Bokelskere.no

Bokens handling utspiller seg på trøndelagskysten nord for Trondheim, et vakkert område. Jeg har seilt her med Hurtigruten, riktignok bare i godvær. Når skipet nærmer seg Trondheimsfjordens utløp og fjorden åpner seg mot storhavet, er utsynet vidt og overveldende. Skipet dreier så nordover og holder kurs nær fastlandet. Innover det flate Ørlandet ligger jorden rik og fruktbar. Utover i havet vises en perlerad av lave, buete holmer og skjær. Småøyer som ifølge boken «Finn et fyr» (Ellingsve 2007) er sammenlignet med kjeunger (små geitekje). Et landskap preget av myke, milde og harmoniske linjer.

Her ligger Kjeungskjær fyr, et karakteristisk åttekantet, trønderrødt fyr. Så lite er Kjeungskjæret at i fyrvokterens dager kunne ungene bare være ute ved lavvann, og selv da måtte de bindes fast for ikke å bli tatt av havet. Sett høyt oppe fra hurtigruteskipet, ser fyret nesten ut som et dukkehus, der det ligger omtrent på havnivå.

Så får vi se i hvilken grad den ytre idyllen jeg opplevde (i godvær vel og merke; står storhavet rett på) står i kontrast til livet inne i fyret, i fyrvokterens leilighet.

Denne artikkelen inneholder interessant informasjon om Kjeungskjær fyr og området omkring.

Blir dette stemningsfulle diktet, Et lys i mørketida av Trygve Hoff mitt juledikt i år? Jeg leter gjennom gamle tråder, men er ikke helt i mål. Har du eller andre forslag til et fint dikt å sende med julekortene?
Du har hjulpet meg ut av "dikt-kniper" før, gretemor :-)

Ha, ha, jeg har forskuttert "seieren" og kjøpt boken. Er spent på den og gleder meg til å komme i gang. Takk for enda en mønstergyldig valgomgang, Kjell.

Du setter fingrene på et viktig problem i bokverdenen. Jeg forundrer meg ofte over hvordan enkelte bøker hauses opp, uten at det nødvendigvis borger for kvalitet, mens gode bøker forbigås i stillhet. En fin tråd, takk!

Jeg husker ikke hvordan Montedidio av Erri de Luca om i mitt hus. Antakelig har jeg, litt tilfeldig, rasket den med meg fra et eller annet salg, og så har den blitt liggende. Jeg tok den frem i sommer og fikk en gledelig overraskelse. En rørende og velskrevet fortelling fra et av Napolis fattigkvarter. På under to hundre sider skaper forfatteren et levende bilde av sine personer, deres slit og sorger, håp og gleder; mennesker vi blir glad i.

En bok som absolutt kvalifiserer til «en perle utenfor allfarvei», som du etterlyser.

«Som svaler kom de» har jeg allerede på ønskelisten. Håper som deg på mange gode tips.

Selv tusen takk og velkommen! Alltid fint med nye deltakere.
Morsomt at du har fulgt med oss. Som du kanskje har lagt merke til, er ikke alle de samme med i hver runde; det er absolutt rom for å stå over.
Akkurat nå driver vi å stemmer frem neste bok. Valgtråden ligger her.

Det høres spennende! Kanskje "noen" finner den under juletreet i år :-)
Tusen takk for svaret.

Andreas Viestads kokebøker har vi hatt stor glede og nytte av her i huset. Gode oppskrifter med fine og appetittvekkende historier knyttet til seg! Nå er mitt spørsmål, er "En middag i Roma" en historiebok, en kokebok eller en kombinasjon av begge? Eller sagt på en annen måte, inneholder denne verdenshistorien også Viestads oppskrifter?

Bokelsker Päivi hjalp meg å ta beslutningen, takk til deg Päivi!
Et slektsdrama, en stilren fortellestemme og en fascinerende bok med mange lag. Humor i elendigheten lover også godt. Boken har fått mange gode omtaler og høye terningkast.

Mitt forslag er altså Der det finst fuglar av Maren Uthaug.

Jeg tillater meg å sitere hele Päivis omtale:
«Solid stilren fortellerstemme gjennom hele boka. Det er viss humor i stilen som gjør at boka har litt lettere tone i ellers ganske dyster fortelling av menneskeskjebner fra 1920-tallet til over krigen i trøndelagskysten. Flytting til drømmenes Amerika, krigen i bakgrunnen, tydelige klasseskiller i bygdesamfunnet mellom fattige og rike, alt denne samfunnsbeskrivelsen er en realistisk bakteppe til disse karakterer som drives av sterke følelser og naturens instinkter, ved havet og på et ensomt fyr. Treffende beskrives denne romanen som "nordisk noir" i omtalen bak boka. En fascinerende bok med mange lag i fortellingen, men også underholdende.»

Takk for interessant omtale! "Det det finst fuglar" kommer jeg til å foreslå at vi leser i Kjells lesesirkel.

«… men hvordan har "de" regnet ut at konservativ er det motsatte av idealist?»

Godt spørsmål! Motpolen til idealist er vel realist.

Dette er jo litt morsomt, men det er ikke første gang (så vidt jeg husker) Marit og jeg har foreslått samme forfatter! Mitt opprinnelige forslag var Kjell Westös Den svovelgule himmelen, en bok som har fått svært gode omtaler. Westö skriver godt; har god innsikt i sitt stoff og fører en fin penn. En forfatter vel verdt å lese og diskutere. Jeg har med stor begeistring lest hans «Svik» og «Der vi engang gikk». Jeg leser mer enn gjerne mer av ham.

Men siden denne finnen allerede var foreslått, lurte jeg på om vi skulle satse på et ungt, norsk-dansk «litterært stjerneskudd» (som hun omtales), nemlig Maren Uthaug og hennes Der det finst fuglar utgitt i år, også en bok som har fått særdeles gode omtaler.

Litt tilfeldig siterer jeg Steinar Jøsok:
«Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr. (…) Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin. Dette er spenning på høygir. (…) Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.»

Ja, så var det mitt forslag da 😊
Jeg skal bestemme meg før fristen utløper!

Felleslesing og debatt! I september 2020 hadde vi en interessant felleslesing av og diskusjon om Walden - Livet i skogene. Se alle innleggene her.

Takk for et godt spørsmål, tankevekkende og relevant, og et godt, utdypende svar. Interessant å gå "gullkorn" etter i sømmene.

He, he, godt forslag. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å lese filosofer. Men her føler jeg meg snytt; manglende samsvar mellom presentasjonen av forfatteren og hans verk, og det vi får.

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Jeg gjentar mitt ønske fra forrige runde. Dette går for fort for meg. Lesefristen for nåværende bok er i morgen 4.10., og så skal vi allerede i gang med forslag til ny bok.
Jeg ønsker meg en uke mellom lesefristen for en bok og til vi går i gang med nye forslag.
Hva synes dere andre?

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.