Bokelskere.no

At alt vi vet former minnene våre også. Det har tilbakevirkende kraft. Fremtiden forandrer fortiden.

Venner er de som velger deg. Venner gjør deg utvalgt.

De lysskye fant det best å holde seg innendørs, mens de oppegående var på tur i det som heter skog og mark, som var like mye en norsk sinnstilstand som topografi.

Jeg er, som man vil merke, besatt av rekkefølge. Noe må komme først og noe må følge etter. Det gjelder for måltider, musikk, arbeid, reiser, idrett, klær, kunst, kjærlighet, sykdom, elskov og romaner. Men selv om rekkefølgen jeg nevner dette i er tilfeldig, blir summen den samme: Livet er en rekkefølge.
Tilfeldigheten er en del av denne rekkefølgen.

De lo begge to, og kunne derfor le det bort, for skal man le noe bort må man gjøre det sammen, alene nytter det ikke, da ler man det bare nærmere.

Levde minnene sitt eget liv? Eller hentet de kunnskap fra drømmene og drømmene kunne han jo ikke gå god for.

Du har alt å lære, alt det som ikke kan læres: ensomheten, likegyldigheten, tålmodigheten, tausheten.

Vi er alle forvist, og noen av oss angrer seg. Men de som angrer seg, får også syndenes forlatelse.
Jeg ser forundret på henne. Er hun kristen?
Jeg forsøker å finne ordene og greier det.
Men da er det for sent, sier jeg.
Det er alltid for sent, svarer hun.

For det hadde skjedd med barnet hennes det som ikke skulle skje, som hun hadde lovet aldri skulle gjenta seg, å la barnet bli splittet, delt opp som en hytte, i mine og dine uker. Mens hun selv hadde hatt storesøsteren sin. De flyttet frem og tilbake sammen. Hjemme var å være sammen med henne. Kanskje det er derfor han sitter der foran TV-en. TV-programmene er blitt hjemme for ham.

Han liker best å prate om ting som ikke betyr så mye, sier han. Verden er for opptatt av ¨å søke etter mening. Som om livet er kunst som må ha mengder av fortolkninger for å gi oss noe tilbake.

...et fellestrekk hos folk med dårlig sovehjerte, var at de i det minste hadde mye empati. Psykopater derimot, sa han, sov alltid godt, hvis det var noen trøst.

Du er laget for de små anledninger du, pleier han å si. I morgenkåpe en vanlig søndag morgen. Når ingenting spesielt skal skje. Da har vi det fint.

[...] den snart førti år gamle kvinnen som var ikledd sine beste sorte klær og som også hadde satt opp håret og tatt på seg maskara og leppestift. Hvorfor? Ikke fordi hun ville være fin, men fordi hun trengte en rustning.

Jeg liker ikke våren, liker ikke at dagene blir lengre, som alle sier, og jeg protesterer hver gang, for dagene blir faktisk ikke lengre, det kan heldigvis ingen påstå. Men det blir unektelig lysere, og vårlyset er påtrengende og avslørende.

Faren min møter meg i gangen, ser overrasket og glad ut på samme tid.
- Nei, men er det deg? sier han og gir meg en klem.
- Kommer du nå?
To unødvendige spørsmål, men jeg kommenterer det ikke, bare nikker inn i klemmen.

Vi har for god tid, sier Guro. - Det er det som er problemet, for god tid og for stort fokus på oss selv, vi sitter bare og stirrer på vår egen navle og klager.

[...] uten at vi noengang definerte verken det ene eller det andre, har jeg ikke vært sammen med noen, og heller ikke følt behov for det. Tvert imot har jeg tenkt at det er deilig å slippe hvis jeg kan, at det tar for mye plass og krever for mye. Kanskje jeg bare er for selvopptatt, sa jeg en gang til Joachim, kanskje jeg ikke har plass til noen andre enn meg selv. Alle mennesker er grunnleggende selvopptatte, sa han, det er også derfor de finner seg noen å leve sammen med, som hele tiden kan bekrefte dem og livet deres. Det er den ultimate trygghet.

[...] det kan være vanskelig å huske på Island, vinden sender tankene hit og dit, og iblant blir det for isnende kaldt og vindfullt til å kunne tenke dype tanker, kraften går med til å holde seg varm, og kanskje lage en vise, kanskje fortelle en historie.

[...] fordi man har dømt denne byen ut av spill, heretter kommer ingenting til å skje her, og det har det faktisk heller ikke gjort på en årrekke, jobbene dro et annet sted, her var det ikke mulig å tjene nok, slik måler man et menneskelig, i fortjeneste, ikke hjerteslag, i kapital, ikke lykke, og likevel undrer vi oss over vår mangel på lykke, på stress, usikkerhet: Er det noen der ute som kan få oss til fornuft?

Det er tydeligvis vanskelig å finne en balanse i menneskets verden, og det virker som om vi alltid er like langt fra å forstå hverandre. Kanskje spiller det egentlig ingen rolle hvor mange språk vi lærer oss, for uenighet, fordommer og misforståelser ser ut til å ligge innebygget i språkene, lurer som ugress i ordene; sannsynligvis kan vi ikke møtes andre steder enn i musikken.