Bokelskere.no

Når jeg er inne på en bok og trykker på "mer bokdata" skjer det ingenting. Det har jo virket før. Hva skjer?

Har faktisk lest tolv av dem! Hadde ikke trodd det skulle være så mange. Syns det var ei fin og variert liste :)

Utrolig søt historie. Nydelige illustrasjoner.

Tittelen er veldig rar ja, men les litt til, så skjønner du det fort. Boka er jo bare på 212 sider, så jeg ville absolutt gitt den en sjanse til. :)

Genialt. :)

Hadde aldri lest denne boka om jeg visste hvordan den sluttet. Grrr. Starten var kjedelig og klisjéartet, midten var pageturner, spennende og feelgood… og så snudde det på en helt idiotisk måte rett før slutten! Vil anbefale alle å lese de første 380 sidene - og så stoppe! Boka burde sluttet der.

Dette huset må jo være perfekt for bokhamstere... Noe å bli inspirert av? :p

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant.

Hm. Jeg anser meg selv som en humoristisk person, men denne treffer meg overhodet ikke. Irriterer meg over skrivestilen og har ikke vært i nærheten av å glise. Uff, kjenner jeg nærmer meg sur gammal kjerring her...

Jeg synes ikke det er noen grunn til å kalle boka det, men det er kanskje fordi jeg ikke har lest den...

Hva er galt med Bondegården?

Dette var en merkelig opplevelse. Jeg synes Erik Wahlström skriver godt - spesielt godt – men likevel legger jeg boka vekk etter 130 sider og sier meg fornøyd med det. Hva skjedde?

Erik Wahlström er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris av Finland. Boka handler om Johan Ludvig Runeberg, Finlands nasjonalskald som levde fra 1804 til 1877. Han skrev dikt og salmer.

At Erik Wahlström skriver godt er det ingen tvil om. Han har en kraft i språket som gjør at mye av det han skriver blir stort. Språket til Wahlstöm gjenspeiler på en måte inntrykket jeg får av storheten i Runebergs personlighet og diktning.

Wahlström er også en mester til å variere formen på teksten. Hvem som forteller historien veksler hele tiden og innenfor samme kapittel. Alt fra hovedpersonenes synsvinkel som jeg-fortellere, til en allvitende tredjepersons fortellerstemme, til at plutselig arten ‘hund’ som i ‘canis lupus familiaris’, uttaler seg. Han blander fortellende stil, dialoger, klassisk scenetekst, argumentasjoner og tanker – alt flettes sammen samtidig som tidsperspektiver hele tiden skriftes. Her finnes ingen kronologi.

Jeg følger de fortellende delene best. Da er jeg helt med. Jeg sliter mye i andre deler av boka. Rett og slett fordi jeg ikke forstår. Meningen forsvinner. Jeg forstår ikke alltid hvem jeg leser om, hvilken kontekst og hva det handler om. Jeg leser mange sider med for meg meningsløse ord og setninger. Feilen ligger ikke hos Wahlström. Det er en kombinasjon av uvanlig konstruert tekst, svensk språk og innholdet som nok lettere gir mening til de som har vokst opp i en kulturell kontekst hvor Runeberg er en del av en nasjonalarv du får med deg fra du er liten. Som Wergeland eller Ibsen hos oss.

Her har jeg skrevet mer om boka: http://knirk.wordpress.com/2011/02/21/flugtamjaren-erik-wahlstrom/

Ukjent og ukjent... Jeg er i alle fall veldig glad i "Minst" av Arne Berggren. En lun og morsom og fin lese sammen-bok.

Enig med Ann Christin. Hvis du vil diskutere faglitteratur er det jo bare å sette i gang. Kanskje blir du overrasket over hvor mange ikke-akademikere som har noe å bidra med. :)

Køen av Vladimir Sorokin. En utrolig spesiell bok som kun består av samtaler mellom mennesker som står i kø i Moskva på 80-tallet. Hva står de i kø for? Det vet de ikke selv engang. Tankevekkende bok. :)

Søstern skryter fælt av denne boken. Min lille datter på 8 måneder er ganske flink til å sove, men våkner fryktelig tidlig hver morgen... Kanskje jeg kan få noen gode tips her?

Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

Den er vel også den eneste av dem der jeg ble opptatt av hvordan det skulle slutte, og gjettet (rett) om det etter noen få sider.

Takk for tipsene, alle dere som har bidratt! Sirenenes sang og Retterstedet er notert.