Bokelskere.no

Eneste grunnen til at jeg leste denne var fordi vi måtte i engelsken en gang for mange år siden. Jeg synes den var helt ulidelig. Det som liksom skulle være morsomt i boka synes jeg bare var barnslig. Jeg pleier langt i fra å være prippen på slike ting, men denne boka synes jeg var platt og flau fra ende til annen. Husker lærerern min lo seg halvt ihjel av scenen med Grand Danoisen, jeg synes den var pinlig.

Og er det ikke bare kjempefrustrerende at Harry skjønner det for seint? Irriterer gørra av meg :)

Huh, det var nytt for meg. Vel er boka trist og litt fæl, men jeg har aldri tenkt på den som så fryktelig voldelig. Eller, det vil si, jeg kan ikke skjønne hva som er så voldelig med den. Den refererer (i starten mest) noe til incest, og boka tar også for seg problematikken rundt konemishanling. Trist ja, men jeg synes ikke det er noen drøye referanser her. Men tematikken er jo om å finne verdighet i et miljø som er ekstremt undertrykkende og kuende. Hovedpersonen sliter med å finne en plass i verden og selvstendighet, først grunnet en grusom far og deretter en idiot av en mann. Jeg tror altså ikke du skal bekymre deg for mye når det gjelder voldsbeskrivelser, så lenge du aksepterer at dette ikke er feel-good. Når det er sagt, er det også mye håp i boka, med flere flotte, positive karakterer.

Selv synes jeg fantasy-sjangeren er kjempevanskelig å komme inn i, og skulle gjerne fått noen tips om gode bøker. Problemet er at jeg er så vanskelig å tilfredsstille at jeg tror det blir et problem. Jeg elsker f.eks Tolkein, Rowling, Michael Ende og C.S. Lewis. Her synes jeg verdene er kjempegjennomarbeidet og logiske, samtidig som karakterene og historiene er så utrolig engasjerende. Disse bøkene har jeg levd meg inn i fra første side.

Derimot er det fantasy-bøker jeg har blitt kjempeskuffet over. En venninne av meg mente hardnakket at side jeg var en så stor blodfan av Tolkein, så kom jeg til å ELSKE Riftwar-bøkene til Raymond E. Feist og Empire-triliogien til Janny Wurts. De bøkene synes jeg var helt grusomt kjedelige, platte og klisjefylte. Prøvde virklelig å engasjere meg, men.... Synd, for de bøkene skal jo være så bra ifølge magne fantasy-fans. Jeg følte vel at de prøvde for hardt å lage et universt tilsvarende Tolkeins uten at det fungerte for bra, for Tolkein er jo Tolkein, ingen andre. Er vel litt derfor jeg falt sånn for Rowling, for hennes univers var så nytt og forfriskenede. Ikke bare en annen verden med trollmenn, drager og ringskrømt. Også lurer jeg på om det finnes noen fantasy som er litt "annerledes". Vanskelig egentlig å forklare hva jeg er ute etter utover det. Jeg vil jo ha noe som er annerledes, men jeg vet ikke nødvendigvis hva.

Jo, også elsker jeg jo egentlig vampyrer. Men jeg nekter å lese disse nye vampyrromanene, hvor vampyrene lever sammen med mennesker, eller kan velge å være snille, og har romanser og alt det der. Vampyrer funker ikke for meg m.m. de er onde menneskedrepere.

Så en liste med gode anbefalinger er noe jeg synes er gøy å lese.

Jeg må innrømme at jeg gjettet slutten før jeg leste den. Rowling hadde ved lanseringa av boka sagt at noen kom til å dø, og jeg tenkte at dette var det eneste logiske for å drive historien videre.

Greit å være sutrete, det er forståelig det. Men i et par av disse bøkene ble det så mye at han mista all sympati fra meg. Jeg slutta å heie på ham, rett og slett. Om han bare hadde fått bittelitt selvinnsikt og unnskyldt seg noe mer for oppførselen sin, hadde jeg tillit ham. Men slik det er i et par av de senere bøkene, heier jeg mye mer på de andre.

