Bokelskere.no

Dette er ikke den enkleste boka å skrive en anmeldelse på ...

Westö presenterer i boka "Der vi engang gikk" et mangfoldig persongalleri og handlingen er lagt til første halvdel av det nittende århundets Helsingfors. Sentralt står imidlertid skikkelsene Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, kommer Allu fra slummen.

Eccu har en lysende fotograf-karriere fremfor seg, men ender i stedet opp som en desillusjonert alkoholiker. Lucie går på tvers av alle vedtatte normer, og betaler en høy pris for dette. Ingen vil gifte seg med henne. Allu derimot har drømt lenge om henne, og får en del av henne når ingen andre vil ha henne. Ville fester og høy champagneføring i alkoholforbudstiden preger Helsinki i tiden etter første verdenskrig samt borgerkrigen som startet i 1918. Formuer fordufter, mens noen kommer seg opp og frem på andres bekostning.

Denne boka er nok viktigere for finnene enn for oss nordmenn, fordi Westö forteller en historie fra en tid finnene selv helst har villet glemme. Jeg likte boka svært godt, men den kunne vært enda bedre dersom Westö hadde konsentrert seg om færre personer og i stedet gått disse nærmere på klingen. Jeg synes det ble litt for mange personer og tidvis litt for overfladisk. En sterk firer fra meg.

Dorte er ei 15 år gammel jente fra landsbygda i Litauen. Faren er død, og familien lever i stor fattigdom. Det livet de lever er like fullt preget av verdighet. En dag får hun tilbud om å jobbe på restaurant i Stockholm, og stikk i strid med hennes natur takker hun ja. Hun håper at hun skal kunne hjelpe familien sin, som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten de bor i.

Det viser seg snart at Dortes reise ut av Litauen blir starten på et mareritt. Hun blir offer for menneskehandel og tvinges inn i prostitusjon. Vi følger Dorte gjennom noen måneder, som til slutt ender i Oslo. I mellomtiden blir hun utsatt for den mest uverdige behandling.

Boka er helt hjerteskjærende. Det verste er at handlingen ligger skremmende nær det man ofte kan lese om i avisene; om jenter som har levd i fangenskap i lang tid, utsatt for voldtekter og tvangsprositusjon. Jeg så filmen "Lilja 4 ever" for et par år siden, og boka har klare paralleller til denne filmen.

Ingen sitter uberørt tilbake etter en slik rystende beretning.

En skuespiller blir borte, og teamet til Rolf Gordon Lykke blir satt på saken. Liket er sporløst borte, men skuespillerens innvoller blir funnet i fryseren hans. Alt tyder på at politiet står overfor en svært makaber mordsak.

Det viser seg snart at skuespilleren bare er første offer, for snart forsvinner en nonne. Er det en massemorder teamet står overfor? Mens etterforskningen skrider frem, forsøker teamet å holde pressen på armelengs avstand, uten særlig hell. Klarer teamet å forhindre at flere blir drept?

Dette er en svært spennende og annerledes krim. En ekstra morsom side ved boka er at handlingen er lagt til Oslo, synes jeg.

I bokas første del - Storm i juni - skildres tyskernes innmars i Frankrike i 1940. Vi følger flere familiers desperate flukt fra Paris. Ulikhetene mellom de rikes, middelklassens og de fattiges måte å takle situasjonen på, er beskrevet både med alvor, varme og humor.

I bokas andre del - Dolce - følger vi livet i en liten fransk landsby etter at okkupasjonen er et faktum. Viktigheten av å holde fienden på avstand balanseres hårfint med bruk av kløkt for å oppnå fordeler overfor tyskerne, slik at krigen på et vis blir til å holde ut.

Dette er en av de beste romanene jeg noen sinne har lest! Det burde vært mulig å gi terningkast åtte. Nemirovsky skriver som en gud. Litterært er dette intet mindre enn et mesterverk! Det er tragisk at hun aldri fikk anledning til å fullføre sitt storverk fordi hun som jøde selv ble offer for krigens mest uhyggelige skjebne.

Denne boka handler om en gutt hvis høyeste drøm er å bli skihopper. Etter et perfekt hopp og derpå følgende forventninger om at han virkelig kan bli en stor skihopper, skjer det noe uventet. Han faller og skader seg. Hos legen får han høre at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom som kommer til å føre til at han blir sengeliggende. Han kan aldri mer hoppe på ski.

