Bokelskere.no

Jeg er litt enig om slutten når jeg tenker meg om, men merket ikke så mye til det der og da.

Synes boka var svært lesverdig, historien har et bra driv og mange nok overraskelser underveis til at det ikke ble for lett å gjette handlingsløpet. Begynte i går kveld og leste ferdig i formiddag (er syk), så den hadde definitivt den "klarer ikke legge fra meg" faktoren som sjangeren trenger.

Og så var det gøy med litt Hamar-tilknytning, jeg har nemlig bodd der i mange år. Dessuten har jeg studert i Manchester, så jeg var dobbelt lokalkjent :)

To ting skurret litt for meg, uten at de på noen mæte ødela leseropplevelsen der og da. Det ene var at bruken av hedmarking/hamarsing bare nesten var konsekvent (et eksempel jeg kommer på var at en person refereres som å si "je" og "noe" i samme setning, det naturlige ville vært "no"). Det andre var at jeg ikke helt trodde på alderen som ble oppgitt for Renate i de første delene. 9 og 15 hadde vært mer troverdig ift måten hun tenker på enn 6 og 12.

Men, altså, en veldig god historie. Jeg føler vel at det boka hadde trengt for å bli perfekt var en mer kritisk korrekturleser/redaktør som kunne rettet litt på de stedene der man som forfatter blir "blind" (om det kan være noen trøst var det akkurat den samme følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Harry Potter and the Order of the Phoenix: at redaktøren ikke hadde gjort jobben sin).

Jo, faktisk - det var det mest stemningsfulle. Og litt skummelt. Men 'one of the most frightening books ever written' - nope. Men knappene var bra!

Rett og slett en perle om kjærlighet og mye som er trist. Anbefales på det varmeste.

Styrtet engel av Per Olov Enquist.

http://knirk.wordpress.com/2010/02/19/styrtet-engel/

Jeg synes denne boka er oppskrytt som voksen bok. "One of the most frightening books ever written" sier New York Times. Nei...jeg synes ikke den var skummel. Gaiman selv sier han har skrevet boka for sitt seks år gamle barn. Det setter saken i et annet lys. Som barne- og ungdomsbok tror jeg den funker. Likevel gleder jeg meg til å se filmen.

Ja! Ja! Ja! Noe av det aller beste jeg har lest. Jeg leste den på svensk, faktisk den første svenske boka jeg noensinne har lest, og jeg tror opplevelsen ble enda bedre av det.

Det er noe med opplevelsen av å lese. Akkurat når jeg sitter der med boka i hånden og ordene glir inn i meg. Det er som om hvert eneste ord fyller meg fra isse til tåspiss. Det er en total og hel opplevelse. Du vet når du er skikkelig sulten på mat. Sånn helt utrolig sulten. Kanskje du har vært ute i kulda også. Du setter deg ned og så får du servert den ultimate mat av Moder Kokk. De første bitene du tar (det er det beste du noensinne har smakt) fyller deg helt. Ordene til Enquist gjør det samme. På en mektig og rolig måte. Og så er det så vakkert at jeg tror jeg ramler sammen. Han er en sann estetiker. For meg hvertfall.

Jeg gir opp både boka og forfatteren. Ikke nok med det, men jeg klarer ofte også å hisse meg litt opp over forfatteren. Litt sånn 'herregud, går det an' liksom. Jeg bruker faktisk litt energi på det. Å bli fornærma over at noen kan skrive på den måten. Det gjelder spesielt forfattere som pynter seg med språk som gjør at handlingen drukner. Det skal mye til at jeg leser noe av samme forfatter igjen. Rasjonelt ser jeg at dette er skikkelig teit, men på en annen side så finnes det så mange bøker der ute som jeg har lyst til å lese.

Det finnes et unntak og det er hvis jeg får boken i gave. Jeg elsker nemlig å få bøker i gave. Bøker som betyr noe for andre. Da leser jeg nok litt annerledes. Det er ikke viktig for meg å like boka jeg får i gave - jeg liker godt at folk synes forskjellig om en bok. Men da blir lesingen min påvirket av at noen jeg liker elsker akkurat den boka. Det er fint nemlig. I seg selv.

Dette er boka som forteller deg alt du trenger å vite om kjønn og biologi. Eventuelt hva du ikke trenger å vite om biologi når det gjelder kjønn. Ikke tung å lese og full av vidd.

