Bokelskere.no

Fint at du etterlyser resultatene av undersøkelsen, Bjørg. De er jeg også interessert i. Og jeg må bare beklage, hadde tenkt å svare deg, men siden jeg ikke gjorde det med en gang, gikk det i glemmeboken.

Jeg svarte på undersøkelsen og hadde flere forslag. Ett moment var at jeg synes det er dumt at bokomtalene «forsvinner» så fort og deretter må aktivt søkes opp.
Håper adminitratoren vil gi oss resultatene og si noe om ev. planer om videreutvikling av Bokelsere.no.

Tusen takk Rolf, du har åpenbart imponerende kunnskaper om tysk litteratur. Jeg skal få lagt inn disse titlene etter hvert. Nesten en liste i seg selv.

Litt morsomt – tidligere i dag bestilte jeg Bölls «Gruppebilde med dame» (for en megetsigende tittel, «smak» litt på den!) på biblioteket (vi har en bestill-og-hent-ordning her, nå når det er stengt). Jeg har fått den anbefalt av en venninne som studerte germansk i Bonn i sin ungdom. Og nå også av deg.
Og litt merkelig – «Gruppebildet …» ligger ikke inne i norsk utgave på Bokelskeres database.

God påske til deg også, og alle andre!

Hei igjen Rolf, Nå har jeg lagt «Tider som fulgte» til listen. Det viste seg at jeg allerede har den på min ønskeliste, takk for påminnelsen. Kom gjerne med flere forslag fra din liste. Det jeg har gjort, er egentlig bare å samle forslag fra andre bokelskere. Mange interessante titler. Flere av disse vil jeg lese.

At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.

I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.

Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.

Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»

At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!

Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.

Jeg varslet omtrent det samme som Marit i januar. Men så lot jeg meg friste av «Allesjele» som jeg allerede hadde på leselisten, og dessverre måtte gi opp – og av bøkene om Herdis, som var en stor opplevelse. Lesesirkelen på sitt beste.

Lesesirkelen har gitt meg mye – inspirasjon og kunnskap, glede og ettertanke. Men nå har jeg altså, etter syv år, nådd et slags metningspunkt. Alt har sin tid, som det heter. Jeg ønsker nå å stå friere til å lese det jeg vil, når jeg vil. Hyllene står fulle av uleste bøker, og bøker jeg ønsker å lese på nytt. Mest eldre litteratur.

Jeg kommer fortsatt til å følge med fra sidelinjen, se hva dere leser og komme med kommentarer.

Tusen takk til alle og masse lykke til videre til dere!

Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.

Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

Da er "Kjærlighet i nødsfall" lagt til både listen og min ønskeliste. Flott å få inn yngre samtidsforfattere. Tusen takk for et spennende forslag!

Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.

Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Jeg vet jeg er litt på viddene når jeg nå tar fatt i brønn-symbolikken. Men som du sier Torill, den er fascinerende og mye brukt i litteraturen.

Det første jeg kommer på er Jørgen Moes skjønne fortelling om Store-Beate og Lille-Beate («Dukken under nypetornbusken»»). Store-Beate faller i brønnen, litt av samme årsak som Herdis. Herdis lokkens av brønnens musikk, «de små rare dryppene langt nede i brønnen», musikken og stillheten og halvmørke. Store-Beate lener seg utover brønnkanten for å blåse liv i gåsungene hun har kastet uti vannet. De er så kjedelige når de bare ligger stille og ikke vil svømme omkring. Fantasien er fellesnevneren. Herdis kjemper seg opp ved hjelp av en bolt i brønnveggen. Dukken Lille-Beate gjør seg stiv som en stokk, som Store-Beate klarer å redde seg opp ved hjelp av.

Det andre er det eldgamle kinesiske visdomsordet om frosken i brønnen. Frosken ser bare en liten flik av himmelen over seg og tror at det er hele verden. Dette forteller om vårt begrensete perspektiv. Om begrensinger som ligger i vår hjerne. Mange har brukt dette bildet, blant dem Mao Tse Tung; først når vi innser hvor lite vi vet, kan vi utvide vår innsikt.

