I åpningsscenen i boka står presten Gösta Berling i fare for å miste sitt presteembete pga. en livsstil med drukkenskap. Vi befinner oss på 1820-tallet i Värmland. Presten har lagt seg ned for å dø i snøen, men blir reddet av fruen på Ekeby. Hun tar seg av ham, og han blir en del av hennes omgangskrets. Fruen – eller majorinnen – lever et sorgløst liv fylt med overfladisk glede. Presten er meget vakker, og det aksepteres av omgivelsene at han går fra blomst til blomst, selv om dette innebærer mange knuste kvinne- og pikehjerter. For Gösta Berling forelsker seg ofte og heftig. Gjennom majorinnens redningsforsøk, reiser Gösta seg atter og kan med et snev av verdighet se bygdas folk i øynene. Prisen majorinnen betaler er imidlertid at Gösta feier henne av banen og på mange måter overtar hennes sentrale plass på Ekeby.
Like fullt er det ikke presten og alle hans innfall som står i sentrum i boka. Mange av personene i boka er svært fargerike, og humoren ligger ofte på lur. Samtidig har boka en alvorlig klangbunn, og omhandler bl.a. det moralske dilemmaet om hvordan man kan være god samtidig som man er glad.
Det som gjør boka ekstra spennende er at den ble skrevet i 1891, og fremdeles har aktualitet. Boka var Selma Lagerlöfs gjennombruddsroman.
Lewis er syv år da faren vender hjem fra krigen i 1945. Han merker fort at faren egentlig ikke bryr seg særlig om ham. Moren elsker ham imidlertid over alt på jord, og de har noe helt spesielt sammen.
Tre år etter drukner moren mens hun og Lewis er på en av sine mange badeutflukter ved elven. Lewis klarer ikke å formidle hva som har skjedd, og spekulasjonene rundt hans skyld i det hele begynner snart å florere i nærmiljøet. Nokså raskt - litt for raskt - finner faren en ny kone, og gutten kommer helt i skyggen av deres liv.
Pga. forsømmelsen Lewis utsettes for, trekker han seg inn i seg selv. Hver gang han står oppe i vanskeligheter, får han ingen støtte fra faren. Absolutt ingen ting. Det er bare ingen der til å tale barnets sak. Han er ferdigdefinert som et vanskelig barn, og dette gjør at han også blir vanskelig å ha med å gjøre. Til slutt går han til ytterligheter i håp om å bli sett, men opplever i stedet å bli utstøtt.
Språket i boka er enkelt og nakent, og beskrivelsen av Lewis og de voksnes uforstand er så vart og ømt fortalt at historien krøp under huden på meg. Dypest sett handler boka både om dobbeltmoral, om hvem som skal få lov til å sitte med retten til å definere sannheten om et annet menneske og om inngrodde holdninger til status og dets betydning i et samfunn, særlig der den makten som gjerne følger med høy sosial status misbrukes grovt. Det er imponerende at dette er en debutroman!
Det har skjedd en forferdelig katastrofe i verden, uten at vi får vite eksakt hva som har skjedd. Vi aner at kun få har overlevd. Far og sønn er på flukt sørover langs en vei, og over alt lurer det farer og fiender. Fare for å fryse i hel, fare for å sulte i hel, fare for å støte på noen av de få overlevende som i desperasjon kan komme til å frarøve dem det lille de har og kanskje til og med drepe dem og spise dem ...
Over alt møter de forfallet, det meste er nedbrent og et tykt lag av aske ligger over landskapet. Dessuten ligger det lik strødd over alt. Kjøpesentre og hus er for lengst utplyndret, og det er små marginer mellom liv og død. Faren har ett mål for øye; han må få sønnen i sikkerhet og de må komme bort fra kulden. Det store spørsmålet er om de klarer dette i tide ...
Dette er en av de mest spesielle bøkene jeg har lest på lenge. Boka er meget godt skrevet, og da jeg først var i gang klarte jeg ikke å legge den fra meg. Jeg må likevel innrømme at jeg ble litt skuffet over boka fordi jeg fra så mange hold har hørt at dette er noe av det beste man har lest noen sinne. Slik var det ikke for meg. Når det er sagt opplevde jeg beskrivelsen av forholdet mellom far og sønn som meget rørende og varmt - i grell kontrast til den virkelighet de forholder seg til og hvor det er den sterkes rett som gjelder.
