Bokelskere.no

Livet forstås baklengs, men må leves forlengs. (Søren Kierkegaard)

Dette er en engelsk briapipe laget av Dunhill. Faren din ønsket seg alltid en slik. Jeg ville spare den til en spesielle anledning. Hun tok pipa fra meg. Vet du hva jeg tenkte på da jeg holdt faren din i hånden etter at han falt i koma etter hjerteattaket og lå for døden? jeg tenkte på den Dunhill - pipen som lå gjemt her oppe i den dumme kisten, Jeg vet ikke hvilken anledning jeg ventet på, sa hun lavt,, stemmen var nesten som hvisken, fordi hver dag med din far var en spesiell anledning. Hver eneste dag.

Alle som sier at livet er enkelt, bure få en skikkelig ørefik. De aner ikke hva de snakker om. Livet er ikke enkelt. Når du nesten begynner å forstå hva det dreier seg om, kjører de deg vekk i en begravelsesbil.

Kvinner ønsker seg ikke ting, Robert. De vil ha din oppmerksomhet. Barn ønsker seg ikke materielle goder. De kan bare leke med en ting av gangen. Hva de ønsker seg, er en far som gir dem oppmerksomhet og som holder rundt dem og som ler sammen med dem. Det er det eneste mennesket noensinne har ønsket seg siden tidenes morgen!

Noen mennesker lever sitt liv på en slik måte at de hele tiden overser de små miraklene som skjer hver eneste dag - disse små velsignelsene som Gud sender oss fra himmelen, de som får oss til å smile eller le eller gir oss klump i halsen, og som forsiktig drar oss litt nærmere ham.

På Grand Kafe var det plass til alle. Det er en slik verden jeg søker, i alt jeg gjør, det er umulig å tenke annerledes

Han sto der midt i søvntåken som var i ferd med å løse seg opp så altfor raskt opp. Ikke forsvinn, ba hjertet mitt. Bli. Vær så snill å bli. Og han dukket lydig opp igjen med det tilstrekkende smilet og armene strakt ut mot meg. Jeg merket lengselen og den velkjente dirringene i hjertet. Og så, på et blunk, var han borte.

Enkelte historier er det ikke meningen at man skal finne ut av.

På kafeen traff hun også pøbelen som ble sparket ut av skolen, tjenestetausa, whisky- per og prestefrua. Mennesker som alle snakket om, men som ingen kjente.

Jordens natt er full av hemmeligheter, av sanger som ikke er sunget, eventyr som ikke er fortalt.

Du kan ikke vite hva valgene fører til. Følg hjertet. Det vet alltid...

Kunne jeg virkelig velge hva jeg ville med livet mitt, eller ble jeg skylt av gårde, uansett om jeg strittet imot eller fulgte strømmen?

Livet er ikke en forutbestemt vei fra fødsel til død, Kristin, husker jeg at Farmor ofte sa mens hun levde. Det er en stor by med mange gater, og du kan gå hvor du vil. Vi vet ikke på forhånd hvor veiene ender opp eller hvem vi møter. Det kan være de trangeste smugene som er verdt å bry seg med.

Der det er vilje, er det vei, hadde farmora pleid å si[...]

Karl - Bertil fortsatte ivrig og glad med å lyse opp samfunnets skyggeside med sine stjerneskudd av vennlighet. Han banket på de sprukneste dører, antastet de mest loslitte gatevandrere, gav seg i snakk med de ensomme gamlinger og la pakker mellom flaskene foran de vemodigste løsarbeidere på Ølkneipa.

Man må gjøre sin plikt her i verden , sa Karl - Bertil til sin mor og så litt ekstra sliten ut. Et vel utført arbeid gir en indre tilfredsstillelse og er den grunn hele vårt samfunn hviler på.

For slik er livet: Du får aldri ro,
i kroppen slåss det triste mot det glade.
Der finnes viljen til å være god.
Der finnes lysten til å skade.

For mennesker kan gjøre stygt til pent
og stort til smått, det lave til det høye,
alt hvitt til svart, og skittent om til rent
når de, nissen, har en splint i øyet.

Kan hende nissen er et speil som gjør
at menneskene vet hvem de skal være?
Og når de ser ham streve med sin bør,
forstår de hva de selv må kunne bære?

Så nissen har erfart at man må streve.
Men meningen med livet er å leve.

Når barn og nisse møtes slik en kveld,
vil barna kunne ane nissens smerte.
Og uten at de kanskje vet det selv
ler barna veien åpen til hans hjerte.

De treffer blink selv om de skjøt i blinde,
og nissen lagrer latteren i minnet.

Det er over tre år siden dei døde denne hausten, og det er liksom ikkje like vondt å tenke på dei som det var i byrjinga. Det er ikke den same overraskande bølgja som fer gjennom kroppen, som er like vond kvar gong eit minne, eit ansikt, ei stemme dukkar opp så plutseleg og her og der og alle stadar.