Bokelskere.no

Det er noko som skjer med mange forfattarar, truleg med dei fleste. Dei sprett fram, gjer seg gjeldande, viser oss noko rart, noko vi ikkje hadde sett før, viser oss noko endå rarare - og så går åra, og forfattarane bestemmer seg for at no får det vere på tide å slutte med desse ungdomsfaktene og begynne å lage litteratur. Skikkeleg litteratur. Og dei begynner å oppføre seg som forfattarar og uttale seg som slike.

Nemnast må vel også at eg har spelt (orgel) til gudsteneste i ei kyrkje for døve, noko som også må seiast å ha vore ei spesiell oppleving. Men også avslappande. Eg sat der overtydd om at ingen av dei døve ville kome til meg etterpå og klage på spelinga mi.

Alle som har prøvd det, veit det: Skal ein seie noko om ein såpass kjend og folkekjær diktar som Jakob Sande, blir ein vakta vel. For om ikkje absolutt alle har eit forhold til han i dag, så har iallfall alle slags menneske det, også slike som elles ikkje les dikt eller bøker. For Sande er eit monument, han har si eiga byste og sitt eige selskap som sørgjer for at stadig nye kapasitetar
uttalar seg om mannen og forfattarskapen.

"Men hvordan kan noen eie vann?"
- "Hva mener du?"
- "Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?"

Den som ikke velger side er jævlig ensom.

For noen føles det bedre å være en skurk enn å være ingenting.

Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Kan vi gi lyd til stemmer som er brakt til taushet ? Kan vi formidle budskapet til mennesker som blir forfulgt hvis de snakker ?

I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.

Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.

Det finnes en avgrunn og en gjennomskuelig selvmotsigelse i det inntrykket Kim Jong-un vil at omverdenen skal ha av ham og landet han styrer. I det ene øyeblikket sender han sine marsjerende soldater og kjøretøy lastet med missiler over Kim Il-sung-plassen. Eller han prøveskyter raketter eller gjennomfører en atomprøvesprengning. Da vil han at landet skal forstås som en fryktløs aggressor. I neste øyeblikk vil han ha oss til å tro at det er Nord-Korea som føler seg liten og truet. Det virker i beste fall tilgjort og konstruert. Men det kan også være at nasjonens selvbilde virkelig er tuftet på et slikt enkelt paradoks, som en tenåring som spenner muskler foran speilet, men innser at han vanskelig kan måle krefter med de største når det kommer til stykket. Under denne motsetningsfylte overflaten ligger lag av historie og traumer nordkoreanerne ikke vil glemme, og som kan være noe av forklaringen på hvorfor Nord-Korea under Kim Jong-un har gått så aktivt inn for å skaffe masseødeleggelsesvåpen. Verden ser kort og godt annerledes ut fra Kim Jong-uns ståsted. Man kan kalle det et vrengebilde om man vil.

Etter det persiske monarkiets oppfatning var det religionens oppgave å støtte opp om kongemakten - ikke omvendt. Den oppfatning at det religiøse establishment skulle kunne ha en identitet som lå utenfor de kongeliges kontroll, for ikke å snakke om politisk innflytelse, hadde lenge vært bannlyst blant sasanidene. Selv om prestene ofte ble benyttet av monarkiet som angrepshunder, fikk de aldri gå uten bånd. Selv det minste hint om at de ville sno seg ut av halsbåndet, gjorde at de bestemt ble dyttet tilbake i buret. Enda så bortskjemt de kunne være, fikk de aldri glemme hvem som holdt pisken.

Hva drømmer man når man er lita jente og ikke veit hvordan livet vil bli ?

Jeg kan kanskje slå av en prat med henne nå; underlig uttrykk, "slå av", som om praten egentlig er noe man skal ende så fort som mulig...

Hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor jeg snudde meg, var det vann, det strømmet fra himmelen som regn, eller snø, det fylte de små innsjøene i fjellene, lå som is i breen, det strømmet nedover de bratte fjellsidene i tusenvis av små bekker, samlet seg til elva Breio, det lå flatt foran bygda i fjorden, fjorden som ble til hav når man fulgte den vestover. Hele min verden var vann. Bakken, fjellene, beitemarkene var bare bitte små øyer i det som egentlig var verden; og jeg kalte min verden Jorda, men tenkte at den egentlig burde hett Vannet.

Har man to ansikter, kan man til enhver anledning velge å presentere det som passer best.