Etter en heller lite heldig karriere som kahyttsgutt ombord på skipet "To venner", har Sivert mønstret av og jobber nå som løpegutt hos kjøpmann Munthe. Han er godt likt og alt ser lyst ut, men så snur lykken. Etter et lite heldig forsøk på å vinne kjøpmannsdatteren Lydias gunst, blir han sagt opp.
Sivert får jobb i en annen kolonialbutikk. Men så sterk er hans ønske om å komme seg opp og frem at han ikke går av veien både for å lyve og stjele. Dette blir selvfølgelig oppdaget, og igjen er det ute med Sivert.
Det å komme løs fra sin klassetilhørighet med to forfyllede besteforeldre, er ikke enkelt for Sivert. Han får imidlertid til slutt Petra, konsul Smiths husjomfru, selv om det ikke var henne han egentlig ville ha.
Jeg opplevde denne boka som den svakeste så langt i bokverket om Hellemyrsfolket. Tidvis ble den noe langtekkelig.
I andre del av "Hellemyrsfolket" møter vi Sivert, barnebarnet til Oline og Sjur fra bind I. Han drar til sjøs for å løsrive seg fra byrden ved å komme fra en slekt med forfyllede besteforeldre. Sivert ønsker å bli noe uavhengig av sin familiebakgrunn.
Om bord på skipet "To venner" jobber Sivert som kahyttsgutt, og alt ser lovende ut inntil kokken avslører at han kjenner til at Siverts bestemor er "Småfylla". Dermed blir han gjort til latter og hånet.
Sivert får være med til fremmede himmelstrøk, men uansett hvor han befinner seg, er det umulig å komme løs fra fortiden og den sosiale klassen han tilhører ...
Eilif Armand som oppleser var helt fantastisk!
I denne svært så satiriske og ironiske boka fremstilles det indre livet i trossamfunnet Jehovas vitner. Men boka kunne like godt ha handlet om en hvilken som helst religiøs sekt.
Jeg-personen Arve Rike er svært indignert over det åndelige forfallet blant medlemmene i Lillevik menighet. Han benytter en hver mulighet til å refse og minne om hva som er den rette vei til det evige liv. Problemet er at selv ikke menighetens eldste slipper unna kritikken hans, og han føler at han holdes nede på grunn av dette. Han kan se langt etter å bli utnevnt til det ærefulle verv det er å være blant "de eldste", de som sitter i menighetsrådet.
I boka får vi innblikk i hva Jehovas vitner oppfatter som den rene tro, sannheten. Det er ikke lov til å stille kritiske spørsmål til doktrinene som kommer fra hovedsetet i Brooklyn, og den minste opposisjon mot dette kan føre til utstøtelse.
Spesielt interessant synes jeg det var å lese om Jehovas vitners syn på endens tid, Hermageddon, som i sin tid ble oppfattet å skulle skje i 1975. Da så ikke skjedde likevel, ble læren forandret. Det tragiske er at menighetens unge settes under sterkt press for ikke å ta en høyere (verdslig) utdannelse. Dette harselerer forfatteren mye med i boka.
Forfatteren er selv et frafallent Jehovas vitne, og det har nok derfor vært viktig for ham å skrive denne boka. Tidvis var den nokså tung å komme gjennom fordi den inneholder et lass av henvisninger til tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp! Det fremstår også som litt uklart for meg hvem forfatteren egentlig henvender seg til og hva han vil med denne boka, rent bortsett fra å tegne et skremmebilde av en organisasjon som hjernevasker sine medlemmer fullstendig. Kanskje ville det vært mer spennende om han i stedet for å skrive om denne fiktive Arve Rike, hadde skrevet en slags biografi knyttet opp til virkelige hendelser. Men her kan det hende at jeg som uinnvidd har gått glipp av mange poenger. Uansett spennende å få innblikk i dette trossamfunnet, som stort sett blir veldig demonisert utenfra.