Jeg synes det er kjempeflott med slike slutter. Gir deg muligheten til å tenke/fantasere selv. Ofte så krever forfatteren litt av leseren med det valget, men det gjør ingenting synes jeg. Her synes jeg slutten funka fint. Tragedien ble liksom enda større gjennom denne usikkerheten.

Jeg synes Hobitten og Narnia-bøkene er like fine for voksne som for barn. Selv synes jeg Narnia-bøkene var kjempekjedelige da jeg var liten (til tross for at jeg elsket tv-serien), men i voksen alder har jeg virkelig kost meg bøkene. Hobbitten synes jeg var kjempemorsom som 13-åring, og synes den er kjempemorsom nå som jeg er snart 30. Som du sier, en god bok er god bok uansett...

Ah, Elskede Poona, den ensete norske krimmen jeg har likt utenom Jan Mehulums bøker. Rett og slett fordi den tok så alvorlig de mennesklige aspektene i historien.

En svært god omtale. Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men jeg har vært borti artikler, intervjuer og utsagn. Og det er utrolig hvordan hun argumenterer og hva hun argumenterer for. Jeg er enig i at hun kan ha noen enkeltpoenger, men som sagt: hun tar dem for langt og de forsvinner helt i alt det andre hun ytrer. Jeg forsøker tidvis å gi henne en sjanse, gjennom å tenke at selv om vi politisk står langt fra hverandre, så kan hun ha rett i noe. Men det funker ikke. Hun spissformulerer rett og slett for mye. Jeg mener også at det sosialdemokratiske samfunnet vårt (det hun kaller sosialistisk) faktisk er fundert i en god del såkalte kristne verdier. (Er det kristne verdier eller allmennmenneskelige verdier? Synes det i seg selv er en interessant diskusjon).

Uansett, jeg orker ikke å la meg provosere for mye av henne. For min del blir det kun noe hoderisting.

Er det denne som ble en film om et tivoli ledet av Styggen selv som ankommer en liten, støvete by og lager trøbbel? Den filmen synes jeg var skikkelig spennende da jeg var liten, men visste ikke at det var en bok også.

Jeg vet ikke... skal prøve å forklare jeg og... Hm... Man vet jo at de andre ikke er dumme eller late eller noe sånt, men at man har forskjellig smak og sånt. Selvironien kommer i at "akkurat nå gidder jeg ikke å se ting fra en annen synsvinkel, jeg vil ikke forandre meg, så derfor er det mye lettere å se alle andre som å ta feil, så slipper jeg å bruke energi på å forandre meg for jeg har uansett rett". Selvfølgelig bare tull, og personen mener det jo ikke. Bare av og til bruker mange den når de kanskje ikke vil ta en stor diskusjon eller ønsker å utdype for mye hva de egentlig mener. Generalisering satt på spissen, på en måte, ment humoristisk.

Enig med de som nevnte Stekte grønne tomater. Fantastisk bok. Vil også nevne The Color Purple (Fargen bortenfor på norsk) av Alice Walker. Den er ganske trist, da. Men med gode, varme og flotte karakterer, og om oppvekst i sørstatene fra tidlig til midten av 1900-tallet. Boka fikk pulitzerprisen, og Steven Spielberg regisserte også en fantastisk filmversjon av den, med bl.a. Whoopie Goldberg og Oprah Winfrey i viktige roller.

Rudol Nilsen-dikt jeg er kjempeglade i (jeg dropper å poste Revolusjonens Røst, Jeg hadde tenkt - og Gategutt her, for de fleste har vært borti dem):

Paula

Du suste forbi mig istad i bil. Men jeg fikk da et glimt av ditt smil. — Jeg kjente det ikke igjen! Før sprang det ut som en blomst fra din sjel, nu holdt du dig klar til å smile ihjel en eller annen venn.

Og håret ditt — krøllen, som før hang og slang over pannen og kinnet, så festlig og lang — nu var det blitt dannet og glatt. Og hendene dine, som før sydde sko med tempo: akkord! hos E. Schumann & Co., nu hvilte de trygt på et ratt.

Og pelskåpen! — Å, jeg kan huske et plagg, så frynset og flengt som et dyrekjøpt flagg, et forklæ du klædde så godt! Når a Paula kom plystrende hjem klokken fem var hverdagen slutt, og en sol danset frem i vår gate, hvor alt før var grått!