Det kommer litt an på hvem de "andre" som synes boka er bra er. John Irving er en forfatter "alle" fortalte meg at jeg burde like og som jeg forsøkte meg på en del ganger uten helt å skjønne poenget. Men såpass mange mennesker som jeg setter pris på meningene til anbefalte meg å prøve igjen, så jeg gjorde det, og de nå har jeg lest to av bøkene hans ferdig - og likt dem.

Men mange andre forfattere gidder jeg aldri forsøke meg på igjen etter en lest bok. Morsomt i så måte at du nevner Ørstavik, for jeg vant et eksemplar av Presten (som fikk Brageprisen) og leste den og, vel, jeg ser ikke poenget. Bortkastet tid er vel rett måte å si det på. Og jeg tror neppe jeg kommer til å forsøke meg på fler av bøkene hennes samme hvor mange priser og utmerkelser hun får.

Jeg tenker som så at det er jo sånn her i verden at man ikke kan være venner med alle, noen stemmer kjemien med, andre ikke. Selv om du kan se at folk er hyggelige og ordentlige er det allikevel sånn at du ikke har lyst til å tilbringe tid sammen med dem. Sånn er det også med bøker, tenker jeg. Ok, det er kanskje meg det er noe feil med som ikke forstår det geniale, men kanskje er det ikke noens "feil", men bare sånn at vi ikke passer sammen?

Jeg begynte å høre Norske helter som lydbok på vei til jobb og oppdaget når jeg kom fram at spilleren hadde stått på random play (bare CD1, heldigvis). Det var en hyggelig oppdagelse, da jeg hadde synes historien var en del mer usammenhengende enn man kunne ønske (men ikke nok til at jeg hadde blitt skikkelig mistenksom, altså, mange forfattere velger jo usammenhengende fortellerstil med vilje).

På hjemveien fikk jeg satt den i gang i rett rekkefølge og nå ble alt så meget bedre. Faktisk så meget bedre at jeg noen dager senere, når jeg begynte å nærme meg slutten, var nødt til å høre en halvtime ekstra etter ankomst jobb fordi historien var på et punkt hvor jeg simpelthen ikke klarte å legge den fra meg.

En mann våkner på Granvin rehabiliteringssykehus etter en alvorlig bilulykke. En osp tok av for støtet når bilen hans skjente av veien, ellers hadde han vært død. Nå er han i stedet sengeliggende og med en hjerneskade, hvis omfang er uklart. Han blir fortalt at han er Frank Jørgensen, 37 år, selvstendig næringsdrivende i eksport/import. Litt etter litt kommer både førlighet og hukommelse tilbake.

Vetle Lid Larsen hadde selv vært innlagt for hodeskade før han skrev denne romanen, vi får håpe at mye allikevel er fri fantasi. Det avdekkes hemmeligheter og systemsvakheter innen både behandling, finansiering og forskning i boka, og enkelte ting er såpass skremmende og absurde at alt man kan gjøre er å le (men en liten stemme i bakhodet mitt lurer i hvert fall på om ikke slikt "lett" kunne skje i virkeligheten). Jeg skal ikke røpe for mye, siden noe av drivet i boka kommer av de gradvise avsløringene, men å si at jeg fikk assosiasjoner til Gjøkeredet må med.

Norske helter anbefales. Lydboka er glimrende lest av Mads Ousdal, og eksemplaret jeg hørte på er et bookcrossingeksemplar på leting etter nytt hjem, så om du er kjapp kan du overta det.

Herlig ny serie fra Tor Åge Bringsværd.

Trollene har måtte late som de er mennesker for å overleve, men de har fortsatt hale og er mye sterkere enn menneskene. Tambar har derfor fått streng beskjed fra mammaen sin om ikke å sloss med noen i barnehagen, men det er jo ikke så lett å la være når noen er slemme mot ham og venninnen.

Datteren min på tre er også begeistret, og jeg har allerede overhørt henne gjenta replikker fra boka (selv om vi bare har rukket å lese den et par ganger).

Illustrajonene til Lisa Aisato er fantastiske, på et slikt nivå at dette er en bok jeg ville kjøpt selv hvis jeg ikke hadde barn.

I tillegg til å ha en fengende historie har serien en mer dyptgående tematikk som jeg ser for meg kan føre til mange nyttige samtaler etterhvert (foreløbig går nok mye av det snuppa hus forbi), om fremmedfrykt og å få være seg selv.

