Bokelskere.no

Hvordan beskriver jeg savn? Savnet av Høn som svirrer av stemmer, marianøklebånd i en timepokal på bordet i den turkise spisestuen, sykler i oppkjørslen, mor som sukker fordi solne faller så vakkert over gulvet. En tid jeg selv, i går, bar ut gjennom den blå døren.

Jeg savner ikke tiden med treski, jeg savner heller ikke tunge skistøvler heller. Hvorfor blir jeg likevel så fylt av savn? Fordi det handlet om fravær? om alt jeg har glemt? Savn har kanskje ikke bare med minner å gjøre, de som dukker frem i ny og ne, ved synet av en gjenstand, en film, eller lyden av en sang, en lukt.

Jeg har aldri kjent den så tydelig før, den karakteristiske og gjenkjennelige lukten. Sterkest i vindfanget. Jeg vet at om noen få sekunder vil den forsvinne, bli diffus, viskes ut idet jeg tar av meg støvlettene, bli borte idet jeg går inn i gangen og henger fra meg jakken på hengeren under hattehyllen. Men nå, mens jeg lukker døren bak meg, forsøker jeg å fange den. Ikke en lukt. Ikke skittent, søtt, våte klær, grønnsåpe eller ferske brød, men den tydelige lukten av barndom som man alldri tenker over når man kommer hjem fra skolen, hjem fra fest, hjem fra pokerspill på et loft, hjem fra det første kysset bak garasjene, hjem fra redselen for å gå alene, hjem til frykten for alle skal ha reist og etterlatt meg i et tomt hus. Det er en gjenkjennelig lukt, som kanskje virker ekstra sterk nå, fordi jeg snart aldri skal kjenne den mer.

Ingen av oss tre søsken har råd til eller ønske om å overta. Høn er nedslitt etter flere års glemsomhet og vil kreve mye oppussing. Dessuten bor vi andre steder, i egne hus og leiligheter, og har barn som verken vil eller kan flytte. Men at fremmede skal overta? Åpne den blå døren uten den ringeste kjennskap til Nolde? Uten å vite om den hemmelige klubben som hadde møter i kottet på mitt rom, der inngangen er usynlig bak en tapetsert dør. Uten å forstå de mørke flekkene på gulvet kommer fra hunden vår, Pontus, som på sine gamle dager fikk slag og trodde skyvedøren var et tre å tisse på.
På den annen side; Kan det ikke være fint å tenke at en ung, ny familie skal bo her? At nye barn skal bygge hytter i trærne, ha sine egne, hemmelige klubber? En gang for et liv siden, flyttet mine foreldre inn og var unge og ukjente med andres minner innenfor de samme veggene.

Politikken er av natur ikke et kirugisk blad, det er vanskelig å drive presisjonspolitikk. Politikkens instrumenter er butte, og det kan være svært krevende å få til de endringene man ønsker å oppnå. Det er rett og slett vanskelig å lage en politikk som treffer hver og en som trenger det, med de virkemidlene som egner seg best. Det betyr imidlertid ikke at vi skal gi opp å forsøke.

Ansvar er rett og slett urettferdig. Du må ta utgangspunkt i det livet du har og kan ikke velge noe bort. Ansvaret hviler på oss alle, men ikke med samme vanskelighetsgrad.

Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg de verktøyene du trenger i livet, enten du vil gå videre og studere for å bli pilot eller ingeniør, eller du vil gå ut i jobb eller ta fagbrev som helsefagarbeider eller rørlegger. I dag vil minst en av fem elever erfare at dette løftet blir brutt. I stedet for å gå ut av skolen med full verktøykasse kastes disse unge menneskene inn i voksenlivet med et handikapp. De har så dårlige lese - og skriveferdigheter at mange i praksis er funksjonelle analfabeter, ute av stand til å skrive en skikkelig cv eller ta til seg innholdet i en helt vanlig dagsavis. Det er et svik. Et svik mot de unge, et svik mot foreldrene og et svik mot den norske drømmen.

