Regn og tunge skyer utendørs, trøndersk sommer på sitt beste.:) Ryddesjauen min er snart over, og jeg har endelig veggplass til kunst som har vært på lager i kleskapet. Ryddingen fører også til at noen bøker vil bli relest. Først ute er Ulysses av James Joyce. Det må være bortimot 30 år siden jeg leste boken sist. Jeg husker Ulyssessom en leseopplevelse, mens en venninne jeg "samleste" med avbrøt ganske fort.
På Kindlen er jeg i gang med Shylock Is My Name av Howard Jacobsen. Boken er en av The Hogarth Shakespeare-series, - basert på The Merchant of Venice
Diktet i dag stammer fra Viser, songar og dikt frå Eresfjord og Eikesdal
- Samla av Bersvein Leirvoll, og utgitt i 1982. Boken ble funnet under ryddesjauen.
For de som er gamle nok til å huske Mardølaaksjonen i 1970, vil forhåpentligvis diktet vekke noen minner. (diktet har 11 vers, så jeg plukker ut noen.)
Mardøla tek farvel 12/8 - 1970
"Mardalsfossen" vart sonen min kalla,
han er ein av dei høgste fossefalla.
Ei ovfager perle i norsk natur
som ikkje er skapt for å stengjast i bur.
I dag er eg sorgtyngd. Dei sonen min vil ta.
Med makt dei over til Rauma vil dra.
Han som er ekte Eikesdalsgut
som fange i Grytten skal enda tilslutt.
I Sandgrobotnen dei til aksjonen drog
bygdefolk og andre vener, - eit stille tog
Dei vassdrags(u)vesenet syna dei
at ikkje alt så rett har bore til.
Men da kom Raumaranes blod i kok.
Dei bar seg åt som vikingar på ufredstokt.
Med bensinkanner, - og mord i sitt blikk
med ville hyl dei til motaksjon gjekk.
Da synte mitt folk ei heroisk ro
og ei framferd som høver den norske kultur.
Så stilt dei satt på sin post - medan skjellsorda jog
over ingenmannsland frå fiendens mur.
Eg takkar alle som var meg tru
og vonar eg framleis i dykkar hjarte vil bu
Så eikesdøler, eresfjordingar og mine vener all
må bera i sitt minne, Nordeuropas høgaste fossefall.
Øverås, 12/8 1970
- Agnes Hammer (Innflyttar)
It is one of those better-to-be-dead-than-alive days you get in the north of England in February, the space between the land and sky a mere letter box of squeezed light, the sky itself unfathomably banal.
-Shylock Is My Name
by Howard Jacobson (Hogarth Shakespeare)
Det er overskyet i dag, med andre ord, godt arbeidsvær for den som beskikker sitt bo. Jeg er fortsatt på biblioteket, rydder og hiver.
På Kindelen er jeg godt i gang med Minette Walters siste bok «The Last Hours». Walter har vissnok sluttet å skrive krim, den siste krimboka kom for ti år siden. Jeg har ikke fulgt med i timen, så jeg oppdaget litt sent at boken jeg hadde kjøpt var en historisk roman. Men romanen er ikke fri for letthet og spenning - så den passer godt som lesestoff når konsentrasjonen ikke er helt på topp.
Dagens dikt er også av det lette slaget:
De gammeldagse piker.
De gammeldagse piker
de hadde ikke ben.
De hadde bare kjoleskjørt
Og elsket bare en.
De gammeldagse piker
de var så full av blu.
De var forkuet, stakkars små,
ler unge piker nu.
De gammeldagse piker
de kom som hvite lam
til den som hadde kåret dem
og gav sin dyd til ham.
De gammeldagse piker
de tenkte vel som så,
at når jeg bare har en dyd,
kan bare en den få.
Nu tenker mangen brudelill:
Hvor skal jeg få den fra, -
hos ham jeg sist ga dyden til
er ingen dyd å ta.
God lesehelg!
In 1850, there were 526 Norwegians living in Chicago, making them the third-largest immigrant group, after the German and Irish. Ten years later, that number had increased threefold. By 1870, Norwegianborn Chicagoans numbered more than eight thousand.
Belle Gunness was a lady fair
In Indiana State.
She weighed about three hundred pounds,
And that is quite some weight.
That she was stronger than a man
Her neighbors all did own;
She butchered hogs right easily,
And did it all alone.
But hogs were just a sideline
She indulged in now and then;
Her favorite occupation
Was a-butchering of men.
Skikkelig sommervær, iskald drikke, en Kindle med krim og dikt innen rekkevidde. Godt å sitte under markisen på terrassen og ta små økter på biblioteket mitt innimellom. Jeg hiver bøker, jeg river i stykker bøker (permer må i restsøppelet) - og går turer til papircontaineren. Jeg har prøvd å kvitte meg med bøker på andre måter. For å være ærlig så gidder jeg ikke bruke mer energi enn jeg må. Er blitt lei av at folk ikke møter opp etter avtale for å hente bøker. (Gratis) Målet mitt er en papirboksamling som jeg får plassert i ca åtte bokskap, fra gulv til tak. Men tilbake til trådens tema....
På kindlen min leser jeg Liz Nugent’s bok «Lying in Wait». Krira tipset om forfatteren for et par uker siden, så forrige helg leste jeg Nugent’s bok «Unraveling Oliver», som absolutt ga mersmak. Det lønner seg alltid å lytte til Kriras boktips!
Dikt leser jeg hver dag - og dagens dikt er av Stein Mehren.