Mørk ild er en historisk roman med et kriminalmysterium som skal løses. Hovedpersonen er pukkelryggen Shardlake, en litt stakkarslig sakfører fra London.

Boka følger to mysterier. Det ene handler om en ung jente som sies å ha drept fetteren sin, og som nekter å forklare seg. Hun venter på å bli dømt til døden. Shardlake har dårlig tid til å bevise hennes eventuelle uskyld. Men hvorfor nekter den unge jenta å prate? Det andre mysteriet handler om gjenoppdagelsen av mørk ild, en substans som er lettantennelig og som også kan brenne på vann. Englands konge er sulten etter å finne oppskriften på mørk ild. Oppskriften er gjenfunnet, men har på nytt forsvunnet på mysteriøst vis. Shardlake settes på saken.

Vi er i London i 1540, midt i reformasjonens England. Mye uro, konspirasjoner, forræderi og veldig mange galger. Vi blir med Shardlake og Barak gjennom Londons illeluktende gater, vi finner mange lik, mange skal dø, vi overraskes og vi forelsker oss. Styrken til forfatteren er nærheten til områdene han beveger seg i. Lukt, smak, bilder – alt brettes ut for mitt indre øye. Forfatteren er ikke emosjonell i skrivestilen, han er nøktern som sin hovedperson. Boka er ingen språkperle, men jeg likte den kjempe godt! Det er god underholdning og lærerikt om tida det skrives om. Først etter at jeg hadde lest ferdig boka forsto jeg at mange av personene er historiske. Så dette er en god blanding historie og fiksjon. Jeg tror ikke boka lever opp til hvordan en krimroman bør være i forhold til plottutvikling. Men det liker jeg. Det går mange sider uten særlig progresjon, men jeg kjeder meg aldri.

God underholdning!

Formidabel første bok i seks-binds romanen! Hvilken lykke å ha uleste 2000 sider av et verk som vil ruve i norsk litteratur. Knausgård fengsler fra første side og slipper ikke grepet.

Er sterkt fristet av Bjørneboe, ja. Bogstadveien er nok litt langt fra mitt nedslagsfelt, desverre, men jeg håper på at bokhandlerne i Trondheim har gravd fram noe interessant fra lagerne også :)

Jeg synes nok ikke den var rystende god, men jeg likte den godt.

Det er kraft i forholdet mellom de ulike menneskene i boka. Da jeg leste Morgenbladet trakk de fram farsrelasjonen i denne boka. For meg handler ikke boka om farsrelasjoner, men om Aleksander (hovedperson) sitt forhold til moren. Det er utrolig godt skildret. Det er vondt langt inn i margen. Det er nyansert, det er troverdig, det er fint. Forfatteren er drivende god til å skrive dialog. De er naturlige, de er nammenam å lese, og de gjør boka lettlest (ikke i betydningen av dårligere kvalitet) på en god måte.

Det er noe med språket i boka jeg sliter litt med. For meg virker språket bundet, kontrollert og nesten tøylet ned i en form som sikkert mange liker. For meg blir det av og til noe kraftløst og fargeløst (når det er sagt så er det alltid dette jeg sliter med i norsk samtidslitteratur – jeg opplever at formen ofte hindrer fortellingens egen kraft i å nå leseren.)

Men absolutt: En god debut - jeg gleder meg til det kommer mer fra Stavlund.

Det kan også være knyttet til noe så enkelt som bokas layout, man leser grupper av ord når man leser fort og hvis det blir for mange ord på en linje vil det påvirke lesehastigheten (det ideelle er, så vidt jeg kan huske, to grupper av ca 4-5 ord per linje). Siden du først har testet kunne det vært gøy å sjekke tekstene du har testet på?

(Ellers påvirker selvsagt språket lesehastigheten drastisk, jeg prøver ikke å hevde noe annet...)

Joda, en del har i hvert fall havnet på fil.

Det heter jo at alle har en roman i magen. Jeg er ikke så sikker. Jeg får stadig gode idéer, men det å få en hel roman ut av det virker usannsynlig på det nåværende tidspunkt. Det betyr selvsagt ikke at jeg har gitt opp helt, har ikke alle ordentlige romanfanatikere en drøm om en gang å skrive en selv?

Litt splittet personlighet i kveld, eller?

Likte du den?