Det norske velferdssamfunnet ble bygget av vår felles arbeidsinnsats. Grunnmuren som velferdssamfunnet hviler på, består ikke bare av høytlønte og kreative lønnsmottagere eller grundere og bedriftseiere, men av innsatsen til hver enkelt arbeidstager. Det finnes kort sag ingen drittjobber. Hver gang noen snakker ned visse typer arbeid, er de med på å svekke respekten for noen av de viktigste verdiene vi har: At det å stå på egne ben og klare seg selv ikke bare er grunnleggende ansvar for voksne friske mennesker, men et bidrag til et sterkere fellesskap.

Jeg er takknemlig over å bo i et land hvor ikke hele eksistensgrunnlaget forsvinner ved sykdom eller ulykke. Jeg var og er takknemlig for at mammas sykdom ikke rev bort hele det økonomiske grunnlaget for den lille familien vår. Det sosiale sikkerhetsnettet vårt skal vi ta vare på. Men det forusetter også at vi er ærlige på hva som svikter, og hvordan det svikter.

Jeg gir deg mitt nisseord! Hva betyr det, da? Nissen satte opp en høytidelig mine: - Nisseordet lyder slik: En nisse gjør så godt han kan, så ofte han kan, hvis han kan.

Det er ikke lys og lamper vi trenger,
Ikke sol og måne heller, men det
som er nødvendig, det er at vi har
øyne som kan se guds herlighet.

Og jeg husker at vi barn
ble leid fram for å kysse
hånden til de døde.
Vi var redde for å gjøre det,
men da var det en som sa til oss
at dette var siste gang vi kunne
takke farmor for all
gleden hun hadde gitt oss..

Og jeg husker at eventyr og viser
kjørte bort fra gården,
pakket inn i en lang, svart kiste,
og at de aldri kom igjen.

Jeg husker at det var noe
som var blitt borte fra livet.
Det var som om døren til en
vakker, fortryllende verden var
blitt stengt, der vi før hadde
gått fritt ut og inn.
Og nå var det ingen som forsto
seg på å åpne den døren.

Men det er viktig å vite det, å kjenne sine røtter. Å vite hvor du begynte som menneske. Hvis ikke vil livet synesuvirkelig. Som et puslespill. [....] Som om du har gått glipp av begynnelsen på en fortelling, og nå er du i midten av den og forsøker å forstå.

Det tok hunden bare noen sekunder å gi Thalia det ansiktet, men det har tatt henne et langt liv å gjøre det til en identitet. Hun ville ikke la meg ødelegge den med skalpellen. Det ville være å tilføye henne et nytt sår over det gamle.

Folk lærte å leve med de mest utenkelige ting.

Vanligvis , særlig i det siste, settes en mental prosess i gang når hun stiller seg opp foran et speil, og den forbereder henne på å se seg selv eldre. Det demper og tar av for sjokket. Men i det butikkvinduet er hun ikke forberedt, og hun utsettes for en virkelighet som ikke er sminket av selvbedrag. Hun ser en middelaldrende kvinne i en kjedlig, løs bluse med strandskjørt som ikke skjuler de slappe hudfoldende over knærne godt nok. Solen fremhever de grå hårstråene. Og til tross for eyelineren og leppestiften som markerer munnen, er det et ansikt som en forbipasserende kun vil registrere før blikket glir videre, som om det var et gateskilt eller et husnummer. Det varer bare et kort øyeblikk, knapt nok til at pulsen slår raskere, men lenge nok til at det bedragerske selvbildet blir konfrontert med den virkelige kvinnen som ser tilbake på henne i butikkvinduet. Det er ganske nedslående. Disse tilfeldige, ubehagelige øyeblikkene som overrasker deg når du minst venter dem.

Alt jeg sier, er at det er ufølsomt å klistre dine gode gjerninger opp på en tavle. Det er noe positivt ved å gjøre det i stillhet, med verdighet. Hjelpsomhet er ikke bare å signere sjekker i alles påsyn.

For lediggang er som kjent roten til alt ondt.