Journalisten Julia Jarmond har fått i oppdrag å skrive en artikkel om en langt på vei tabubelagt hendelse i Frankrikes historie i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv. I 1942 ble over 10 000 jøder arrestert og brakt til Vél d´Hiv i påvente av transport til Auschwitz. Under helt umenneskelige forhold ble jødene - i all hovedsak kvinner og barn - holdt innesperret på denne idrettsarenaen, uten mat og drikke og i en forferdelig hete under svært primitive sanitære forhold. Mange døde før avreise.
Mens Julia jobber med artikkelen sin, kommer hun over historien om den 10 år gamle jødiske jenta Sara, og det viser seg at jentas familie på et vis har en tilknytning til hennes svigerfamilie, som overtok Saras families leilighet etter deportasjonen i 1942.
Den dagen Sara og hennes familie ble arrestert, låste Sara sin fire år gamle lillebror inn i et skap fordi hun var overbevist om at hun ville komme tilbake samme dag. Men hun kom ikke tilbake, og i mellomtiden døde broren, innelåst i skapet.
Sara klarte å flykte før deportasjonen, og ble berget av en fransk bondefamilie som tok henne til seg som sin egen. Men da hun var i 20 årsalderen, opphørte alle spor etter henne. Hva skjedde videre? Julia er besatt på å finne ut av dette. En del av medlemmene i Julias svigerfamilie, og i særdeleshet hennes egen mann, takler imidlertid svært dårlig at hun graver i fortiden. Hva skjuler de egentlig fra fortiden? Jeg ønsker ikke å røpe mer av historien fordi dette kan ødelegge leseropplevelsen.
Dette er en bok som fikk meg til å gråte. Historien er så gripende og hjerteskjærende at den satte seg i kroppen på meg. Boka er godt skrevet, uten at den nødvendigvis er et litterært storverk. Historien og den alene er imidlertid tilstrekkelig og vel så det!
Jeg anbefaler boka på det varmeste!
Tita og Pedro elsker hverandre, men fordi Titas mor har bestemt at Tita aldri skal få gifte seg og at hennes skjebne er å ta seg av moren så lenge hun lever, kan de aldri få hverandre. I stedet gifter Pedro seg med Titas søster Rosaura, og håper dermed at han likevel skal få være i nærheten av Tita. Men han har ikke tatt høyde for gamlemors haukeblikk som er over alt ...
I mens tilbringer Tita sitt liv på kjøkkenet, der hun tryller frem de mest fantastiske retter. Man får inntrykk av at det mexicanske kjøkken utelukkende består av mat som det reneste afrodisium, slik effekten på enkelte tidvis er.
Underveis skjer de mest magiske ting, og selv etter at Titas gamle mor er død, fortsetter denne onde og strenge kvinnen å plage Tita med sine formaninger. Årene går og spørsmålet er om Tita og Pedro noen gang skal få forløst sin kjærlighet til hverandre.
Jeg ble svært skuffet over denne boka, som jeg synes tar vel mye av. Fortellerstilen er heller banal, og når ikke opp mot Isabel Allende da hun var på sitt beste. Til det er den for klisjefylt og språket er for lettvint. Det som var bra med boka tross alt, var at den var lest ut i løpet av en formiddag. Den kommer neppe til å sette noen varige spor hos meg.
Victoria ankommer en liten bygd i Sverige tidlig på våren. Hun er forfatter, og håper å finne ro til å skrive. Hun bærer også på en stor sorg hun så langt ikke har maktet å dele med noen.
I nabohuset bor den eldre og svært ensomme kvinnen Astrid. Alle i bygda tror de vet alt om henne, men egentlig vet de ingenting. Hun blir ansett som en merkelig kvinne, og omtales kun som heksa.
Ingen skulle tro at disse to kvinnene har noe felles, men like fullt vokser det frem et dypt og varmt vennskap mellom dem. Gjennom en vår og sommer avdekker de lag på lag av sine hemmeligheter for hverandre.