Gutten vil i første omgang ikke dele dette med foreldrene, og skjuler diagnosen i det lengste. De har nemlig nok med sitt. Moren har psykiske problemer, og faren forsøker å skjule dette for sønnen. Når han får innblikk i guttens diagnose, ønsker han heller ikke at moren skal vite noe. Egentlig ønsker han i grunnen ikke å forholde seg til sønnens sykdom i det hele tatt.

Følgelig blir gutten gående alene med sorgen over at det som har betydd alt for ham - skihoppingen - er borte. Dette er en veldig sår roman. Spesielt sårt er det når moren kjefter på ham fordi han ikke går "ordentlig" og gymlæreren latterliggjør ham når han ikke får til øvelser han har klart tidligere. Ingen av dem vet noe om den egentlige årsaken. Like fullt engasjerte ikke boka meg. Kanskje var det som ble utslagsgivende at forfatteren selv leser opp boka, og det på en nokså treg og uengasjert måte. Han lever seg ikke inn i teksten slik jeg forventer av gode opplesere. Dette trekker ned helhetsinntrykket. Jeg synes boka fortjener en sterk treer (og får litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gir boka en bedre karakter siden den tross alt omhandler et alvorlig tema på en i og for seg grei måte).

Bob jobber ved dissekeringsbordet på et av Los Angeles´ patologilaboratorier. Han er underbetalt og forholdet til samboeren Maura, en onaniinstruktør, halter. En dag kommer det inn en avrevet arm med tatoveringer av en nydelig kvinne i en erotisk situasjon. Bob blir fullstendig betatt av kvinnen. Og han er besatt på å finne eieren av armen, slik at han kan komme i kontakt med kvinnen. Det skal snart vise seg at han ikke er den eneste som vil ha tak i armen eller eieren.

På vei til politiet for å avlevere det spesielle bevismaterialet, blir Bob kidnappet av meksikanske gangstere som vil ha tak i armen. Nå starter en intens jakt. Bob klarer med kløkt å unnslippe den sikre død ved å alliere seg med gangsterne.

Boka er full av grove voldsskildringer og beskrivelser av skruppelløse gangstere. Like fullt er dette først og fremst en fornøyelig bok, full av makaber og svart humor. Den kan faktisk minne litt om Carl Hiaasens bøker.

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år, og bak seg har han en borgerlig oppvekst han tar sterkt avstand fra. Han definerer seg som en kulturradikaler. Problemet hans er at han ikke føler tilhørighet til noen del av klassesamfunnet - ikke til den borgerlige klassen og heller ikke til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider.

Etter hvert søker han seg mot AKP ML-bevegelsen; ikke fordi han elsker AKP ML´ere, men snarere fordi han nærer dyp forakt for "alle de andre". Det finnes ikke noe annet alternativ for ham. Samtidig blir han aldri en aktiv deltaker, men mer en observatør.

Boka handler om tilhørighet og ideologi, og den kan helt klart leses som en parallell til en hvilken som helst ideologisk bevegelse som tiltrekker seg rotløse mennesker som befinner seg i en identitetskrise.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere hensikt med boka er å avmystifisere kommunistbevegelsen som fant sted på 60-/70-tallet, og at han dessuten latterliggjør den nærmest som guttestreker. Hans beskrivelse av hvor vanskelig det var å gjøre opprør i det liberale Norge, og hvordan bevegelsen i stedet skapte et fiendebilde av "alle de andre" for å skape økt samhørighet innad i bevegelsen, er mesterlig. Boka er for øvrig veldig interessant idet den - slik jeg oppfatter den - forsøker å gi et historisk korrekt bilde av denne tidsepoken.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil! Når denne lydbokutgaven ikke får toppkarakter, er det fordi jeg synes Dag Solstad godt kunne ha overlatt selve opplesningen til en annen ...

I boka følger vi flere generasjoner av familien Kazanci i Istanbul - en familie dominert av kvinner og hvor mennene har dødd i ung alder, som om det hviler en forbannelse over familiens menn.

Zehlia blir gravid i 19 årsalderen, og forteller ingen om hvem faren til barnet er. Etter et mislykket abortforsøk føder hun datteren Asya, som er minst like opprørsk som moren. Asya - bastarden - vokser opp under samme tak som tantene sine; den synske og religiøse Banu, den humørløse Cerviye og den hypokondriske Feride. Moren Zehlia og bestemoren Gülsüm bor også der. Søstrenes bror Mustafa forlot Istanbul for en årrekke siden, redd som han var for å dele samme sjebne som resten av familiens menn.

