Disse stadige utspillene, som åpenbart er styrt av politisk ønsketenkning mer enn religiøse realiteter, får tidvis et komikkens skjær over seg. Få har klart å avkle fenomenet på en mer elegant og bitende ironisk måte enn den kombinerte forfatteren, skribenten og underholderen Kjetil Rolness. Rett etter terroren i Paris skrev han Dagblad-kronikken "Fred over islam", et briljant oppgjør med vestlige lederes hang til å bortforklare den islamistiske terrorens røtter i - ja, akkurat, islam.
If liberty means anything at all, it means the right to tell people what they do not want to hear.
George Orwell
Dette var en god bok å lese etter MaddAddam-trilogien. Den handler om miljøvern og hva vi er på vei til å gjøre med jorden vår. Men den handler aller mest om hva vi som mennesker er villig til å gjøre for å enten være med på en revolusjon, eller stå imot styret i landet. Jeg falt for karakterene og håpløsheten som er som en undertone i boken. Norge blir stående som en korreks til resten av verden og av og til tror jeg vi har et slikt oppblåst bilde av hvor mye bedre vi er. Dette er en bok som anbefales de som leter etter dystopier, bøker om miljøvern og gode karakterbeskrivelser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Koranen er gjennomsyret av frykt for Guds vrede og av menneskenes skrøpelighet overfor en allmakt som kan legge hele verden i grus.
Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud og dommens dag, han er sannelig langt på villspor. Etter slike kriterier var det lite som skilte en rabbiner eller en munk fra en mumin, en troende - noe Muhammed selv synes å ha vært sørgelig klar over. Profetens uttalelser i Koranen om jøder og kristne minner mest om noe som hiver og kaster på seg i vinden. Enkelte steder hylles Toraen og evangelistene som "ledelse for menneskene", sendt fra himmelen, og de som tror på dem, som ahl al-kitab - "bokens folk". Andre steder fordømmes jødene med bloddryppende råskap for sitt svik, og de kristne for å si at Gud har en sønn.
Den som ikke tror på Gud, på Hans engler, Hans hellige bøker, alle Hans sendebud, og Dommens dag, han er sandelig langt på villspor.
Kvinnehatet i den arabiske verden blir stadig fokusert og ikke minst avslørt i den ene boka etter den andre, i dokumentarfilmer og vitnesbyrd fra mennesker som har flyktet (og som prøver å flykte) derfra.
Det er bra.
Mona Eltahawy er ikke nådig i sin flengende kritikk av det arabiske kvinnehatet. Hun og flere andre er varslere og foregangsmennesker som baner vei for friheten til andre undertrykkede mennesker i islamske samfunn.
Ikke minst er tildekkingen av kvinner med hijab, niqab og burka - tegn på mer islamisme - og et tydelig tegn på underkastelse og kapitulasjon overfor islamistene, det muslimske brorskapet og deres undertrykkende konservatisme.
Mange kvinner i den arabiske verden kjemper for friheten til å leve sine egne liv. Det er en kamp resten av verden burde støtte dem helhjertet i.
En absolutt lesverdig bok. - Og kanskje en vekker for mange som ennå ikke har satt seg inn i denne problematikken.
I dag ligger de der, både Kim Il-sung og Kim Jong-il, bestefar og far til Nord-Koreas leder Kim Jong-un, balsamert og på utstilling. Bak en grå, vindusløs fasade som forener universell stormannsgalskap og tradisjonell koreansk byggestil.
Kim Jong-un skjønte tidlig hvordan makt fungerer, hvilket språk han må snakke, hvilke virkemidler han må ta i bruk.
Som i Svarte som ravnen er dette en mordhistorie hvor løsningen først og fremst kommer gjennom å snakke med mennesker. Perez ringer sakte men sikkert inn hvem morderen må være. De må sendes avgårde noen DNA prøver, men løsningen kommer før de har fått svar på dem. Jeg liker virkelig godt disse bøkene og er allerede i gang med den tredje.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En ung jente blir drept og saken settes raskt i sammenheng med en forsvinning for flere år siden. Den gangen ble den gamle mannen Magnus Tait mistenkt, men ikke siktet siden de ikke kunne bevise noe. Det er Fran Hunter som finner liket, hun blir etterhvert en betydningsfull person i bøkene.
