The world is a looking-glass, and gives back to every man the reflection of his own face. Frown at it, and it will in turn look sourly upon you; laugh at it and with it, and it is a jolly, kind companion; and so let all young persons take their choice.
Vet ikke helt hva som kan være problemet med dette, men jeg skiftet ssl-sertifikatet som brukes til bokelskere.no den 21 desember - kanskje det kan ha noe med saken å gjøre?
Hvis du klikker på en direktelink på et bilde https://static.bokelskere.no/e620e5bb8f7e424f4c7d1e76fc0cff3e7456d1af0b1fb571712dd5ad_50_50.jpeg - kommer det opp?
Det fins like mange former for tristhet som det er timer i et menneskeliv. Og antagelig noen flere også. Så det er ikke så nøye om du vet hva den ene eller den andre tristheten skyldes. Det er en del av livet.
When I am an old man, when I look back over my life and see I have devoted it to the task of capturing the unique beauty of the world, I believe I will be well satisfied. And no man will make me believe I've wasted my time.
In any case, there is surely no great shame in mistakes made in the best of faith. It is surely a thing far more shameful to be unable or unwilling to acknowledge them.
Helt enig!
Hos meg er John Ajvide Lindqvist en favoritt! Spesielt er "Menneskehavn" grøssende god. Horror så det rekker. Likte godt "Stallo" av Stefan Spjut også. En del av handlingen foregår også i naturen i en viss grad i begge disse.
Min herre, tida ber ein sekk på ryggen,
der samlar ho opp almisser til gløymsla,
det uhyret, som aldri seier takk.
Det sambandet som klokskap ikkje har knytt, kan dumskap lett løyse opp.
There is an evil of the heart, Imhotep, that does not show in the face.
I glibly made a profound mistake. I thought I was getting wisdom - it was getting me.
Marcus antok at hvis man var ordentlig gal, var man ikke redd for å bli gal. Alle gale mennesker i filmer og bøker så ut til å være skråsikre på at de hadde rett. Hans egen stigende bekymring for at han skulle bli gal kunne kanskje tas som et tegn på at han var åndsfrisk.
Sjanser kom ikke tilbake, de kom forbi, og var forbi.
Man sier at kjærlighet gjør blind, men den smertefulle skinnsyken gir somme tider et klarsyn som ser tvers igjennom alle hemmeligheter.
På denne nettstaden gir ein gjerne stjerner til gode omtalar, men det er også vanleg å gi ei stjerne til innlegg i ein diskusjon - for å vise at ein er enig med vedkommande. Ein kjapp titt på stjernene i denne tråden viser at du har støtte frå dei fleste. Det må vera rom for både korte og lange omtalar på bokelskere.no.
Eg les som regel tre bøker samstundes, slik at eg har noko å variera i. Denne helga les eg
Som ebok: Rigels øyne, avslutninga av Roy Jacobsen sitt
stillferdige drama om Ingrid Barrøy
I papirformat: Beretningen om Jon Bentson av Vera Henriksen;
framhald av den meir kjende Beretningen om Bent Jonson
(Trollsteinen, Pilegrimsferd, Blåbreen, Staupet,
Skjærsild)
Ragde har eit lett, sprudlande og skravlete språk. Ho vekslar ganske så elegant mellom Erlend og Krumme sitt småbarnsfar- og luksusliv, Torunn og Margido sine gravferdsoppgåver og Tormod sine gammalmannsproblem og tilbakeblikk. Men altså - for meg vert det for mykje skravling. Såpass mykje at eg må ta lange pausar for å orka å lesa vidare. For mange ord, for mykje mas og for mange ting. For mange handlerundar og for mange oppramsingar. For mykje matprat og for mange uinteressante detaljar.
Liebhaberne vart ei høgst varierande leseoppleving. Enkelte hendingar er skildra på ein veldig fin og varm måte, medan andre deler av boka er irriterande og unødvendige. Det låg lenge an til eit terningkast 3 - men avslutninga gjer at eg puttar på enno ein prikk.
Slutten gjev oss ei påminning om at sjølv om døden kan ramma brått og brutalt, må livet gå vidare. Gjennom tårene kan ein skimta både håp og framtidstru.
Øystein Wiik har sin eigen stil, han leikar seg med krimsjangeren, skriv forbløffande lett og ledig - og med tonnevis av snert og sjarm. Enkelte scener er hysteriske og kallar på humring og gapskratt - eller på kvalme og ubehag. Andre deler av boka er så spekka med teknologiske og tekniske detaljar at ein mistar litt fokus.
Dødsrytteren har kjappe sceneskift og perspektivskift, cliffhangers og korte kapittel, noko som gjer boka tempofylt og drivande. Wiik pøser på med krimverkemiddel og krydrar det heile med usannsynlege krumspring og blod og gørr.
Hartmann og Wiik har sjarmert meg nok ein gong, men "heilt overbevist" er eg ikkje. Til det er boka for omfattande - og ho inneheld fleire handlingstrådar som er unødvendige og/eller uavklarte.
Alt du er sikker på at er riktig,kan være galt et annet sted.
"Dette er ikke en fattig nasjon," minner jeg sønnene mine om inntil de kan høre det i søvne. "Det er bare en nasjon av fattige."