Mustafa lever i USA, der han i sin tid giftet seg med Rose, som hadde datteren Armanoush fra et tidligere ekteskap med en armener. En dag ankommer Armanoush - uten foreldrenes vitende og vilje - Istanbul for å besøke stefarens tyrkiske familie, men også for å forstå sin armenske bestemors historie, herunder også sin egen historie, bedre. Det skal snart vise seg at familiene - Kazanci og Armanoush´ armenske farsslekt - er sterkere knyttet sammen enn noen kunne vite på forhånd. Familien Kazancis hemmeligheter avsløres en etter en etter hvert som handlingen skrider frem.

Det tok litt tid før denne boka tok fart for mitt vedkommende, men da den først gjorde det var jeg solgt. For maken til personskildringer, blomstrende språk og fascinerende historier! Her er det bare å gi seg hen! Vi får bl.a. innblikk i armenernes historie, som siden har skapt mye hat mellom tyrkerne og de armenerne som forlot Tyrkia for å slippe unna folkemordet på 1920-tallet. Dessuten skildres utfordringene med å vokse opp med skilte foreldre fra to ulike kulturer med mye sår fortvilelse og masse humor. Dagens Istanbul beskrives som en by full av motsetninger, men hvor motsetningene lever i fullstendig harmoni med hverandre.

Jeg fikk forferdelig stor lyst til å reise til Istanbul etter å ha lest denne boka ...

Jeg synes boka var fin, men den "tok ikke av". Det jeg likte best var skildringen av lidenskapen for litteraturen.

Mitt inntrykk er at enten så hater man Åsne Seierstads bøker, eller så elsker man dem. Selv befinner jeg meg et sted i øvre del av midten.

Jeg synes Seierstad skriver godt, og at det er interessant å lese bøkene hennes. I denne boka møter vi barnehjemsbarn som er ofre for en krig som har vart i mange år. Alle har mistet sine nærmeste. Vi møter den ene mer tragiske skjebnen etter den andre. Barn som aldri kommer til å bli veltilpassede individer i samfunnet. Barn som har sett og opplevd så mye grusomhet at det er vanskelig å sette seg inn i det. Barn som har blitt seksuelt misbrukt, og hvor de kriminelle handlingene på en måte har druknet oppe i alt det andre som skjer i landet. Ingen har stilt opp for dem, og det handler om å overleve på best mulig måte.

Så vidt jeg vet er det ingen som har skrevet disse barnas historie tidligere. Så all ære til Sierstad som faktisk har gjort det! Jeg blir en smule provosert over alle hatutfallene mot henne og hennes forfatterskap.

Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.

Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.

Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.

Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

Boka inneholder to romaner.

Farmor har kabel-TV: Farmor er 76 år og ensom. Sønnen hennes har aldri tid til å besøke henne, og hun treffer heller ikke barnebarnet sitt Arve selv om de bor like i nærheten av hverandre. Da Arve og kameraten Jonas en dag står i døra hennes, kjenner hun ikke Arve igjen.

Farmor har kabel-TV, og det er i første omgang dette som gjør at guttene besøker henne. De ønsker å se på musikkvideoer, som de gir karakterer. Ingen av dem har kabel-TV hjemme. Dette blir starten på et fint forhold mellom farmor og guttene. Men farmor er ikke bra; synet er sviktende, hun blir lett svimmel og er dårlig til beins.

Forholdet mellom farmor og guttene skildres på en øm og var måte. Guttenes undring over hva farmor tenker og det livet hun har levd, er helt herlig og samtidig litt vedmodig. Generasjonskløften minker imidlertid noe etter hvert. Men mens de har det som finest, skjer det uunngåelige ...

Videogutten: En dag kommer det en ny gutt i klassen, og Pål og Hasse liker ham ikke. Fredrik introduserer dem imidlertid for Videogutten, og de klarer ikke å la være å oppsøke ham. Videogutten har mengder med videoer, mest grove voldsfilmer, også forbudte filmer.

Inngangsbilletten til miljøet rundt Videogutten er at de må være med ulovlige ting som stjeling. De to guttene har forskjellig syn på dette, og det får konsekvenser for vennskapet deres. .... Tore Renberg skriver utrolig godt, og klarer på en helt unik måte å fange opp det som skjer i unge gutters liv i deres vanskeligste alder i oppveksten. Jeg anbefaler disse romanene varmt.