Herman Wildenvey har skrevet et humoristisk og dypt innsiktsfullt dikt om teamet:

Tal ikke om hav til en frosk i en brønn.
Den vil kalle deg gal og bespotte ditt skjønn
At havet er til, det er løgn for et kryp
som tror at en brønn er det evigste dyp.

Og tal ikke vist til et sommerfugl-kre
om urtid og istid og evig sne.
Alt dette er vitterlig eventyrløgn
for solblinde barn av et duftende døgn.

Tal ikke til tiden om evighet.
Det er ikke sikkert at timene vet
en mere uendelig tid enn et år,
hvori allting begynner og alt forgår.

Tal ikke om Gud til en fattig sjel
som løper og faller og slår seg ihjel.
Han vender tilbake dit hvorfra han kom,
og mere enn det vet han ingen ting om.

Oktoberrevolusjonen etter russisk tidsregning (25. oktober 1917).
7. november etter vestlig tidsregning.

Den vedlagte artikkelen åpner for nye perspektiver i lesingen av «Musikk fra en blå brønn» og inneholder mange temaer å gripe fatt i. Tusen takk gretemor.

Først bare om bøkene som forlaget i dag presenterer som en trilogi. Slike jeg leser artikkelen, regnet ikke Nedreaas «Trylleglasset» med til en Herdis-trilogi. Hun planla et tredje bind av romanen, men skrev det aldri. Slik sett finnes det ingen Herdis-trilogi.

Symbolikken i første kapittel, der Herdis faller i brønnen, er verdt en diskusjon. Nedreaas har selv synspunkter på dette: «Kjernetanken ligger allerede i første kapitel, der jeg skisserer opp et forskrekket, et fordrømt menneskes evne til å klare seg. Vi føler oss alle trukket mot Brønnen. Det er akkurat som en undergangslengsel --- men de vidunderligste ting i livet er brannfarlige. Vi mennesker har en viss tilbøyelighet til å dette i brønner. Men vi har også en voldsom livsvilje … til å klatre opp igjen.»

Så er det det jødiske perspektivet. Herdis’ mor er av jødisk herkomst. Det er beskrevet på en lavmælt måte, og ikke like lett å få øye på. Hvordan preget det jødiske Herdis og familien? Dette er hovedtemaet i artikkelen. Har noen av dere synspunkter på dette?

Jeg ble fascinert av hva Nedreaas skriver om Cora Sandels (en forfatter jeg er glad i) karakterskildringer: «Ethvert menneske har ett eller annet sted i seg en rem av et hvilket som helst medmenneskes hud. Det er dikterens sak å finne fram fra sine egne hemmelige kroker de egenskaper han vil gjengi hos de mennesker han skal levendegjøre. Enhver annen synsvinkel kan lage dyktig tegnete typer – men aldri diktning.»

Om Sandel står det videre så treffende: «Lykkes dikteren, engasjeres også leseren. Det skjer i dette tilfellet fordi Sandel bygger opp sine karakterer med «få og treffsikre streker». De danner «en fin og levende mosaikk, der hver av bitene etterhånden får sitt eget liv og fremtrer ikke bare som typer, men som mennesker, slik at vi kjenner pusten av dem på vår egen hud.» Det samme kan vi kanskje si om Nedreaas.

Du er et unikum til å finne frem til godt og relevant informasjon, gretemor. Tusen takk igjen.

Musikk fra en blå brønn er en så poetisk formulering at bare tittelen i seg selv gir leselyst. Jeg har kjøpt boken på Antikvaiat.net, en Bokklubbutgave fra 1968 (fikk den selv om jeg bestilte førsteutgaven fra 1960) og starter lesingen om et par dager.

