Bokelskere.no

I engelsken på skolen husker jeg vi leste noveller og utdrag av bøker av Hemmingway. Husker jeg da synes det var en lidelse, fordi jeg synes de korte setningene og konsise språket var dørgende kjedelig - og historiene framsto heller ikke som noe å rope hurra for (av og til er det en dårlig idé å lese utdrag fra midt i en bok). Men da Woody Allans film Midnight in Paris kom på kino, ble jeg plutselig nyskjerrig. Hovedpersonen i filmen møter Hemmingway på et tidspunkt, og skuespilleren har brukt mye tid på å sette seg inn i Hemmingways språk - og snakker kontinuerlig sånn. Veldig stilig, og siden da har jeg tenkt at nå må jeg jo få lest noe av ham snart.

Denne helgen har jeg jobbet ganske mye, og har derfor ikke orket å begynne på noen nye bøker. Holdt meg derfor til en lettlest, spennende bok jeg har lest før: Amy Tans Beindoktorens datter. Veldig glad i den, og kommer til å bli lest igjen flere ganger gjennom livet.

Filmene er jo best

Deg om det :) Er selv glad i filmene, men synes ofte de er litt for overfladiske, og prioriterer feil. Synes også språket til Tolkien er så gjennomført flott at det er vanskelig å erstatte.

Personlig synes jeg denne boka er en av de dårligere King-bøkene. Historien som helhet engasjerte meg ikke noe særlig, selv om jeg likte deler av den. Det jeg faktisk likte best var relasjonen til Dolores Claiborne.

Stephen King er kjent for å flette bøkene sine sammen, om enn svært løslig. Historiene hører ikke akkurat sammen, men karakterer/steder fra en bok blir ofte referert til i en annen; Dreamcatchers (tror jeg det er) har en bisetning om Pennywise the Clown fra IT osv.

En av de mest markante av disse sammenhengene er Gerald's Game og Dolores Claiborne - der hovedpersonene fra hver bok har syn om hverandres sjebne. Det er overhode ikke nødvendig å lese bøkene for å forstå handlingen i bøkene skikkelig, da disse synene opptar kun en liten del av hver bok - men man blir jo nysgjerrig på dem likevel.
Da jeg leste Dolores Claiborne, lurte jeg fælt på hvem jenta Dolores så var, og de åpenbart dramatiske omgivelsene jenta befant seg i. Leste Gerald's Game av den grunn. Men nå er i min mening Gerald's Game en fryktelig dårlig bok, som jeg egentlig synes mest var spennende pga synet hun hadde om Dolores.

JA! Kunne ikke vært mer enig. De er så godt skrevet, med så mye detaljrikdom, og det er så mye som skjer, at gjenlesing ikke blir kjedelig.

Takk for svar :) Synes filmen og historien er utrolig flott, men siden filmen er over tre timer lang, har jeg alltid vært litt redd for at boka skal føles for lang på et vis. Men jeg bør vel gi den en sjanse snart.

Ingen som har lest denne boka som har lyst til å si noe om den? Har lenge tenkt på å lese den, og lurer fælt på hvordan den er i forhold til den herlige filmversjonen med James Dean, Liz Taylor og Rock Hudson.

Ja og nei. Ser poenget ditt, men jeg er også opptatt av at forfatterens mening skal gjendiktes riktig. Og jeg tror mange barn er fornuftige nok, og har en streit nok humor til å ikke gjøre det til en mobbe-greie. For meg blir liksom den engelske versjonen av Dumling Dumbley. F.eks. er det veldig riktig at hovedpersonene i Roald Dahls bok the Twits, blir hetende Dustene på norsk. Twit og Dust er jo det samme. Dursley og Dumling ikke.