I denne boka, som er en fortsettelse av "Mannen som elsket Yngve", er Jarle blitt en voksen mann som ser tilbake på sine barne- og ungdomsår på 70- og 80-tallet. Faren er død, og han og kjæresten reiser til Stavanger for å delta i begravelsen.

Mor, far og Jarle var "Kompani Orheim". Utad en vellykket familie - innad alt annet enn idyll. For Jarles far - Terje - drikker. I tillegg er han voldelig. Ingen rundt Jarle - heller ikke den nærmeste familie - ser hva som foregår. Jarles venner synes tom. at faren hans virker så topp, og at det er så mye varme i hans familie. Jarle klarer ikke å formidle hvordan han egentlig har hatt det før han har fått barndommen på trygg avstand.

Mens Jarle skal finne ut av livets irrganger gjennom puberteten, en alder der de fleste har nok med seg og sitt, utvikler han seg til en bråmoden gutt med alt for mye ansvarsfølelse for foreldrene.

Denne boka tok innersvingen på meg. Den er glitrende skrevet, uten å bli sentimental. Jeg gir den toppkarakter!

Rino er tykk, venneløs og ensom, har definitivt ikke draget på damene ... og er jomfru. Det eneste som står i hodet på ham er å debutere seksuelt. Besettelsen på sex er så sterk at den står i veien for et naturlig møte med kvinner. Dette er imidlertid ikke en roman om sex, men mest av alt om fravær av sex.

Rino bor i en leilighet som faren hans eier, og en dag bestemmer faren seg for at han skal leie ut et rom. Maria flytter inn, og det blir på mange måter vendepunktet i Rinos liv. Den tidligere så tomme leiligheten er med ett fylt av mennesker og liv, fest og moro. Og kvinner.

Spesielt sympatisk kan man ikke si at Rino er, der han hele tiden nokså kynisk fantaserer om og planlegger å få kvinnene rundt ham til sengs. Innerst inne lengter han imidlertid etter at noen skal bry seg om ham, ta på ham og holde armene rundt ham.

Tidvis ble jeg frastøtt av det direkte og vulgære språket i boka. Samtidig tror jeg at dette er noe av det mest ærlige som er skrevet om en ung mann som befinner seg i en situasjon som Rinos. Med forventninger om at han skal ta initiativ, være erfaren og selvsikker - og så være det stikk motsatte - er ingen enkel situasjon for dagens unge menn.

På et gitt tidspunkt tar Rino tak i livet sitt. Han slanker seg, bytter ut brillene med kontaktlinser og fikser seg opp, og opplever at omgivelsene plutselig "ser" ham. Og kanskje er det også håp for Rino til slutt ....

Tor har tatt livet av seg, og det er Torunn som finner ham i grisebingen. Lammet av sorg og skyldfølelse blir Torunn på gården, uten egentlig å ta noe standpunkt til om det er dette hun vil. Hun gjør det som gården krever, men uten entusiasme. Etter hvert glir hun mer og mer inn i ørkesløsheten og sliter seg ut på noe hun ikke brenner for.

Samtidig opplever Torunn at alle rundt henne ikke bare regner med, men også stoler på at hun som odelsjente skal bli på gården. Bestefaren som er helt avhengig av at noen steller for ham, Margido som ønsker å lage et kistelager på gården, Erlend og Krumme som vil bygge om den gamle siloen til feriebolig, avløseren som er veldig tiltrukket av henne ... Men tenker noen av dem på hva Torunn egentlig vil?

Dette er den første Ragde-boka jeg har lest, og jeg ble veldig positivt overrasket. Mens jeg leste boka hadde jeg hele tiden TV-seriens personer med meg, og jeg var veldig spent på hvordan det gikk med dem. Jeg koste meg med Erlends snobberi og noe overdrevne følsomhet, Margidos første, prøvende skritt mot en ny og mer moderne stil både yrkesmessig og privat, Erlend og Krummes spenning i forhold til å skulle bli fedre, bestefarens såre lukkethet osv. Men det må vel komme en bok til?

Handlingen i boka er lagt til et gammelt hus i Gebze - huset der ingen snakker med hverandre - som eies av 90-åringen Fatma. Hun bor sammen med tjeneren, Recep, som er dverg. Det ligger i kortene at han har arvet husposten etter sin mor.

Om sommeren får Fatma besøk av sine tre foreldreløse barnebarn. Den eldste er Faruk, en alkoholisert historiker. Metin og Nilgün er hhv. skoleelev og student. Mens Metin ikke helt har funnet retningen i livet sitt, har Nilgün begynt å lefle med venstreradikale krefter.

