Jeg tror ikke jeg selv ville fått noe ut av "Bisettelsen" dersom jeg ikke hadde lest de to andre bøkene først. Ellers kan jeg anbefale "Maskeblomstfamilien" (sterk!) og "Modellen" - de beste bøkene jeg har lest av Saabye Christensen i alle fall ...
Jeg har laget en slags bokanmeldelse av den på siden min her. Det er mulig at grunnen til at du liker den så godt, mens jeg ikke likte den i det hele tatt, skyldes at noe litteratur er manne-litteratur og dermed lite "tilgjengelig" for kvinner. På samme måte som noe litteratur er kvinne-litteratur og bøker menn ikke får noe som helst ut av. Jeg vet ikke ... men det er som om jeg føler at når Kjærstad skriver f.eks. om sex, noe han veldig ofte gjør, så blir det bare griseprat i mitt hode. Jeg synes ikke han evner å beskrive slike ting vakkert. Og alt maset om "jeg og jeg og jeg og jeg" ble i meste laget for meg. Keiserens nye klær! .... synes jeg ...
Jeg opplevde at det var nettopp mangelen på noe særlig dialog som på mange måter var essensen i forholdet mellom de to kvinnene. Og at det var betraktningene, observasjonene som "bar" historien.
Det eneste som pirrer med Kjærstads bok "Jeg er brødrene Walker", er tittelen. Jeg har lest denne boka (holdt utrolig nok ut ...), og det er det største makkverket jeg har vært borti! Det blir ikke noe mer Kjærstad på meg, nei!
En virkelig morsom og annerledes liste!
Gleder meg veldig til å lese disse bøkene! Jeg har en boksamling på godt over 2500 bøker, så jeg er på ingen måte ferdig med å legge inn bøker her. Og jeg har en haug med uleste bøker liggende på vent ... og så er det Mammut i morgen. Rene julekvelden!
Takk! Min entusiasme - som jeg håper er smittsom! - startet i forbindelse med et par konkurranser i Bokklubben våren 2008. Jeg vant både konkurransen om å skrive den beste bokanmeldelsen, samt storleserkonkurransen. Det var moro! Siden har jeg fortsatt med å skrive bokanmeldelser på alle bøker jeg leser. Noen ganger er det VELDIG krevende, men samtidig tvinger det meg til å tenke over hva jeg har lest og trekke ut essensen av dette.
Hellemyrsfolket er virkelig en av Amalie Skrams bøker man bør få med seg! Jeg leste denne først i godt voksen alder, og valgte å høre meg gjennom lydbøker. Helt fantastisk! Ellers husker jeg godt at jeg leste "Forrådt" da jeg var ung. Jeg glemmer ikke den boka! Og den hadde også helt klare selvbiografiske elementer - noe som gjorde den enda sterkere, synes jeg!
Hvorfor akkurat denne boka har fått så enormt mye oppmerksomhet, er meg en gåte. Joda, jeg syntes den var ålreit mens jeg leste den, men ikke SÅ spesiell at den skulle fortjene en haug med priser - til fortrengsel for andre og - etter min mening - mye bedre bøker. Jeg ble skuffet. Var dette alt?
I filmen er jo magien som gjør boka så vanvittig spesiell, fullstendig borte. Det er liksom ikke så greit å forsøke antydningens kunst når uttrykket er visuelt.
Minner er upålitelige. Nå bærer jeg med meg minner som er så slitte at det er umulig å si om de er riktige. Jeg er sikker på at de er formet av min håndtering. MIn monomane dveling ved noen av dem. I tillegg til disse er det minner som andre bevarte for meg og ga meg etter lang tid. Jeg har ingen mulighet til å bedømme hvor presise de er, men må akseptere dem som de er gitt, og prøve å innpasse dem med mine egne. Sammen gir de meg en slags fortid. Et lappeteppe av minnebiter: noen har jeg laget selv, noen har jeg fått, andre igjen som jeg har snublet tilfeldig over. Det er noen hull der bitene som mangler, aldri vil bli funnet. Nå begynner mønsteret å avtegne seg, men fortolkningen er fremdeles diffus.
I livet får vi ikke forvarsler. Livsomveltende hendelser ser ut til å komme uten den minste advarsel. Du kan kjemme håret på barnet ditt eller sende henne et slengkyss, og over hodet på deg svever ødeleggelsen.
Jeg er helt ny her, og egentlig kunne jeg tenke meg å ha lister liggende under min egen profil. Men jeg vet ikke om det er mulig .... ? Så morsomt at jeg klarte å inspirere deg! ;-)
.... hver ny begynnelse har vært innledet med en form for død. Det har føltes som om jeg aldri har hatt noe annet enn nåtiden, for fortiden har alltid blitt brått avkuttet uten at det ble igjen noen tråder eller noen forbindelse. Nå forstår jeg at det er umulig å skape en visjon om fremtiden hvis en ikke har en fortid. At kanskje ideen om det ukjente i en forstand bare kan begripes med fortiden som byggesteiner. Enten den er god eller dårlig, er fortiden den re3feransen vi trenger for å gjøre fremtiden mulig. I atten år håpet jeg at jeg langsomt kunne samle opp en slags nyere historie som ville greie seg. I stedet ble også nåtiden tatt fra meg.
Annen måte kan jeg ikke si det på. Solen gikk opp i livet mitt. Først bare som en lysning i horisonten, nærmest som for å si, det er hit du må se. Så kom de første strålene, alt ble tydeligere, lettere, mer levende, og jeg ble gladere og gladere, og så stod den midt på mitt livs himmel og brant og brant og brant.
Tror jeg må vurdere å la "Bruddenbrooks" rykke opp i den uendelige køen av bøker jeg har lyst til å lese. ;-)
Jeg har sett over listen din, og jeg vil foreslå at du begynner med bøkene av Paul Auster. "Levitian" er det riktignok mange, mange år siden jeg leste, men jeg husker den som fantastisk. Den fikk meg til å lese alt Auster frem til da hadde skrevet. I de senere år har kvaliteten på bøkene hans dessverre variert veldig, men de første var helt supre (synes jeg).
Jeg leste også denne boka før oppstyret rundt den startet. Mange av problemstillingene som kom opp i forbindelse med alt oppstyret, hadde knapt streifet meg mens jeg leste boka. Sånn sett synes jeg alt som skjedde etterpå var underlig. Forfatterens styrke ligger uansett ikke i de litterære kvalitetene først og fremst, men i historiene hun formidler, synes jeg ...
Selve plottet eller historien i en bok kan være nok, ja. Samtidig synes i alle fall jeg at det er grenser for hva jeg gidder å lese dersom språket er for dårlig eller at beskrivelsene blir for svulstige. Jeg aksepterte nok mer da jeg var yngre, mens jeg har blitt mer kresen med årene. Denne boka balanserte hårfint på grensen noen ganger, men jeg registrerte samtidig at jeg "måtte" lese videre i et forrykende tempo. ;-)
Jeg vil si det så sterkt at man bare kan blåse i å lese boka dersom man har sett filmen først. Da blir jo hele boka ødelagt uansett, for da vet man jo hva som skjer.