Hehe, skjønner hva du mener. Men er bare det at jeg liker en litt ektefølt norskklingenhet om du skjønner. Og jeg tenkte at hvis man skal bruke et litt "kjipt" navn på et litt "kjipt" tettsted, slik Rowling gjorde, er f.eks. Esløv et forslag. Åmål, som i ny norsk og svensk språkkultur, har blitt definisjonen på et slikt sted, hadde vel blitt litt dumt. Man kan jo spørre seg hvor gøy de som bor i Dursley er over navnebruken? Eller kanskje de bare synes det er gøy å bli "beæret" slik?

Og når jeg tenker meg om, Esløv kan gi assosiasjoner til ordet esel. Og familien Dursley er jo en gjeng med esler.

Esløv?

Lett nok. Uansett, poenget er uansett at om de skulle oversatt navnet til norsk, burdet de gjort det til et ordentlig norsk navn, tilsvarende... jeg veit ikke... Duvik eller noe. Dumling er jo ikke et navn.

ser hva du mener med tung, men likevel likte jeg boka veldig godt. Jeg ble dødsimponert over Waltaris detaljkunnskap om det gamle Egypt, samtidig som jeg hele tida var interessert i å vite hva som skjedde videre med Sinuhe. Synes definitivt at boka er det beste jeg har vært borti om det temaet.

Jeg er skikkelig redd for å lese denne her igjen. Elsket LSC i ungdomstida, og leste maaaasse av ham + skrev særemne om han på ungdomsskolen. Men da Halvbroren ukom, da jeg var... tja... kanskje 18 år eller deromkring, ble jeg kjempeskuffet. Synes ikke LSC presterte med den i det hele tatt. Og nå er jeg kjemperedd for at jeg skal synes like dårlig om Beatles og de andre bøkene jeg en gang likte så godt. Vurderer derfor å la en av ungdommens idoler forbli glansbilder, uten å tufse for mye med det.

En født forbryters dagbok er morsom.

Nå er ikke Carmilla et fantastisk mesterverk, men den er et veldig sjarmerende innblikk i den romantiske vampyrsjangeren. Og den er en tidlig skildring av lesbisk kjærlighet. Bram Stoker var også svært inspirert av Carmilla da han skrev Dracula (Dracula ble utgitt 25 seinere), og man kan se mange fellestrekk.

Det er mye varierende kvalitet. Selv har jeg gitt opp den nye vampyrnølgen, men enig med Wolfcat nr det gjelder Dracula og Anne Rices bøker - i hvert fall En vampyrs bekjennelser. Ellers er det jo en av de aller tidligste vampyrfortellingene, Carmilla av Joseph Sheridan le Fanu, utgitt i 1872. Vel verdt å lese

Ja. Man må huske at de aller færreste mennesker her i verden kan karakteriseres som psykopater og psykotiske massemordere. Jeg vil anta at seriemordere/massemordere er den mer sjeldene varianten av morder (soldater i krig er en helt annen diskusjon jeg ikke skal gå inn på) - jeg har en teori om at de fleste som dreper, gjør det av helt andre grunner som familiedrap o.l.

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet. Jeg har alltid vært svært lite interessert i de blodige aspektene ved krim, og det er en årsak til at jeg all hovedsak har sluttet å lese/se på det. Psykopatiske, brutale seriemordere som dreper ofrene sine på de blodigste, fæleste og mest kreative måter som tenkes kan er dødskjedelig.
Den type krim jeg liker er den typiske "whodunnit", hvor det er en spesifik grunn til at akkurat en person drepte akkurat den og den. For meg er det psykologiske aspektet ved drap, som affektdrap, og hvorfor de ble gjort mye mer interessante enn blodige psykopater.
Hvordan selve drapet blir gjort i krim er jeg også mindre interessert i. Det kan for min del være nåe så "kjedelig" som gift, uten blod og gørr, og offeret kan gjerne dø i søvne i senga. Hvordan dødsfallet/drapet påvirker de etterlatte er uansett mer spennende.

En annen ting: enkelte kinoer viser filmen i 3D. Det er ikke nødvendig, og hvis du kan, se den i 2D. 3D-effekten vil sikkert komme best til sin rett i første del av filmen, men jeg synes ikke at denne historien kler den effekten.