Tidvis støter ungdommene på Hasan, Receps nevø, som er rasende på alle som har mer enn ham. Selv er han sønn av en fattig billettselger, og har omgang med en del uromomenter i den lille byen.

Fatma bærer på en mørk hemmelighet som ligger femti år tilbake i tid. Recep og hans bror er nemlig hennes avdøde manns barn, som han fikk med tjenestejenta i huset. Denne hemmligheten vokter hun godt, og hun nærer ingen varme følelser i fht. dette - for henne - høyst ufrivillige slektskapet.

Fatma, Recep, barnebarna og Hasan opptrer vekselsvis som jeg-personer i boka. Noen ganger var det (særlig i lydbokutgaven) vanskelig å holde rede på hvem som "snakket", og det var helt nødvendig for meg å sette opp en oversikt over personene. Da persongalleriet falt på plass for meg, kunne jeg nyte boka 100 %.

Pamuk skriver godt og jeg har veldig sansen for den fortellerteknikk han har benyttet. Vi følger hovedpersonene sommeren før militærkuppet i Tyrkia i 1980 - en tid med gryende politisk uro - og det var spennende å følge utviklingen. Jeg skal lese flere av hans bøker!

En herlig finsk røverhistorie! Arto Paasilinna er en forfatter jeg først nylig har gjort meg kjent med, og jeg er helt betatt!

Dette er den beste boka av ham jeg hittil har lest. Historien står ikke til troende, men det er en uvesentlig detalj. Paasilinna skriver godt, og historien er gjennomsyret av en fandenivoldsk humor. Helt herlig!

En vanvittig tragikomisk bok i typisk Paasilinna-stil!

To menn treffer uventet på hverandre i en låve, hvor de begge har tenkt å ta sitt eget liv. Det hele ender med at den ene redder livet på den andre, og at de bestemmer seg for å hjelpe andre mennesker som befinner seg på selvmordets rand. Deretter utvikler historien seg i en meget uventet retning. Mens de kjører gjennom Finmark, nedover Europa og til slutt havner i Portugal, bestemmer menneskene de ønsker å redde seg istedet for å finne det perfekte stedet å gjøre selvmord på. Underveis blir vi kjent med menneskene ombord i bussen, mennesker med den ene mer tragiske livshistorien enn den andre. Samtidig sitter latteren og humoren løst, og jeg ble mange ganger sittende og humre og le av ting som egentlig var til å grine av.

Linnea Ravaska er 77 år og bor på sitt lille røde torp inne i Finlands skoger. Livet kunne ha vært perfekt dersom det ikke hadde vært for at fostersønnen og hans kriminelle kompiser hver måned ankommer for å hygge seg med pensjonen hennes ...

Til slutt blir Linnea desperat. Når verken politiet eller andre kan hjelpe henne med å bli kvitt røverbanden, ser hun seg nødt til å pønske ut en løsning på egen hånd.

Paasilinna har igjen levert en strålende roman full av finsk humor og vidd, blandet sammen med en dæsj røverhistorie og spenning.

Jeg savnet Ivar Nørves oppleserstemme (det er han som har lest inn de andre bøkene av Paasilinna som har kommet i lydbokformat), men det fungerte like fullt greit med Frøydis Armand.

En dag dukker Gunnar Huttunen opp i en nordfinsk bygd. Han kjøper den falleferdige mølla, og alle i bygda mener at han må være splitter pine gal. Men han setter mølla i utmerket stand og folk strømmer til for å benytte seg av Huttunens tjenester. Hadde det ikke vært for at Huttunen må ule litt som en ulv når noe går ham i mot, ville livet ha fortsatt som før.

Folk får ikke sove pga. Huttunens uling nattestid og blir besatt av tanken på å få ham innesperret på galehus. Dette blir starten på en jakt på liv og død.

Dette er nok en bok fra Paasilinna, som det bare er å gi seg over til og la seg begeistre av. Men selv om humoren ligger under hele tiden, rommer romanen et dypere alvor. Temaet er hva som skjer med mennesker som skiller seg ut fra hopen og er litt annerledes i et lokalsamfunn der reglene er definert på forhånd av trangsynte og snevre mennesker. Dette er en historie om vold og maktmisbruk overfor et menneske som ikke kan forsvare seg mot en dom fra øvrigheten om at han er sinnsyk. Huttunen kjemper i mot av alle krefter, men hvor lenge vil han klare seg ute i ødemarken?

Boka rørte meg dypt og jeg vil virkelig anbefale den!