Det som først og fremst bergtok meg med denne boka, var beskrivelsen av de forsiktige skrittene den unge forfatteren og den eldre kvinnen tok i forhold til hverandre. Selv om mange kanskje ville beskrive den eldre kvinnens liv som fullstendig bortkastet, har hun mye livsvisdom å dele med den yngre kvinnen. Som tross alt å se kjærligheten i sorgen sin, og ta vare på minnene om en levd liv, selv om dette er på godt og vondt. Et levd liv er uansett mer å trakte etter enn et ulevd liv, selv om livet har inneholdt mye smerte. I tillegg handler boka om det å være åpen for det ukjente, fordi dette kan komme til å berike og endre ens liv.
Boka er dessuten nydelig skrevet! Det er sjelden man kommer over en bok hvor selv den minste lille hverdagslige detalj er så vakkert beskrevet.
Gjennom 12 noveller har Lars Saabye Christensen tegnet noen høyst forskjellige stemningsrapporter av meget høy kvalitet. Selv liker jeg best novellene hans med barn i sentrum.
I novellen "Morderne" beskrives et skjørt og gryende vennskap mellom jeg-personen og Robert, hvis far senere skal vise seg å være en morder. Og i "Gaven" fortelles historien om gutten som er en mester i å skrive ønskelister. Felles for novellene om barn er gjerne et distansert forhold mellom foreldre og barn på Oslos vestkant.
I novellen "Hvilestedet" møter vi forfatteren som etter å ha vunnet en større litterær pris, får en gave i form av penger til en valgfri stol fra sitt forlag. Når han senere velger å kjøpe en billig stol fra IKEA, vekker dette stor bestyrtelse og vantro. Denne novellen er en liten skatt!
Ellers må jeg si at temaet flygel, som til en viss grad går igjen i Saabye Christensens forfatterskap, fascinerer meg - her i novellen "Hjelpemannen", og som ender med at flygelet styrter ned trappene under flytting og nærmest knuses til pinneved ...
Kim Haugen som oppleser fungerte meget, meget godt!
Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.
Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.
Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.
Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.
Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.
Maria, Anders og deres to barn lever i konstant frykt for å bli funnet av Marias eksmann, som var av den voldelige typen. Han har truet med å ta livet av henne og familien dersom han finner dem.
Et liv under jorden og med hemmelig adresse har imidlertid sin pris. I boka får vi innblikk i hvor vanskelig det faktisk er å leve i skjul i et gjennomsiktig og lite samfunn der offentlighetens interesser synes å ha større vern enn enkeltindividets. Hver gang familien tror seg trygg, må de flykte igjen fordi Marias eksmann igjen har funnet dem.
Barna lider så sterkt pga. presset familien lever under at de omtrent holder på å gå til grunne, og situasjonen blir mer og mer uholdbar. Samtidig blir myndighetenes avmakt mer og mer tydelig. De kan ganske enkelt ikke hjelpe dem. Til slutt flykter familien til Sør-Amerika og Chile. Spørsmålet er om de klarer å finne en slags trygg havn til slutt ...
Boka er basert på en sann historie om en svensk familie, og jeg klarte faktisk ikke å legge den fra meg. Realismen i boka var til å ta og føle på, og den krøp under huden til slutt.
Max Manus levde fra 1914 til 1996, og er kjent for sin rolle som motstandsmann under andre verdenskrig. Bl.a. var han med i Kompani Linge og Oslo-gjengen.
I boka forteller han historien om sin liv, fra barneårene og frem til året før han døde. Foreldrenes skilsmisse førte til at han i mange år mistet all kontakt med sin mor. Nokså tidlig dro han til sjøs, i likhet med mange unge gutter på denne tiden.
Max Manus beskrivelse av sin deltakelse som frivillig under krigen mot russerne i Finland i 1939 - 1940, samt alle de sabotasjeaksjoner han senere deltok i mens Norge var okkupert av tyskerne, er virkelig spennende lesning! Mye av dette er kjent fra historiebøkene, men det er spesielt å få dette fortalt fra en som faktisk deltok selv.
Da tyskerne kapitulerte og freden omsider kom til Norge, bygget Manus etter hvert opp en svært vellykket forretning. Han forteller også om sitt ekteskap, sitt alkoholmisbruk samt omgang med de kongelige og andre profilerte personer. I England opplevde han å bli høyt dekorert for sin innsats under krigen, men aldri i Norge. Bitterheten rundt dette merkes godt.
