Bokelskere.no

Arkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.

Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.

Sivilisasjon er ganske enkelt en serie med seire over naturen.
Moses Harvey, 1886

Sannheten om tilværelsen vår er alltid provisorisk. Det vi visste i går, blir overtruffet av det vi vet i dag. For de aller fleste mennesker handler livet om noe som forblir uavsluttet.

De første gudene menneskene tilba, var nesten alltid forbundet med den livgivende solen. Det største underet var at solen på nytt og på nytt kom tilbake hver morgen. I kulturer som aldri hadde kontakt med hverandre, finnes det ofte beslektede fortellinger om hvordan mennesket ble til. Alltid var solen med.

Vi lever i et univers som vi bare delvis har kunnet forstå og kartlegge. Men inni oss har vi et annet univers, som vi egentlig vet like lite om. Hjernene våre.

Døden kommer alltid som en ubuden gjest og forstyrrer:
- På tide å gå.
Ingen vil dø, verken ung eller gammel. Å dø er alltid vanskelig. Dessuten ensomt.

Å bli rammet av kreft er en livskatastrofe. Det er først etterpå man vet om man har maktet å håndtere den, by den motstand.

Hvordan du ser ut i speilet, kommer til å variere gjennom livet. Men bak speilbildet er det alltid den du er, som skjuler seg.

Språk har nemlig det til felles med kart at den som behersker det, behersker verden. Språket er, som kartet, forbindelsen mellom forestilling og virkelighet, mellom tanke og faktum. Eller mellom tekst og terreng, om du vil. Den som har best kart, vinner krigen. Og livet, Lars, merk deg det, livet er i all hovedsak en eneste lang krigføring.

Lille Oslo
er en egen planet
alle gatene
forskjellige land
hvert strøk
en verdensdel
og vi suser avgårde,
alle mann.

Lars Lillo-Stenberg

Omsorg og seier var hverken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne - eller få andre til det.

Slik termitter gnager seg inn i bærebjelker, slik svovelsyre etser gjennom bannlyste kvinners ansiktshud, slik gjennomtrenger sladder ethvert miljø. Slik er den sosiale entropiens ubønnhørlige og ufravikelige logikk.

Lengsel i stor målestokk skaper ikke historie, ikke alene, sier farfaren sakte. De som tror det, tar feil. Historien skapes av handling. Av vilje og viljens virke. Strateger og agenter. Husk det. Ofte kan det kanskje se håpløst ut, men vi gir oss aldri.

Jeg ser ikke fordelen ved å gni det avskyelige inn i ansiktet på folk. Og sannheten er overhodet ikke bra for de brede lag av folket, som din far utmerket godt vet. De har ikke vett på å forstå den. Hele kunsten å styre ligger i å fordreie fakta til beste for nasjonen i sin helhet.