Bokelskere.no

Hypnotiserande suggererande språk som driv meg som lesar frå side til side. Det er meir handling i dette andre bandet enn i det første gjennom tilbakeblikka mot Asle si barne- og ungdomstid. Tilbakeblikka gjev òg meir meining til noko av det som hender i notid og i band 1. Så kan ein framleis lure på kvifor ulike personar skal ha same namn, likne så mykje på kvarandre av utsjånad og ha like eigenskapar og bakgrunn, slik som dei to som heiter Asle og dei to som heiter Guro. Ligg det noko i tittelen på dette bandet: Eg er ein annan?

Når jeg leser boka får jeg lyst til å studere fysikk. Siden jeg allerede har prøvd meg på det, men hoppa av, er det bokas fortjeneste at den klarer å tenne flammen på nytt. Lærerik og inspirerende!

Ei tynn flis av ei bok på så vidt over 100 sider, men stort innhold verdig en Nobelprisvinner. Det Asterix og Obelisk-liknende venneparet George og Lennie er fattige jordarbeidere på vei fra en jobb til en annen. Hva som egentlig er grunnen til at de måtte dra fra den forrige jobben er uklart, men de havna i trøbbel på et eller annet vis. Det vi si, det var visstnok Lennie som havna i trøbbel, men George lar ikke Lennie i stikken, så de har dratt videre i lag. På den nye gården finner de seg nogenlunde til rette i lag med de andre arbeiderne. Lennie er kanskje ikke så veldig smart, men han er sterk, veldig sterk. Og ting skjer.

Alt er stort i Amerika, og denne romanen er kjempesvær. Tungfordøyelig med sin delvis omvendte kronologi og med alle de ulike historiene. For å holde oversikten burde man nok gjort notater underveis, men jeg leser (som regel) romaner for underholdningsverdien og ikke som skole- eller forskningsprosjekt.

Flott og sterkt fra Øst-Afrika i tida før første verdenskrig. Om oppvekst, strev, drømmer, reiser, fiender i form av både mygg oh mennesker, og ulike språk og religioner.

Kronologien er ikke alltid like lett å følge - det oppgis få årstall, men handlinga gir noen pekepinner. Ikke alltid like lett å følge persongalleriet heller. Så ikke en roman i tradisjonell forstand, men denne motstanden gjør også at man blir tankefull og sitter igjen med en følelse av å ha bladd gjennom et fotoalbum fra Tyskland gjennom nittenhundretallet, et fotoalbum der det ikke står hva personene heter eller hvilket år bildene er tatt.

Huh! Dette er mørke saker, bekmørkt. Men godt skrive.

Fremragende kollektivroman der gjennomgangstonen er dysfunksjonelle skjebner.

Artig tema! Det er fascinerande å sjå kor ulik lesesmaken er.

Eg likar lister, men listefunksjonen på denne sida har eg aldri skjønt og aldri brukt.

Av dei ti på lista di har eg lest (og likt!) Menn som hater kvinner og avbroteRingenes herre. Dei andre er anten uaktuelle eller ukjende for meg.

Her er eit utval av ganske kjende bøker som eg har avbrote, 5 norske og 5 utanlandske, samt grunngjeving:

• Terapeuten av Helene Flood - kjedeleg, uinteressant
• Kjære av Linnea Myhre - ekstremt uinteressant
• Halvbroren av Lars Saabye Christensen - kom aldri i gang
• Fugletribunalet av Agnes Ravatn - irriterande hovudpersonar
• 304 dager av Simon Stranger - likte ikkje lydbokstemma (forfattaren sjølv)
• Mi briljante venninne av Elena Ferrante - kjedeleg og (til dei grader) oppskrytt
• Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson - mista tråden, dersom det er nokon tråd der
• Billie av Anna Gavalda - kom aldri inn i handlinga
• Gravlunden i Praha av Umberto Eco - forventa noko Rosens navn-liknande og vart skuffa
• Ringenes herre av J.R.R. Tolkien - jada, eg har prøvd. Eg har også prøvd å sjå filmen. Orkar ikkje, verken bok eller film.

Lee Child og Jack Reacher i toppform. Definitivt verdt å lese.

Fortellinger fra en annen verden. Noe science fiction fra mørke framtidssamfunn, noen med handling fra fortida. Fascinerende.

Et hakk opp fra de to første i serien. Mer driv, mer spenning.

Denne boken ga meg ingenting. Jeg vil heller ikke kalle den en roman. Oppramsing av minner.

Som helhet en imponerende, velskrevet og spennende serie i ti bind. Alle de fem første bøkene var strålende. 50-tallsboka var en liten nedtur. 1968 og 70-tallsboka var klare oppturer. De to siste har vært svakere igjen, uten å være dårlige. Denne siste boka blir, i likhet med den niende, litt drøvtyggende. En irriterende detalj er at Horst Mahler fortsetter å være en venstreorientert venn av Eric mens han i virkeligheten beveget seg mot det ekstreme høyre og ble antisemitt og holocaustfornekter og sågar medlem i et tysk neo-nazi-parti.
Så konklusjonen blir at dersom du har lest de ni første må du selvfølgelig også lese denne siste. Har du ikke lest de ni første, så begynn med å lese Brobyggerne.

I starten syns jeg boka var litt tunglest og jeg fikk ikke helt grep på handlinga eller interesse for personene. Etter hvert tok det seg kraftig opp ved at grepet med at livet kan utspille seg på ulike vis og ofte (alltid?) er styrt av tilfeldigheter, ble tydelig. Dermed var jeg solgt. Gjennom de fem delene, adskilt av intermessoer/mellomspill, får vi en reise gjennom det 20.århundre med død og fortvilelse som en viktig bestanddel. Jeg likte særlig godt skildringene fra Sovjet-tida: i enda større grad enn i de andre delene kommer menneskenes ondskap og tilfeldighetenes spill klart fram. Etterkrigstida i DDR og etter hvert det ny-samlede Tyskland, er framstilt som mindre dramatiske: kanskje en parallell til hver enkelts liv i 50-60-åra henimot alderdommen.

Som serie er dette tværet ut litt for mye, kanskje to bøker for mye. I denne siste boka er realismenivået svært lavt, men joda, det er absolutt spennende.

Guillou skriver godt og med innsikt om 80-åra med jappetid, Palmemord og feilslått jakt på kurdere som syndebukker. I denne boka er det kanskje litt for mange tilbakeblikk til tidligere bøker i serien. Dette fungerer bra som catch-up, men blir i overkant mye etter min smak - jeg syns ikke jeg trengte så mange påminnelser. I tillegg er det flere andre historier som blir litt langtekkelige, så denne boka kunne gjerne vært en del kortere. Men alt i alt lesverdig og jeg ser fram til siste bind.

Spennende page-turner med handling fra den iskalde vinteren i Sør-Dakota. Blir likevel litt vel mye fokus på hvor kaldt det er, og ganske skuffende at jeg tippa rett om hvem leiemorderen var ganske tidlig. Det var vel mange nok hint til at Reacher også burde sett det tidligere - var det kulden som gjorde tankevirksomheten hans tregere?

Psykologisk-psykiatrisk thriller. I en krim vet man vanligvis hva forbrytelsen er, men ikke hvem den skyldige er. Her er det omvendt. Vi vet at Ragna Riegel må ha begått en grov forbrytelse, men vi vet ikke hva den går ut på før mot slutten.

Bra skrevet om å trene til ultraløp, og om å løpe fra jobb, mann og mor. Selv holder jeg meg til maraton, og etter å ha lest boka er jeg styrket i trua på at maraton er langt nok.