Bokelskere.no

Hehe, takk for tipset... :P Så ut som kommentarfeltet var skjult, jeg kunne iallfall ikke se svarene fra andre før i dag.

tror dette er noe av det sterkeste jeg har lest noen gang.

Lesesmak er vel ikke så enkelt at hvis man liker Stieg Larsson så liker man ikke Pinnsvinets eleganse, og omvendt. Det slår meg ofte at lesesmak er mere sammensatt enn som så. Tror de fleste kan kose seg med bøker fra ulike genre og ulikt språk. Jeg kan f.eks. både lese Tom Egeland og Doris Lessing - begge er favoritter.

Inntil jeg kan gå på Prix og kjøpe meg en døvetolk synes jeg det er naturlig å skille mellom lydbok som hjelpemiddel og lydbok som underholdning.

Lydbøker var opprinnelig et hjelpemiddel kun for blinde og svaksynte. Nå kan hvem som helst høre en lydbok. Det må være lov å tenke nytt. Og det er ikke akkurat sånn at man går til legen og får gavekort på Ark når synet svikter. Lydbøkene som selges der er beregnet på alle. Og hvis lydbøker appellerer til folk som ikke orker å sette seg ned med en papirbok, om de så har syn som en hauk, ser ikke jeg problemet. :)

Godt forslag, men til det eventuelt kommer en sånn funksjon kan du jo åpne bøkene du skal redigere eller slette i hver sin fane i nettleseren. Hold inne ctrl mens du klikker på omslagene, og så lukker du bare fanene når du har gjort det du skal gjøre. :)

Innhaugsfolket av Anne Karin Elstad strekker seg fra begynnelsen til slutten av 1800-tallet. Der får man et ganske godt innblikk i bygdelivet på den tida.

Alle NRKs programmer handler vel stort sett om mennesker, og lite annet...

Kan du være så snill å forklare meg hva som er så bra med denne boka?

Leser denne høyt for noen som ikke har lest den før. :-)

Oi. Må visst ikke tro på alt jeg leser. :P

Jeg synes oversettelsen var elendig. Nå har jeg kjøpt den på engelsk og skal prøve på nytt.

Nick Hornby vet å skrive, det er lett og han leker seg gjennom den egentlig litt klassisk oppbygde historien. Igjen er mennene taperne, og kvinnen den sterke. Eller, kanskje ikke sterk, men Annie kommer utrolig mye bedre ut av historien enn Duncan. Begge er litt bleike, men det er jo engelskmenn, og ingen av dem blir jeg særlig imponert over. Bokas kuleste karakter er definitivt Tucker Crowe som virkelig har rotet det til for seg i løpet av de 22 årene han har vært borte fra rampelyset. Av en eller annen grunn minner karakteren meg om rollefiguren til Bill Nighy i Love Actually. Det er her den morsomste delen av historien ligger, og det er bra det rykker til litt, for boka tenderer av og til mot å være litt trått.

Jeg likte boka, god underholdning, litt vel mye musikknerdsnakk, men absolutt verdt lesinga. God bok!

Det er en mesterlig liten bok, ganske finurlig, temmelig svart, en historie med en psykologisk nerve som i bunn og grunn handler om ensomhet, seksualitet og moral.

Boka utkom i 1905, og skapte furore. Den var uhørt provoserende for sin samtid. Både tema og det faktum at doktoren og presten framstilles helt annerledes enn det som var vanlig, kan ha bidratt til dette. Mest tror jeg likevel provokasjonen skyldes Fru Gregorius, Helga, som framstilles som en selvstendig kvinne som bestemmer over sin egen seksualitet. Det kan ha vært drøy kost for både doktorer og prester, vil jeg tro.

Naveen gaper høyt, og jeg er litt usikker på om det er lurt å gape så høyt og debutere med et såpass ambisiøst prosjekt. Men – men; det skal sies – Mala Naveen kan skrive. Hun kan skape. Hun kan blåse liv i en haug med karakterer som alle løper rundt for å finne seg selv i en kaotisk verden. Derfor blir jeg allerede nå utålmodig på neste bok av Naveen – når hun får strammet seg inn og funnet en sterkere nerve i pennen sin. For det blir litt preikete, det blir litt klumsete i oppbygningen av historien – det er flere steder hun kunne tatt skikkelig balletak på leseren (ehm…), men så glipper det – hun har ikke kraft nok…enda!

Språket kunne med hell vært strammet inn. Ikke fordi frodig ikke er bra, men fordi denne forfatteren er best når hun er nøktern, og fordi at frodig gjør at min opplevelse av boka hele tiden bremses – når jeg burde være sammen med familien Mehta, når jeg ønsker å være sammen med familien Mehta, så forhindres jeg av for mange ord.

Kate Morton er en favoritt. Hun skriver eventyr for voksne. Da jeg var ung, grep Maria Gripe meg på samme måte som Mortons bøker griper meg nå. Det er mye den samme stemningen hos de to forfatterne. Drømmer, gamle slott, store skoger, hemmeligheter, skjebner som er vevet sammen, glemte ord, landsbyer i morgentåke, folk som går seg vill, labyrinter og mennesker som en gang trådte feil. Og jeg er med. Jeg er så veldig og vanvittig med. Den gang hos Gripe. I dag hos Morton.