Bokelskere.no

Jeg opplever ofte at folk kommer bort til meg og sier at de gjerne ville ha sagt noe eller skrevet noe om emner som har med islam og islamisme å gjøre. Men de tør ikke, sier de.

Den virkelige reelle fobien knyttet til islam i dag er snarere den redselen mange har for å kritisere innholdet i den muslimske religionen. Det er den virkelige islamofobien. Frykten for å påkalle seg islamistenes vrede. En vrede som kan være dødelig.

Vi kan lære av slangen som snor seg av sted når vi ser hvor ofte den skifter ham. Vi oppnår lite i livet hvis vi tror det samme når vi er trettisju som når vi er sju. Det er nødvendig å legge av seg gamle ideer, vaner, meninger, og av og til venner. Å slippe taket kan være en vanskelig lærdom for menneskene. Slangen er verken større eller mindre fordi den kaster den gamle hammen. Det er bare nødvendig. Nye ting kan ikke komme der det ikke er plass til dem.

"Før ble vi betalt for å bli mer islamske, nå blir vi betalt for å bli mindre islamske. Verken puritanismen eller sekularismen i dette landet har røtter her. Det handler bare om bistandspenger," sier Sajawal.
"Blir det bedre?"
"Nei, jeg tror ikke det blir bedre. Vi utdanner ikke folk til å tenke kritisk."

Jeg mener at religionen islam, politisk islam og islamisme må kritiseres, debatteres og karikeres på samme måte som vi gjør med andre livssyn og ideologier i et fritt samfunn.

Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.

If liberty means anything at all, it means the right to tell people what they do not want to hear.
George Orwell

Koranen er gjennomsyret av frykt for Guds vrede og av menneskenes skrøpelighet overfor en allmakt som kan legge hele verden i grus.

Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud og dommens dag, han er sannelig langt på villspor. Etter slike kriterier var det lite som skilte en rabbiner eller en munk fra en mumin, en troende - noe Muhammed selv synes å ha vært sørgelig klar over. Profetens uttalelser i Koranen om jøder og kristne minner mest om noe som hiver og kaster på seg i vinden. Enkelte steder hylles Toraen og evangelistene som "ledelse for menneskene", sendt fra himmelen, og de som tror på dem, som ahl al-kitab - "bokens folk". Andre steder fordømmes jødene med bloddryppende råskap for sitt svik, og de kristne for å si at Gud har en sønn.

Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud, og Dommens dag, han er sandelig langt på villspor.

I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.

Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.

Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.