Boka avsluttes med en beskrivelse av en reise jorden rundt etter mønster fra Jules Vernes bok "Jorden rundt på 80 dager".
Boka er spennende, selv om de litterære kvalitetene mangler helt. Det hefter som regel et aber ved selvbiografiske bøker ved at perspektivet og objektiviteten ikke er til stede. Så også i denne boka, selv om Manus gjør en hederlig innsats for å motvirke dette så godt som mulig. Like fullt er boka meget lesverdig for alle oss som interesserer seg for andre verdenskrig.
Dette er en veldig sår roman om tre søsken - Aksel, Jon og Ina - som har mistet sin mor. Hun tok sitt eget liv for litt over et år siden, og etter dette forsvant på mange måter meningen med tilværelsen for dem. Faren er lenket til rullestolen, og deltar ikke lenger i livet deres.
Jon og Aksel har kranglet så lenge de kan huske, og de er helt fastlåst i konflikten dem i mellom. Ine vil bare flykte fra alt. Fra rullestolen sitter faren og skuler, uten å ytre seg. Alt som betyr noe for ham, er å få høre en spesiell LP med musikk av Schubert hver eneste dag ...
Jon grubler over mye. Er det noen vits i å leve lenger? Hvorfor endte moren sitt liv oppe på vidda? Hva skjedde egentlig? Skal han gi etter for de destruktive kreftene som slites i ham?
Gjennom et enkelt og nakent språk evner Frobenius å tegne et bilde av en familie på kanten av stupet. Hva er egentlig vitsen med det meste når ingen bryr seg?
Vi befinner oss i den lille byen Gilead på midten av 50-tallet, og frikirkepastoren John Ames på 76 år - bokas jeg-person - vet at han står med et bein i graven. Han er i ferd med å etterlate seg en svært ung kone og deres syv år gamle sønn. Boka er ment som en kjærlighetserklæring og et slags testament til sønnen.
Pastoren forteller ikke bare sin egen livshistorie, men også brokker av sin fars og bestefars livshistorie. Alle var knyttet til kirken, og ofret sine liv til Gud og prestegjerningen.
Boka er virkelig nydelig skrevet, og forfatteren fikk også Pulitzer-prisen for den i 2005. Like fullt fenget den meg ikke. Dvs. den har absolutt sine høydepunkter, særlig der forfatteren frigjør seg fra beskrivelsen av prestegjerningen og skriver om ulike menneskeskjebner pastoren har kommet borti i løpet av sitt liv. For meg ble det rett og slett for mye om prekener til at boka klarte å engasjere meg. Når jeg likevel ikke gir dårligere karakter, skyldes dette det vakre språket i boka.
Vi befinner oss på en gård i California på 70-tallet, hvor en far, datteren Anna og adoptivdatteren Claire bor. Begge jentene mistet sine mødre i barsel. Gårdsgutten Coop mistet foreldrene sine under dramatiske omstendigheter, og faren har også tatt ham under sine beskyttende vinger.
Da jentene er i 16-årsalderen innleder Anna og Coop et lidenskapelig forhold. Den dagen faren kommer over de elskende, omkalfatres alles liv. Faren støter datteren fra seg, og Coop flykter. Kun Claire blir igjen, men denne fatale hendelsen nevnes aldri med et ord mellom far og datter. Anna har i mellomtiden reist til Frankrike.
Mange år senere, møter Claire plutselig på Coop. Hans forhold til den heroinavhengige Bridget har kostet ham dyrt.
Plutselig begynner en helt ny historie i boka - denne gangen om den fattige analfabeten Roman og hans store kjærlighet Marie-Neige.
Jeg ventet lenge på å finne ut av hva disse to historiene hadde med hverandre å gjøre, og rent bortsett fra noen helt løse og vage tråder på slutten, fant jeg ikke ut av det. Jeg synes forfatteren burde ha skrevet to romaner i stedet for - noe kunstig - å forsøke å flette disse to historiene sammen.
Boka er imidlertid svært godt skrevet, men historiene tok på ingen måte virkelig tak i meg.
