper Oslos nye hovedbibliotek blir Norges fineste, når det åpner. Det eneste jeg ofte savner litt i sånne nye biblioteker er rom som ser "gamle" ut - med trebokhyller fra gulv til tak, osv. Jeg syns biblioteket i Bodø er fint.
Hva skal jeg si om denne boka?
For å være helt ærlig er den en av Nesbøs svakeste. Enten det, eller så har jeg sluttet å like bøkene hans. Uansett - det er mye å irritere seg over her. For det første hvordan drap på kvinner brukes for å drive menns historier framover - et klassisk triks i boka, en klisjé jeg skulle ønske Nesbø ikke sank ned på nivået til. Men det gjør han, dessverre. Det er uverdig både for karakteren som drepes og for boka som helhet.
Hovedproblemet med denne boka er likevel dette: den er ikke troverdig. Du kjenner ikke den store sorgen ved drapet som definerer boka. Du bevarer en distanse til det hele veien, det er få refleksjoner, få emosjonelle scener. Du blir ikke bedre kjent med den dreptes personlighet eller forholdet mellom vedkommende og de andre karakterene. Kanskje er det gjort bevisst, kanskje ikke. Uansett svekker det fortellingens pathos. Selve oppklaringen av drapet er dessverre også ganske lite troverdig. Jeg syns ikke vi får en forklaring som gir helt mening. Dét kan selvsagt være bevisst, fordi drap kan være meningsløst. Men her blir det i overkant søkt.
I tillegg til at boka hverken fenger emosjonelt i drapet som skal være historiens bærende element eller gir noen troverdig og god forklaring på hva som har skjedd, så gir den heller ikke en avklaring. Du blir sittende igjen med en relativt åpen slutt. Selvsagt gjort for at Hole kan leve videre i nye bøker, men her føles det likevel som at boka bare stopper, uten noen ordentlig avslutning. Den er også altfor lang, etter mitt syn, og ikke spesielt godt skrevet.
Boka var faktisk såpass skuffende at jeg er usikker på om jeg vil lese flere av disse bøkene. Det kan rett og slett være på tide å slå opp med Harry Hole.
(Jeg ga den en firer rett og slett fordi siste del var spennende nok, men egentlig fortjener den ikke mer enn en treer.)
Jenny Dahl Bakken som svar til Renate Sollien :
17:48, 5. januar 2020 Diskusjon: Valg av bøker i lesebrett.
Her ser det ut som om innlegget ditt ikke var helt ferdig da du publiserte...?
Sist sett