————————

E flokse! sa alle de gamle i gårn, for du fløi jo så mye med gutta om vårn: — En burte gi tøsungen svolk! Vær sikker, det bærer nok gæli avste, det går ikke lenge, så skal dere se, for sånt kan vel aldri bli folk!

Du likte visst mig? jeg kan huske en kveld du fortalte mig fremmede ting om dig selv, om drømmenes flukt i ditt sinn. Du fnyste mot gaten: — Så fattig og grå! Nei skulde jeg bli ber, da gikk jeg istå, da måtte jeg ønske mig blind!

En dag var du borte. jeg minnes det sved så forunderlig inne bak vesten et sted, den kvelden du ikke kom hjem. — Der suste forbi mig i bil nettopp nu en Paula fra West—End. Det var ikke du, nei ikke a Paula — men hvem?

Den nye dressen

Det er ikke vår mer enn en gang om året. Det er ikke hvert år en kjøper sig dress! Han står foran speilet og klør sig i håret og trekker i jakken og maler på låret og ymter en tvil om at tøiet er tess.

For klæsjøder bør en behandle forsiktig og ikke gi skinn av man liker et plagg! Han syns den er dyr, og han vet ikke rigtig... Og egentlig er det jo ikke så viktig ... Men hele hans sinn har forlengst firt flagg!

Og endelig får han et avslag i prisen som nok er beregnet på prutningsmonn! Da smiler han hemmelig: Heldige grisen! — Og sier sakkyndig til ekspeditrisen: Jeg synes den heller bør pakkes inn sånn!

Og hjemme har moren og broren og faren beundrende kringsatt den blendende fyr! — Ja, snittet, sir moren, men kjenn på den varen! — Og slit den med heisa, men pass på å spare 'n, sir faren: for jamen er 'n temmelig dyr!

Så slentret han ut til den hardeste prøve, for nede i porten står en han har kjær ... Men piken hun flyver i fryd mot sin løve og gir ham et kyss han har trodd han må røve, og hvisker: — Så fryktelig fin som du er!

To flotte Inger Hagerup-dikt:

Jeg er det dikt

Jeg er det dikt som ingen skrev Jeg er det alltid brente brev Jeg er den ubetråtte sti Og tonen uten melodi

Jeg er den stumme leppes bønn Jeg er en ufødt kvinnes sønn En streng som ingen hånd har spendt et bål som ingen hånd har tent

Vekk meg, forløs meg løft meg opp av jord og berg, av ånd og kropp

Men intet svarer når jeg ber Jeg er de ting som aldri skjer…

To tunger

To tunger har mitt hjerte To viljer har mitt sinn. Jeg elsker deg bestandig, og jeg blir aldri din.

Dypt i det røde mørket fikk livet dobbel form der kurrer det en due der hvisler det en orm.

To tunger har mitt hjerte. Hør på det likevel. Bli hos meg og gå fra meg og frels meg fra meg selv.

Min absolutte favoritt vil alltid være Rudolf Nilsen. Fantastiske dikt, så og si alle sammen. Ellers er jeg veldig glad i Inger Hagerup og Edgar Allan Poe. Disse tre er poeter jeg kan ta fram om og om igjen. Av andre fine poeter vil jeg særlig fremheve Robert Burns. Flotte ting. Den skotske musikeren Eddi Reader laget en cd for noen år siden som hun kalte the Songs of Robert Burns. Her tolker hun flere dikt av mannen, som er kjempeflotte. En av mine favorittcd'er.

Jeg foretrekker at dikt formmessig er ganske tradisjonelle: med enderim og alt det der. Moderne dikt synes jeg ofte blir for sære i formen og ullne i tema, som om de skal bruke så mange allusjoner at den virkelige tematikken forsvinner i forvirringen. Jeg liker at tematikken kommer tydelig fram, og det synes jeg den best gjør når formen er tradisjonell. Ellers kan dikt handle om hva som helst, synes jeg. Romantikk eller politikk, det er det samme.