Denne boka har blitt til på bakgrunn av samtaler forfatteren har hatt med Joralf Gjerstad - også kalt Snåsamannen - gjennom nesten to år. Svært mange mennesker mener at han har overnaturlige evner og har helbredet syke der legevitenskapen har gitt opp. I tillegg sies det at Snåsamannen er synsk.
Snåsamannen er i dag over åtti år, og vi får vite hvordan han selv har opplevd å ha disse evnene. Han var et annerledes barn, og i oppveksten ønsket han mest av alt å være som andre. Under krigen skulle det imidlertid vise seg at evnene kom til god nytte, og etter hvert lærte han seg å akseptere at evnene var en del av ham.
I boka møter vi mange som har blitt hjulpet av Snåsamannen. Intet av det som påstås er vitenskapelig bevist, og det stilles derfor kritiske spørsmål til realiteten i mange av historiene fra mange hold. På slutten av boka tenkte jeg at det spiller da ingen rolle hvorvidt evnene hans er overnaturlige eller ikke, reelle eller fantasi. Faktum er jo at mange faktisk har blitt friske etter kontakt med Snåsamannen, og legevitenskapen har enda ikke funnet svaret bak gåten om kroppens immunitetssystem. For øvrig tegnes et bilde av et veldig godt menneske som har gjort det å hjelpe andre mennesker til sin livsoppgave, uten å ha egen vinning og fortjeneste som motiv.
Jeg opplevde boka som godt skrevet, og ble veldig engasjert mens jeg hørte på lydbokutgaven.
Handlingen i boka utspinner seg i en leilighet i Kirkeveien i Oslo fra tiden før siste verdenskrig og frem til 70-tallet. Vi følger fire generasjoner gjennom deres sorger og gleder - mest av førstnevnte. Familien har ikke all verdens å rutte med økonomisk, men forsøker å klare seg så godt de kan i etterkrigstidens Norge.
Halvbrødrene Fred og Barnum er svært ulike. Fred er resultat av en voldtekt på selve frigjøringsdagen i 1945, og det forhold at han har ukjent far gjør at han ikke føler seg som et fullverdig familiemedlem. Barnum er svært liten av vekst, og gjennom oppveksten blir han mobbet. Men selv om det er mest krangel og splid mellom brødrene, stiller Fred opp for halvbroren sin når rå muskelkraft er påkrevet. I bakgrunnen troner bestemor Boletta, og beskrivelsen av henne er svært fornøyelig.
Barnum har et utpreget kunstnersinn, men klarer ikke helt å forløse sine kunstneriske talenter. Dette til stor frustrasjon både for ham selv og omgivelsene.
Jeg ble litt skuffet over boka og synes den er en smule oppskrytt. Boka er for tykk og kunne med fordel ha vært gjort kortere. Det ble vel mange gjentakelser, og noen ganger syntes jeg de tidsmessige overgangene kom for brått og usammenhengende. Like fullt er dette er en leseverdig bok, som det er viktig å få med seg som et slags nøkkelverk innenfor norsk litteratur.
I denne novellesamlingen har Frode Grytten latt seg inspirere av 10 malerier av kunstneren Edward Hopper. Til hvert av bildene følger det en historie.
I novellene møter vi mennesker som befinner seg på ulike stadier i kjærlighetslivet. Noen søker seg tettere innpå den de har valgt som sin livsledsager, mens andre søker fornyet spenning hos andre gjennom utroskap. Handlingen i novellene finner sted på ulike steder i verden - fra New York til Lisboa og Kinsarvik.
Stemningen i novellene er mollstemte og Grytten evner å få frem hvor ensomme hver og en er når det kommer til stykket. Hvilke valg tar vi når vi står overfor et vendepunkt i livet? Velger vi det trygge, kjente og kjære, eller er vi fra naturens side spenningssøkende og alltid på jakt etter noe som kan løfte oss opp fra hverdagens trivialiteter?
Jeg liker Gryttens fortellerstil svært godt. Han tegner skarpe personportretter med enkle ord, og evner å få frem det særegne hos hver og en. Denne novellesamlingen koste jeg meg med!
Sist sett