De som forlater oss
En del av oss
kan bli lukket inn
i den vi ikke fikk
Uten å vite det
kan en fremmed bære med seg
skyggen
av en annens lengsel
De som forlater oss
Brått og uten varsel
Kjenn, det er som de smekker
dørene etter seg
og låser
for at vi aldri mer
skal slippe ut
God lesehelg!
Plukket opp Stallo av Stefan Spjut forleden. Veldig spennene og skummel! Glad jeg ikke er på hytta i skogen og leser denne.
Der danskene er fornøyd med mail, downloade og USB-stik, sier man her i Norge: e-post, laste ned og - søtest av alt - minnepinne. Fiksefest på norsk betyr ikke et selskap for narkomane, men et sted man kan få tips til å reparere tingene sine. Nydelig.
Holberg engasjerte seg sterkt i og var motstander av den «språkrensningsbevegelsen» som foregikk i Danmark rundt 1740, men mente samtidig at «man kand exprimere seg udi de fleste Materier uden at forskrive sig Gloser udefra». Han latterliggjorde både Jean de France som en affektert narr og Erasmus Montanus som en overlegen ditto. Og han gjorde narr av puristene, som insisterte på å si verdensvisdom for å unngå det greske ordet filosofi. Holberg likte dermed alle de fremmedordene som var naturlige for ham selv, og anså alle de andre for overflødige eller affekterte.
Takk for tipset, krira!
Strålende sommervær i Trøndelag - varme dager og varme netter. De skal man som kjent ikke sove bort - dermed blir det tid for litt ekstra lesing.
For tiden leser jeg bl.a. «Norsk omelett» av Suzanne Brøgger. «Suzanne Brøgger med lite original norgesanalyse», skrev Ingunn Økland i Aftenposten. Jeg leser ikke boken som en norgesanalyse, men som et Brøggers skjelmsk sideblikk på Norge. Boken får meg i godt humør med sine hopp og sprett og kommentarer.
Og det trengs fordi den andre boken jeg leser er «A Book of American Martyrs» av Joyce Carol Oates. Boka tar for seg to familier på hver sin side i den amerikanske abortdebatten - og deres historier. Skikkelig bra bok - verdt å lese.
Dikt leser jeg hver dag - året rundt. I dag falt valget på Lorca’s «Half Moon»
Half Moon.
Moon goes through the water.
How peaceable the sky is,
Slowly going gathering
old tremors from the river
while a young frog takes her
for a tiny mirror.
God lesehelg!
Takk til deg, annelingua, for at du setter den på kartet. Boken er en av favorittene mine!
Helt enig. :)
Vi er ikke lenger så avhengige av andre mennesker som man fremdeles er i store deler av verden ellers. Og derfor risikerer man å få følelsen av at alt handler om en selv. Og hvis noen drister seg til å stille spørsmål eller utfordre ens omnipotens, kan man bare slette dem.
Teknologisk sett er Norge moderne. Selvfølgelig. Men modernitet oppfattes ofte - feilaktig - som et fremskritt i kunnskap, rikdom og makt over naturen. Man glemmer at modernitet først og fremst er tapserfaring. Tap av tradisjon, tap av fortid. Det tapet har ikke unge Norge lidd.
Norge - som gladelig trekker i folkedrakt ved den minste feststemning, alltid i ferd med å bygge opp nasjonen og hvert år feire sin egen uavhengighet.
På Schæffergården møter jeg filosofen Trond Berg Eriksen - bøkene hans « Tidens historie» og «Nietzsche og det moderne» blir oversatt til persisk - og spør ham om Norge er moderne.
«Nja, snarere postmoderne», sier han og tilføyer med Claude Levi-Strauss: « Norge har, på samme måte som Brasil, gått direkte fra villmarken til dekadensen - og hoppet over sivilisasjonen».
Sett utenfra blomstrer norsk kultur verden over. Norske forfattere og filmer har kommet ut for «Rupert Sheldrake-effekten», som er en molekylær form for smitte - det vil si at når det oppstår en eller to som er gode til noe, så kommer det flere, akkurat som danske bassister, vannkopper og røde hunder.
«Bøker er ikke vanlige gjenstander», skriver du. «Kast», sier din mann, «Helligbrøde», svarer du.
Det handler litt om identiteten din, sier jeg.
Bøkene avspeiler en del interesser og valg gjort i ulike perioder av livet, og det kvitter man seg ikke så lettt med.
Bøkene våre er også en reise i minner. En billig pocketbok, «A Room of One’s Own» by Virginia Woolf, bor i bokhylla mi, ikke fordi jeg kommer til å lese den igjen, men fordi det er den første boka jeg fikk av mannen min. Noen førsteutgaver bl.a «Et dukkehjem» av Ibsen, arvet etter min mor er også på plass. Likeså en barnebok om en samejente kalt «Elle K», som jeg fikk en gang på femtitallet. Ikke at jeg likte boken om «Elle» så godt, men den fulgte meg og ble med tiden et minne. Men de fleste bøker er ikke minner. De bare er der. Ikke blir de lest om igjen heller.
Jeg har gitt bort en del bøker gjennom årene, men de fleste papirbøkene havner nok i papircontainere for å bli gjenfødt som nye papirprodukter, - og jeg lever godt med det.
Må føye til at siden 2008 er de fleste bøkene kjøpt på Kindle - og dermed løser problemet seg selv.
The shiny raindrop fell from the sky, through the darkness, toward the shivering lights of the port below.
«Macbeth» by Jo Nesbø