Av favorittdikt har jeg mange. Edgar Allan Poes the Raven er fantastisk, og et av de fremste diktene noensinne laget. Men siden det er så skremmende langt, gidder jeg ikke å poste det her; dere får heller finne det fram selv å lese det. Eller enda bedre, høre den ultimate Poe-tolkeren selv, Vincent Price, lese det her. Så får man virkelig utbytte av den helt utrolige rytmen i diktet.

Andre dikt jeg liker, poster jeg i postene under.

Faktisk fikk denne boka en relativt god mottakelse da den utkom. Eller, det vil si, av alt det jeg har lest om Brontë-søstrene, er mitt inntrykk at Charlotte var den som fikk gode tilbakemeldinger fra lesere og anmeldere. Den glir ganske godt inn i den romantiske tradisjonen med alle sine følelsesskildringer. Samtidig er Rochester den perfekte, gotiske, Byron-aktige helten - en populær mannskikkelse på 1800-tallet. Og som forfatter gjorde Charlotte det ganske godt, særlig når man sammenligner med søstrene. Emily gikk for langt med Wuthering Heights, noe som provoserte enormt på den tiden (jeg mener å ha lest at djevelen ble brukt som beskrivelse av anmeldere da de leste boka, og den fikk ikke sin fortjente klassikerstatus før mange mange år senere). Anne gikk også lenger enn Charlotte i sin beskrivelse av kvinners selvstendighet og krav på rettigheter, og jeg tror at The Tenant of Wildfell Hall skapte en del rabalder. Tenk, en kvinne som våget å forlate sin mann, og leve av en selvstendig inntekt!! Når de i tillegg hadde barn! Ikke bare var det skandaløst, men det var også ulovelig. Kvinnen var jo mannens eiendom. I forhold til denne, er Jane Eyre nesten litt tam i skildringen av kvinners selvstendighet.

Morsomt det der. For ti år siden jobbet jeg som hjemmehjelp, og var daglig hjemme hos hovedsakelig eldre mennesker og vasket. Jeg synes det var kjempevanskelig å vite hvordan jeg skulle omtale mange av dem: ved fornavn eller herr og fru etternavn. Min generasjon, som er født på 80-tallet, har jo aldri blitt oppdratt til å omtale folk ved etternavn. I hvert fall ikke som jente. Gutter går jo i militæret, og der er det jo etternavn som gjelder - og derfor har jeg merket at flere tar med seg det etter at militærtjenesten er over, og til og med omtaler kamerater ved etternavn.

Uansett, jeg synes bruk av etternavn på mennesker jeg snakker til, er kjempekunstig og sliter med å bruke det. Men som hjemmehjelp som var inne i hjemmet til disse eldre menneskene, følte jeg at kanskje mange av dem synes det var uhøffelig om jeg kun brukte fornavn. Mange av dem kjente jeg jo ikke. Men jeg opplevde også at en ganske pen frue insisterte på å omtale sin mann med etternavn så lenge hun snakket til meg, og da satte jo hun standaren om at jeg ikke fikk lov til å bruke fornavn der i gården. En annen, som jeg var hos ganske ofte, synes at jeg var så kjent med henne og huset at etternavn var for formelt. Hun forlangte derfor fornavn.

Ja enig. Min bestemor var sekretær hos Dreyer, og har derfor en evig stor samling av gamle Dreyer-bøker. Jeg har lest noen av dem, og skulle gjerne ha lagt inn flere av dem i samlingen her. Men etter at jeg oppdaget det problemet dere nevner, ga jeg opp å legge inn flere bøker. Føler det lite fruktbart å starte diskusjoner om bøkene jeg lager om bøkene jeg legger inn, om ingen andre ser dem uansett.

Ja. Jeg husker at når jeg leste Ringenes Herre før, lurte jeg alltid på hvem Sauron egentlig var. Hva var bakgrunnen hans, hvor kom han fra osv. Ringenes Herre går ikke så veldig i dybden på det, han er bare en ond kraft som liker å gjøre livet ekkelt for folk. Men jeg følte alltid at Tolkein var for grundig til at han bare kunne være slik, det måtte være en større bakhistorie for ham. Så leste jeg Silmarillion, og så forsto jeg så mye mer. Kjempespennende!