Bokelskere.no

Ingenting går over jorda utan spor, seier diktaren. Det er sikkert sant, men kven kjenner spora til G ? Kven veit kvar ho vankar? Kven har sett avtrykk av hennar skor? Kven ser stigen ho går, inn under dei tunge lauvtrea? Kven kjenner seg merkte av henne, på netthinna, eller i bringa? Kven tenkjer på hennar lagnad? Det kjem ikkje til å bli reist eit minnesmerke etter henne.

Korleis kunne ein tru på freistnaden på å liva opp igjen ein venskap som hadde stranda? Det hadde vore grunnar til forliset. Det var ikkje tilfeldig at venskapar døydde. Og var dei daude, kunne dei få kvila i fred, hadde eg tenkt.

De to kvinnene blir sittende på benken litt til og følge med på de andre som tar seg opp den bratte bakken opp mot dem. Noen går fort, andre sakte, noen jogger, mens et par stykker karer se sakte, sakte oppover, stadig stansende for å få igjen pusten - men uansett hvilken fart de går i, ser Helene hver og en sette den ene foten foran den andre og forsatt videre oppover bakken, for hvert skritt stadig nærmere toppen.

[...]men derimot vet jeg at man kan bruke altfor mye tid på uviktige ting; det store huset, den stressende jobben, den perfekte familienog alle tradisjonene og forventningene som følger med. Men når alt kommer til alt, er det ikke det som er viktig. Det har tatt meg lang tid å lære, men jeg vet nå at det er menneskene som står ditt hjerte nær, og hvordan du forholder deg til dem, som er det som virkelig gjelder.

Eg la ut kvite ark og tenkte og tenkte på kva som skulle stå der. Det var min arbeidsmetode. Eg la dei ut på bordet, på stolane, på senga og til slutt på golvet. Om kveldane gjekk eg og såg på dei kvite arka og fantaserte. Eg meinte eg burde vita kva som skulle stå i dei ulike kapitla.

Men svar meg på dette, Dora: Hva skal vi gjøre - skal vi slutte å leve, slutte å forsøke, fordi vi er redde for å bli såret? Nei, livet blir ikke alltid slik vi trodde, og ja, det kan utsette oss for sorg og smerte - og nesten knuse oss - men jeg vet nå at det kan helbrede oss. Gjør oss sterkere. Og at vi kan finne lykken på de mest uventede steder... med de mest uventede mennesker.

Jeg elsker blomster. Jo da, jeg er klar over at mange synes de er trivielle og unødvendige, men forestill deg en barnefødsel uten en blomsterbukett, en brud gå ned midtgangen uten en vakker brudebukett, en sykehuspasient uten noe pent å hvile øynene på, noe pent til å sette mot i seg, eller en grav uten blomster?

Leve ditt eget liv. Leve det så godt du kan omgitt av mennesker som faktisk er glad i deg. Du må slutte å dvele ved fortiden.

Kjærlighet er en rar ting,Cassie. Cassie så opp. Den er som denne frukthagen her. Se deg rundt - den er ikke så mye å se på akkurat nå, ikke sant? Den ser litt søvnig ut, litt øde, til og med. Men det er fordi det er en syklus - vinter,vår,sommer,høst. Ekte Kjærlighet, den dype, sanne kjærligheten, er slik. Den slår rot, vokser og forandrer seg. Av og til virker det som den falmer, andre ganger står den i full blomst. Ingenting forblir det samme for alltid; ting forandrer seg, livet beveger seg framover. Men om det er ekte kjærlighet, slik som kjærligheten som knytter sammen en familien. så finnes den bestandig der under overflaten og bare venter på å bruse fram igjen.

Når det kom til stykket, var faktisk familien det aller viktigst.

I dag har eg saga skog,
eg er motorsagkongen
i måro tar eg plenen på same måte,
eit strå om gongen.
Då blir eg sikkert litt av eit syn
når eg ligg på kne og nappar plen
som eit kvinnfolk nappar bryn.

Arne 44 år. pinsetthagen.no

Til jobben i dag reiste eg
for fyrste gong på lenge med buss
eg fekk følelsen eg hadde
den tida eg var orangeruss.
Det strøymde på med minner
frå mitt tidlege ungdomsliv.
Det var bra for bussen
att eg ikkje hadde med tyggis og lommekniv.

Takk for jobben,du flotte fine juletre
no jobbar du som Noregs dyraste ved!
Du var glitrande,grøn og vakker å sjå
- og no er du god å varma deg på.

Med sprakande flammar du varmar oss no
- snart er 500 kroner berre ei glo....