Jeg har i lengre tid holdt på med Olaf Duuns Juvikfolke, en gigantbok bestående av seks bøker. Nærmer meg slutten på den fjerde, da står Torborg Nedreaas for tur. Er nesten litt overrasket over at jeg ikke har lest lesesirkelens utvalgte før, en bok jeg «alltid» har kjent til.

«Selve absurditeten i de religiøse dogmer gjør det til en ørkesløs oppgave og polemisere mot dem. Kan noen tro på dem, da er han utilgjengelig for argumentasjon.» skriver Arnulf Øverland (1889–1968) i En kjetters bekjennelser. Og likevel er det nettopp det han gjør i denne lille boken. Han går løs på kristendommens dogmer og læresetninger, tar dem på ytterste alvor, polemiserer mot dem og plukker dem fra hverandre.

Boken består av tre deler:
Første del er foredraget Kristendommen, den tiende landeplage, som Øverland holdt i Det Norske Studentersamfund i januar 1933. Bare tittel var i seg selv en rød klut. Øverland ble anmeldt av teologiprofessor Ole Hallesby og stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble frikjent.
Andre del av boken omhandler rettsprosessen, eller kjetterprosessen som tiltalte kalte den.
Den tredje delen er foredraget De tre vantroens artikler (som svar på troens tre artikler), holdt i Norske Studenters Kristelige Forbund i 1962. Også dette foredraget vakte ikke uventet et voldsomt rabalder.

Øverland briljerer som en retorisk mester. Her fra «landeplagen»:

"Han (Gud) skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvitende, så han vet på forhånd at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede. De lever seksti, sytti år, resten av evigheten skal de være i helvede.

Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss. Den gode Gud kunne ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunne heller ikke frelse oss på annen måte enn å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.

Man kan kalle det å rette baker for smed.

Underlig er det også, at i det øyeblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår enda en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, Gud er ikke sint lenger." (side 10)

Enig eller uenig, det er besnærende å se hvordan Øverland tar Bibelens ord bokstavelig, setter dem på spissen og går løs på dem. Systematisk og logisk, provokatorisk og elegant. Boken har visse likhetstrekk med José Saramagos Kain. Saramago benytter seg av samme teknikk; han tar Bibelens ord, slik de står skrevet, og viser hvor de fører hen.

Jeg forstår at teksten kan virke støtende for noen. Men Øverland viser forståelse for at mennesket, overalt og til alle tider, har sjelelige behov. Mennesket søker trøst og beskyttelse mot livets farer og dødens angst i religionen, skriver han og fortsetter: «Religion er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.» (side 82)

Øverland angriper primært teologene, kristendommens makt over mennesker og samfunn, og kirkens rikdommer. Målet kommer frem i Øverlands tale under rettsaken, å frigjøre tanken og gi mennesket en reell trosfrihet:

"Ellers frembød rettsforhandlingene adskillige muntre episoder, som f.eks. da statsadvokaten spurte meg om forskjellen på tro og overtro, og jeg måtte innrømme, at jeg ikke hadde oppfattet at det var noen forskjell – eller da lagmannen sa til meg, at «tiltalte er oppmerksom på at vi har religionsfrihet her i landet!» og jeg måtte erkjenne at jeg heller ikke var blitt oppmerksom på dette. Jeg hadde tvert imot gjort den erfaring på skolen, at vi hadde religionstvang, og når jeg var gått til angrep på kristendommen, så var min vesentlige beveggrunn den, at jeg ønsket at her skulle bli religionsfrihet." (side 40)

Enig! Så artig, interessant og berikende. Jeg har fått et spesielt forhold til disse bøkene jeg også.

Morsomt! Da har du, Bjørg både litterære tjukkas på over 450 sider og litterære godbiter på under 300 sider. Fine lister begge to.

Det stemmer! Du må ha gitt din stemme til minst to ulike bøker.
(Det lar seg heller ikke gjøre rent teknisk å gi to stemmer (Godt sagt) til én bok eller ett innlegg.)