Bokelskere.no

Virkeligheten slår deg i trynet av og til[...]

Samtidig er det noe utenfor meg selv, noe uforklarlig og uangripelig som forandrer følelsene enten jeg vil eller ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å fremkalle det aller vondeste, ved å legge meg i senga hans, lukte og kjenne, ved å stirre på bilder av ham, se ham i øynene og stryke pekefingeren over neseryggen hans, kinnene og panna, så er det ikke lenger det samme. Det gjør ikke like vondt, det er ikke den samme smerten.

Det er rart å kjøre den samme strekningen til jobb som jeg gjorde for to år siden, før Tarjei døde. Rart at jeg har kjørt her så mange ganger da han var i live uten at jeg tenkte over det, at Tarjei fantes i verden. Nå fylles hele de seks kilometerne med tanker om at han ikke gjør det.

Hva gjør man egentlig på en grav, annet enn å se og tenke og savne, når det praktisk er unnagjort? Når blomstene er vannet, lyset tent?

Det er desember 2012 og over fem år siden han døde. Likevel kan jeg våkne om morgenen og fremdeles glemme at han ikke lever. Eller fremdeles sitte som nå, på jobb uten å gjøre noe, tenke på hva vi skal ha til middag, og automatisk se for meg fire middagstallerkener, beregne fire laks - som om Tarjei fremdeles levde og Julie fremdeles bodde med oss.

Hun og jeg var de neste nye innflytterne på mange år, og vi var uansett annerledes enn de andre, fordi vi ikke hadde vokst opp der, ikke visste om alle løypene og stiene i alle skogene, alle snarveiene og alle de gamle hemmelighetene i alle familiene.

Livet er tilfeldig, og valgene man tar, er ofte tilfeldige.

Den i dag fremkaller julen barndommens sitrende forventing. Duftene av kongerøkelse og juletre. Matosen fra kjøkkenet. Pakkene under treet. Jeg ser for snødekte åkre og en liten,opplyst kirke. En bestemor med et lunt smil. Vi bærer alle i oss våre egne bilder av jul.

Jeg tenkte på at også uvitenhet kunne forme oss. Fravær. Ensomhet. Alt som ikke var hendelser kunne forme oss.

Å være forelsket uten å vite det. Da har man krefter til å gå lange omveier.

[...] Julen er ikke den var, men samtidig er den det, for hver jul er et gjenferd som går igjen år etter år, sprer de samme duftene, synger de samme sangene og bringer min barndom tilbake, som om den aldri var forbi, noe den selvfølgelig ikke er heller , så lenge jeg bærer den i meg, og det gjør jeg til den dagen dør, eller til min døyand dag som min mor ville sagt, og som hun sier fremdeles når jeg tenker på det.

Helt siden Trygve døde for seks måneder siden, tror jeg alle rundt oss har gruet seg til jul, til at alt som er jul bare er jul hvis det ikke mangler noen. Og jeg tror de andre i bygda gruer seg til å tenke på oss, til å synes synd på oss, til å møte oss på butikken, i kirken, på veien og vite at det er jul for oss også.

Jeg så helt tydelig hvordan vi kom til å krabbe langsom rundt treet, og lese til/fra - kortene, og forestille oss hva som var inni det myke, det harde, de små gavene, de større. Vi kom til å gli rundt treet som ringene rundt den melankolske planeten Saturn. Bildene av hva denne dagens kulle være, var så klare. Røde gavebånd, snipp og snapp i Donalds juletre, kald ribbe og varm fløtesaus, ligge mett på teppet under bordet, amndariner. Hender rundt treet, julestjernen som var viklet skjevt rundt toppen. Ennå, mens jeg lå i den smale sengen i mørket, hadde juleaften alle disse levende bildene i seg. Gavene var ikke noe jeg tenkte tilbake på som et barndomsminne, de var tydelige fordi de ennå var uåpnet, ikke forstummet, kastet, glemt, gitt bort. Tingene var ikke fortid.

Så mye det ordet - å gi - rommer. Vi sier seg å gi hen. Å overgi seg. Å være hengiven. Å gi seg. Eller været som gi seg: vinden og regnet. Og kunsten: man gir seg en konsert. Eller en mor som gir bryst, eller en mistenkt som gir en forklaring, og tenåringen gir faen. Eller smerten som gir seg. Mennesket som gir opp. Gir slipp. Gi opp? oppgi. Hva betyr det ? Ånden oppgis til gud?. Inntekten oppgis til skatteetaten. Mor, som gir gaver.

Jeg savner ham, sa mor. Det skjønner jeg godt, sa jeg. Det tror jeg ikke, sa hun. Jeg tror ikke du forstå hvordan jeg savner ham. Nei, kanskje du har rett. Men jeg forstår du savner ham. Jeg savner ham også, på min måte.

Men hvis jeg skulle se tilbake på livet og peke ut et lykkelig øyeblikk, så ville jeg samtidig vite at det hadde blitt der i fortiden. At det aldri inntraff igjen, med samme styrke. Og det er jo vondt.

Det er ingen som vet at de er opplever det lykkeligste øyeblikket i livet sitt, når de opplever det. Noen mennesker sier, når de er veldig begeistret, at de akkurat har opplevd sitt livs lykkeligste øyeblikk, men innerst inne tror alle at det øyeblikket ikke har kommet ennå. De tror at de i fremtiden kommer til å oppleve noe enda finere og lykkeligere. For det ville jo vært grusomt, hvis du som er ung, visste at ingenting noen gang ble finere siden.

På 1965 - listen står navnet til menneske som i dag har vært døde i mange år. Som ble født på slutten av 1800 tallet og var voksne i mellomkrigstiden. Som for meg bare hadde merkelapper av typen som har vært gullgraver i Amerika, var doktor på Rjukan, bodde på gården til broren sin, alltid vært streng eller ugift. Slike setninger som de voksne hadde uttalt i forbifarten, men som forplantet seg i meg som hele mennesket.

På kassetten spør jeg: Hvordan kom du over det Farmor? Det er taust en stund, før Farmor kremter og sier ganske nøkternt: Jeg kom aldri over det. Det har levd ved siden av meg hver dag. Hele livet. Jeg hadde jo faren din , Finn, og siden kom Kirsten. Jeg har hatt det så godt og vært så heldig. Men sorgen over Elin ble aldri borte, kan du skjønne. Skjønte jeg det , den gangen? Jeg tror det. For etter intervjuet fikk mine barndomsminner en annen farge. Jeg visste at sorgen over Elin hadde vært ved siden av henne hele tiden.

De var bestandig langt der framme i horisonten, og vi skvulpet i bølgene av deres opplevelser, av historien om dem. Gjenstandene vi fikk av dem og etter dem, var fortellinger i seg selv, og historiene knyttet til disse to menneskene nekter å sleppe taket i meg.