Perez og Taylor intervjuer folk i flere omganger og det er denne type etterforskning det satses på i bøkene. Siden historiene er oppdaterte og moderne må det satses på blodprøver og DNA i tillegg. Men det er først og fremst pratingen som fører frem til morderen.
Dette gjør Svart som ravnen ganske stille og rolig. Det er ikke mye action, men boken er likevel svært spennende.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
I de beste sirkler er hyggelig, varm og spennende. Den legger stor vekt på personbeskrivelser og det er noen av karakterene som henger igjen hos en på grunn av beskrivelsen. Det skjer mord, men som Agatha Christie legger mennesker seg fint ned og dør, man hører ikke noe om blod eller får beskrevet mordhandlingen. Det gjør Kjølners krim mye mer tilgjengelig for dem som ikke leser krim til daglig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en fin politi-krim, der livet må balanseres med arbeidet selv om man er typen som blir litt besatt av å finne løsninger. En fin og spennende krim.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg elsker virkelig denne trilogien og ofte er det vanskeligst å skrive om bøker som virkelig får bety noe for en. Ordene blir for små og fattige og en kan bare hinte om hva de får bety for en. Men en viktig ting er at dette er bøker også for de som til vanlig ikke leser science fiction. Som sagt inneholder de ikke hverken romskip eller utenomjordiske eller overnaturlige karakterer. Men handler om en fremtid der mennesket aldri lærte å ta vare på jorden de lever på. I alle fall ikke før det er for sent. Genmodifiseringen kan synes ekstrem, men i et etterord til bøkene skriver forfatteren at alle de tingene hun har skrevet om gener allerede finnes. Hun har rådført seg med biologer og forskere, og vi kan de grusomme og utrolige tingene hun beskriver. De er bare ikke «satt ut i livet» men befinner seg i laboratorier rundt om i verden. Vi har heldigvis lover som beskytter oss for det meste av genmanipulering. Men en dag kan det være at de rikt medisinselskapene, eller biologiske universitetene får lov til å prøve ut det de kan. Vi har ingen garantier. På det grunnlaget handler bøkene om en mulig fremtid, om enn om en meget skremmende fremtid.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Kanskje du skulle spørre Hege Storhaug selv om hvorfor hun skriver som hun skriver?
Tenk deg at du er en frosk i en liten dam. For den som går forbi, betyr det kanskje ikke så mye å kaste en stor stein, men for frosken kan det bety liv eller død.
Det finnes en avgrunn og en gjennomskuelig selvmotsigelse i det inntrykket Kim Jong-un vil at omverdenen skal ha av ham og landet han styrer. I det ene øyeblikket sender han sine marsjerende soldater og kjøretøy lastet med missiler over Kim Il-sung-plassen. Eller han prøveskyter raketter eller gjennomfører en atomprøvesprengning. Da vil han at landet skal forstås som en fryktløs aggressor. I neste øyeblikk vil han ha oss til å tro at det er Nord-Korea som føler seg liten og truet. Det virker i beste fall tilgjort og konstruert. Men det kan også være at nasjonens selvbilde virkelig er tuftet på et slikt enkelt paradoks, som en tenåring som spenner muskler foran speilet, men innser at han vanskelig kan måle krefter med de største når det kommer til stykket. Under denne motsetningsfylte overflaten ligger lag av historie og traumer nordkoreanerne ikke vil glemme, og som kan være noe av forklaringen på hvorfor Nord-Korea under Kim Jong-un har gått så aktivt inn for å skaffe masseødeleggelsesvåpen. Verden ser kort og godt annerledes ut fra Kim Jong-uns ståsted. Man kan kalle det et vrengebilde om man vil.
Etter det persiske monarkiets oppfatning var det religionens oppgave å støtte opp om kongemakten - ikke omvendt. Den oppfatning at det religiøse establishment skulle kunne ha en identitet som lå utenfor de kongeliges kontroll, for ikke å snakke om politisk innflytelse, hadde lenge vært bannlyst blant sasanidene. Selv om prestene ofte ble benyttet av monarkiet som angrepshunder, fikk de aldri gå uten bånd. Selv det minste hint om at de ville sno seg ut av halsbåndet, gjorde at de bestemt ble dyttet tilbake i buret. Enda så bortskjemt de kunne være, fikk de aldri glemme hvem som holdt pisken.